Ratchet & Clank: Size Matters

Du kjenner til det du også. Noen ganger må man bare se sannheten i øynene, selv om det ikke er serlig moro. Som for eksempel det å godta at spinat faktisk ER sunt, eller å innrømme ovenfor sin kjære at man har kjørt feil, for deretter å stoppe å spørre om veien. Selvransakelser er så absolutt ikke artige, men det skal angivelig være sunt for psyken, så her er en av mine: Ratchet: Gladiator var en flopp i forhold til duoens tidligere eventyr.

Ja, jeg sa det, og sitter akkurat nå med et blødende hjerte for en serie som så til de grader har minnet meg om hvorfor jeg fortsatt brenner for elektronisk underholdning. Det er takket være rotten og robotens eventyr, og da tenker jeg på de tre første i serien. Med håp om gjenoppreisning, krevde jeg å anmelde duoens PSP-debut.

Alt ligner seg selv i Size Matters. Enklere kan det faktisk ikke sies. Hvis du tidligere har prøvd Daxter til PSP'en, vet du akkurat hvordan det føles når Ratchet for første gangen toner frem på skjermen. Selv om utvikleren allerede har bevist hva de klarer å få presset ut av hardwarekretsene på dette lille lommemonsteret, overraskes man likevel positivt når overgangen til PSP føles så naturlig - Ratchet and Clank-følelsen er i boks fra første sekund, heldigvis.

Historien er uskyldig som alltid, og kunne godt ha vært kastet ut fra Cartoon Network. En velfortjent ferie blir i løpet av få minutter spolert. Det som i første omgang er et redningsoppdrag, utvikler seg raskt til et spørsmål om galaksens overlevelse.

Tradisjonen tro blir det hele taklet med humor, og gir oss mer bakgrunnmoro enn dommedagsprofeti. Dette er jo også typisk for serien. Humoren er vel så viktig som historien her også. Til ingens overraskelse er det lett plattformaction og massevis av skyting som utgjør størstedelen av gameplayet. Skyting med et våpenarsenal som kun vokser i størrelse og kreativitet. Noen av favorittene denne gangen er "Agents of Doom" så vel som killervåpnet som lar deg kaste en bikube med altødeleggende bier etter fiendene. Som kjent fra tidligere kapitler, øker hele arsenalets egenskaper alt etter hvor mye man bruker de individuelle våpnene. Balansen mellom skytingen og plattformhoppingen er blitt nullstilt, slik at PSP-debuten har mer til felles med stilen fra de første avsnittene i serien. Med Gladiators overfokus på skyting friskt i minnet, er dette en særdeles velkommen beslutning som alle Ratcht & Clank-fans har lengtet etter lenge.

Dessverre lemlestes gameplayet av det som for alvor er blitt PSP'ens problem -en manglende analog styrepinne. Man kan nesten merke hvor frustrert utvikleren har vært over konsollens kontrollmessige restriksjoner, og til deres forsvar har de gjort alt de kunne. Hverken det automatiske eller manuelle kameraet er uten problemer, og spesielt kritisk er det på de marerittbanene hvor utkanten av bildet er slørete. Herre. Men kan du overleve Daxter, så kan du overleve dette også. Kameraproblemene er ikke nok til å ødelegge elhetsinntrykket. Selv om det ikke er Insomniac som har stått for spillet, er det tydelig at den nye utvikleren, High Impact Studios, har visst hva serien dreier seg om.

Humoren er kanskje ikke så skarp, og man kunne ha ønsket seg et banedesign som var litt mer oppfinnsomt, men ellers går alt sin vandte gang i Ratchet & Clank-verden. Som en siste rosin i pølsen gjør det selvfølgelig heller ingenting at det grafisk sett knapt er noen forskjell mellom PSP- og PlayStation 2-versjonene.

Så er tiden kommet for å være aldri så lite sentimental. Den gode gamle plattformsjangeren er blitt en døende rase. Den nye plattformeren er mye mer actionbasert enn den var for 10 år siden. Super Mario, Sonic og Crash Bandicoot var alle sidescrollende hoppespill, hvor eneste måten å gjøre kål på en fiende på, var å hoppe den på hodet. Vel, den tiden er forbi. Moderne plattformere som Jak & Daxter, eller nettopp Ratchet & Clank er mye mer actionspekket, og har et solid utvalg våpen som gir deg drøssevis av forskjellige alternativ. Buttbouncing er ut. Grov kaliber er in. Ikke det at det nødvendigvis er noe galt i det, men av og til savner man det enkle, men likevel fantastisk hypnotiserende og harmløse gameplayet fra gamle dager.

Det nærmer seg slutten på denne anmeldelsen, og tiden er inne for å bekjenne enda en sannhet. Size Matters er ikke helt i stil med de tre første spillene, og jeg blir nok nødt til å vente på PlayStation 3-versjonen før rotten og roboten er tilbake for alvor. Men hva gjør vel det når denne versjonen likevel er mer enn nok til å minne meg på hva som er i vente? En perfekt forrett.