Red Steel 2

Det er lenge siden jeg har opplevd at noen har lyttet så godt på kritikk, og faktisk gjort noe med det. Det er så stor forskjell på Red Steel og Red Steel 2 at jeg mistenker at Ubisofts utviklere har hatt en skrikende sersjant hengende over seg under utviklingen av oppfølgeren. Alle bånd til det første spillet er borte, og i stedet for en mafiahistorie er vi nå den tause cowboy-samuraien Hero, travelt opptatt med å plassere skarpe sverd og pistolkuler i slemminger i et futuristisk westernmiljø. Det fjerne østen møter ville vesten. Ja, opplegget er kult og Red Steel 2 er moro.

Historien er ikke spesielt viktig, så en kort oppsummering får holde. Kusaragi-klanen holder til i ørkenbyen Caldera, og vår helt vender tilbake til gjengen sin etter å ha vært bannlyst i fem år. Motorsykkelgjengen Jackals har brent ned ditt gamle hjem og sprer kaos og uro, og med ditt gamle sverd i hånda er det bare å begynne å hugge seg vei mot rettferdighet igjen, i jakt på Jackal-lederen Payne.

Foruten litt baskettrening i Wii Sports Resort har min Wii Motion Plus samlet en del støv i det siste. Men Red Steel 2 oppfordret meg til å grave den fram igjen. I spillet veksler man mellom pang-pang og hugg-hugg, og du går fra den ene til den andre modusen ved å svinge på kontrolleren. Mange har håpet på svært realistisk fekting i Red Steel 2, og heldigvis fungerer kontrollen bra. Det er ikke helt nøyaktig 1:1-bevegelser ennå, ettersom dine bevegelser av og til tolkes feil på skjermen, men det er nært nok til å engasjere en kynisk spillskribent.

Spillet merker hvor raskt du beveger kontrolleren, og resultatet på skjermen blir et hardt eller svakt hugg med sverdet. Regn med å måtte bevege deg en del, og muligens en hel treningsøkt dersom du har tenkt å spille i flere timer. Liker du å sitte (eller ligge) i ro mens du spiller er nok ikke Red Steel 2 noe for deg, men personlig synes jeg bevegelseskontrollen er så vel implementert i spillopplevelsen at jeg aldri vurderte å gi meg fordi jeg ble for sliten. Faktisk er innlevelsen helt på topp når jeg smeller vekk rustningen til skurker, og i de mest intense nærkampene føler jeg meg nesten som Luke Skywalker.

Utover å svinge med sverdet finnes det mer avanserte spesialangrep man kan utføre med katanaen. Dytt den analoge spaken til venstre, trykk A og sving sverdet horisontalt for å aktivere "Matadoren", som er et angrep som flytter deg bak din fiende umiddelbart. Det finnes flere bevegelser, for eksempel "The Guillotine" der du hopper opp i luften og lander med et enormt smell, og den mer defensive "The Tiger", som lar deg parere det aller meste. Bevegelsene er gjennomtenkte, morsomme og varierte.

Lekker grafikk har jeg heller ikke noe i mot, og estetikken i Red Steel 2 er enhetlig, unik og veldig tiltalende. Blandingen av japansk og ville vesten er like logisk som den er merkelig, og fiendene er pent animert når de tar i mot mine sverdslag. At utviklerne har valgt et mer stilisert og urealistisk utseende er bare en fordel på Wii, og dette er et av de peneste spillene jeg har sett på konsollen. Elsker du designet i Borderlands er Red Steel 2 noe for deg.

Enspillermodusen tar rundt ti timer å pløye gjennom, og som helhetsopplevelse er det, foruten et par småkjedelige partier, velsnekret action fra start til slutt, og man går aldri lei. Når rulleteksten er det ikke så mye mer å gjøre. Spillet har ingen flerspillerdel eller challenge-modus, dessverre.

Det finnes andre svakheter. Selv om jeg har det gøy med sverdslåssingen misoppfatter spillet av og til mine bevegelser, og dette blir av og til frustrerende. Det virker som Ubisoft har kompensert for dette ved at sverdet mot slutten av spillet er litt for kraftig (med hjelp av regelmessige oppgraderinger).

Det fungerer fint å navigere, og ved å peke mot kanten av skjermen snur jeg meg. Kontrollen er atten millioner ganger lettere enn i det første spillet, men det er et eller annet i meg som roper etter to analoge spaker. Et annet ankepunkt i spillet er at man må samle penger ved å hugge sunn kister og esker, noe som kan bli litt monotont i lengden.

Red Steel 2 er altså ikke helt feilfritt, men likevel er det pokker så underholdende og med masse dybde. Nærkampene får adrenalinet til å flyte, og Red Steel 2 har helt riktig økt fokuset på intense nærkamper på bekostning av skyting med pistolen.