Red Dead Redemption på PS4 og Nintendo Switch

Det er utrolig hvor fort tiden går, men det er 13 år siden Red Dead Redemption ble lansert for første gang. Spillet tok oss med tilbake til 1910, en tid preget av endringer i det ville vesten. Myndighetene har bestemt at det er behov for lov og orden, og at landet må bevege seg bort fra den usiviliserte livsstilen med kvegtyver og lovløse revolvermenn. Og det er her vi kommer inn i bildet, eller med vi mener jeg John Marston, spillets uskrevne helt.

Marston, en mann som prøver å få livet sitt på rett kjøl igjen og sliter med å legge sin kriminelle fortid bak seg, blir plutselig trukket inn i et regjeringsspill for å styrte sin tidligere gjeng og gamle våpenbrødre og de han pleide å kalle familie. Selve spillet var fantastisk for 13 år siden, og jeg elsket hvert minutt jeg tilbrakte på hesteryggen. Det var utrolig givende å få så mye frie tøyler i et spill, og man ville virkelig oppleve og se alt. Man ville på en måte teste grensene, og overraskelsene var mange. Overalt var det mennesker som trengte din hjelp, og du fikk ikke mye tid til å skjønne hva som skjedde. Du hørte ulver knurre når du var ute og red og skjønte at en stakkars fyr var i ferd med å bli en munnfull hvis du ikke stoppet det.

Spillet i seg selv hadde mange styrker, og en av dem var den gripende og velskrevne historien. En historie om svik fra gamle allierte, vennskap på tvers av landegrenser og hvor langt man kan gå for kjærligheten. Krydret med plystrende blykuler, lukten av svette og lær, tyggetobakk og en og annen hemoroide etter for mange timer i salen. En annen styrke ved spillet var de utrolige spillkarakterene du møter på din ferd over prærien. Den tøffe rancherdatteren Bonnie Mcfarlane som redder livet ditt i begynnelsen av historien, den vilt upålitelige drukkenbolten Irish som kunne skyte sin egen mor hvis han ble bedt om det. Men den som gjør størst inntrykk er vår egen John Marston, som til tross for sin ikke så pene bakgrunn er en ærlig mann som ikke nøler med å gjøre det rette når øyeblikket krever det.

Stemmeskuespillerne i spillet var ekstremt flinke til å gi liv til karakterene og gjøre hver enkelt utrolig unik, men det er jo også en gave Rockstar alltid har hatt, å velge riktig mann til jobben. De har også evnen til å lage levende spill der alle lever livet sitt uten å bry seg om du sitter der med kontrolleren din eller ikke. Gårdbrukerne gjør jobben sin som de skal, pløyer åkrene og skoer hestene sine. Horene i barene kaster seg i fanget på en innkommende kunde, og en sint cowboy starter et slagsmål utenfor saloonen som ender i en skuddveksling på liv og død. Der andre spill som regel føles som en kulisse med de samme ansiktene på hver eneste NPC, slår pulsen i Red Dead Redemption akkurat som den skal, noe som får meg til å tenke på serien Westworld.

Det var også fantastisk enkelt å komme seg rundt på det enorme kartet hvis du brukte hurtigreise gjennom leirbålet ditt eller hoppet på en diligence som raskt tok deg dit du skulle. Dessverre var imidlertid reisetiden i oppdragene ganske lang, ettersom du noen ganger måtte sykle lange avstander for å komme deg rundt, noe som ofte kunne føles som rent fyllstoff etter en stund når du kunne rutene i søvne. Min indre hamstrer savnet også unødvendige samleobjekter å snuse rundt etter, blomster og dyrepels var ikke noe for meg.

Heldigvis ble sigarettkortene litt som å fange Pokémon for meg. Etter min mening utforsker man mer når det er noe å jakte på. Men jo da, skattekortene ga meg litt av det uansett, selv om jeg følte at det ikke var nok med tanke på hvor stort spillet er. Så har vi alle oppdragene som holdt meg konstant opptatt gjennom hele eventyret. Oppdrag som virkelig fikk meg til å føle at jeg befant meg i en herlig western og fikk oppleve hvordan det føltes å gå en dag i John Waynes store spisse sko med sporer og det hele.

Jeg har måttet sadle hesten min og ri sammen med modige menn i en patrulje for å hevne plyndringen og ødeleggelsen av en ranch, jeg har vært med i den meksikanske revolusjonen, og jeg har smuglet inn en Gatlin Gun med en hestevogn og skutt hull i hundrevis av lovløse. Jeg har gjetet kveg og reddet hester fra en brennende bygning, og jeg har fanget ettersøkte lovløse med lassoen min. Jeg har også hatt glede av de små sideoppdragene der jeg har lett etter en kannibal i fjellene, reddet en lyssky mann som stadig havner i trøbbel og reddet en jomfru fra et slangebitt. Alt det en vanlig cowboy gjør til daglig i det ville vesten, og jeg har nytt hvert eneste minutt av det. For uansett hvordan man snur og vender på det, er dette spillet den perfekte cowboysimulatoren, så til de grader at man nesten kan kjenne gnagsårene på lårene, valkene på hendene fra tøylene og støvet i ansiktet etter en hel dags ridetur når man 40 timer senere legger fra seg kontrolleren og lever sitt eget, mer behagelige liv. Men alt dette er tretten år siden.

Så hvordan føles spillet i dag, nå som spillutvikleren Rockstar har gitt det ut igjen, men denne gangen til Nintendo Switch og PlayStation 4? Og hva er forskjellen? Den største forskjellen er at i motsetning til for 13 år siden er dette et spill jeg allerede har spilt og opplevd. Jeg kan historien utenat og kjenner igjen hver eneste sti jeg rir på.

John Marstons stemme er like velkjent som min egen fars, og våpnene føles velkjente i hendene mine, og kontrollene føles helt naturlige. Det har tross alt ikke skjedd så mye på den fronten, bortsett fra at jeg har blitt eldre. Det er det samme spillet. Alle ryktene som lenge sirkulerte om en remaster på Unreal Engine 5 endte opp med å bare være en port av spillet som ble utgitt i 2010. Riktignok er grafikken litt skarpere, teksturene litt bedre, men ikke fordi spillet ble remastret, men fordi spillet nå kjører på en konsoll som er fem ganger kraftigere enn PlayStation 3, og som tillater 1080p i stedet for 720p. Og det var egentlig ikke dette vi ønsket oss i 2023. Vi ville ha så mye mer, for vi vet at det er fullt mulig hvis man bare vil gjøre jobben skikkelig og ikke bare vil tjene penger.

For det er på en måte det dette føles som, en enkel måte å tjene penger på et spill som nesten alle allerede har i hyllene hjemme. Jeg hadde kanskje ikke sagt så mye om dette hadde vært tilgjengelig for nedlasting for noen få pund, men å ta full pris føles som et ran med tanke på at det faktisk er et 13 år gammelt spill som bare har blitt pakket inn i en ny innpakning. For å være ærlig er Red Dead Redemption ikke et spill som har eldet dårlig hvis du ser på PlayStation 3-versjonen siden før. Samtidig mangler det noe vi fikk i den forrige utgaven, nemlig flerspillerstøtte.

Jeg kan med glede si at jeg har unngått alle feilene, som jeg fryktet at jeg måtte pløye meg gjennom med tanke på hvordan det gikk med deres forrige "remaster" som verken var vellykket eller feilfri, nemlig Grand Theft Auto: The Trilogy - The Definitive Edition som var en skam å i det hele tatt måtte være med på. Det er ingen måte å mislike dette på, Red Dead Redemption var et fantastisk spill og er det fortsatt i dag, men dette er et skamløst cash grab uten like. I stedet for å bare lansere nøyaktig det samme spillet som ble utgitt for 13 år siden (til en direkte latterlig pris), burde Rockstar ha jobbet med en fullverdig remake med alt det innebærer, spesielt i disse tider hvor nesten alt gammelt blir nytt igjen på et eller annet tidspunkt.