Det er offisielt julaften og vi måtte jo selvfølgelig finne på noe i den anledning. Vi bestemte oss derfor for å skrive om spillene som gir oss mest julestemning:
Ruben - The Elder Scrolls V: Skyrim:
Hey, you. You're finally awake.
Det er ikke jul her i gården før jeg sitter i tralla sammen med Ralof på vei til å få hodene våre kappet av i Helgen. Hver eneste desember fyrer jeg opp mitt absolutte favorittspill, Skyrim, og trykker på New Game. De første femti timene er nemlig pur, digital julemagi. Det er noe med at alternativet for hurtigreise ikke er tilgjengelig ennå og jeg derfor MÅ fysisk traversere den eventyrlige verdenen for å oppdage de ulike destinasjonene. Spillets imponerende evne til å kontinuerlig servere unike opplevelser gjennom tilfeldigheter gjør at hver gjennomspilling prydes av sitt eget spesielle særpreg.
Det er nå over ti år siden spillet kom ut, og i løpet av den tiden har flere favoritter sett dagens lys. I julen 2014 ble vår alles frelser født, nemlig Molags Høyre Bal - en hardbarket ork som druste seg gjennom det meste av draugr med sin enorme, fortryllede krigshammer av død. Tilbake i 2018 ankom Lord Friendzone, en evig ungkars-Imperial som eksklusivt brukte en amulet of Mara, men aldri ville gifte seg, likevel. I fjor var det en argonian ved navn Faps-In-Shadows som spesialiserte seg i sniking av åpenbare grunner, mens i år er det den morderiske Khajiten Tiger King som legger ut på nye eventyr i Skyrims winter wonderland. Hail Sithis.
Tommy - The Legend of Zelda: Ocarina of Time:
Helt siden jeg var en liten snørrunge har det bestandig vært en eller annen form for tradisjon å få et nytt spill til jul. Det spillet jeg har de beste minnene med - som jeg helt sikkert deler med veldig mange mennesker der ute - var en julepresang jeg pakket opp 24. desember, 1998. Spillet var selvfølgelig The Legend of Zelda: Ocarina of Time.
Det som tok alt jeg elsket med A Link to the Past og gjorde det om til en vidunderlig 3D-verden jeg aldri hadde sett maken til. Spillet i seg selv var knakende bra, men de gode minnene henger sammen med alt som skjedde rundt dette spillet, heller enn i.
Jeg var ni år gammel og hadde ingen bekymringer i livet. Min far, som selv var ihuga Zelda-fan fra åttitallet, elsket å følge med på spillet og kom med både tips og løsningforslag selv om ikke alle var like gode. I en tid der internett ikke var allemannseie, ringte jeg til mitt søskenbarn for å få hjelp om jeg satt fast. Den romjula gikk telefonen varm, og vi hjalp hverandre framover. Jeg husker fremdeles lukten av røkelse og skumnisser mikset med Koji Kondos enestående lyd og et magisk TV-spill.
Det som mange bare husker som et fantastisk spill, husker jeg heller som en flott tid der familierelasjonene ble styrket. Nostalgi på et plan jeg tviler på at jeg kommer til å oppleve igjen. Vakkert, egentlig.
Anders - Hugo Redder Julen:
Mitt go-to julespill har lenge vært League of Legends, men etter at Riot nektet å bringe tilbake Winters Rift-kartet, har det ikke vært like gjevt. Så da jeg forleden dag ryddet i spillsamlingen, kom jeg over en gammel klassiker jeg pleide å dra frem hver jul. Hugo Redder Julen tilhører den danske spillserien med samme navn, en rekke opplæringsspill lansert på 90-tallet. Her må det godhjertede trollet i aksjon for å redde selveste julen. Den onde heksa Sculla, som ikke er særlig glad i julen, har nemlig kidnappet julenissen og låst han inne i borgen sin. Det fascinerende med Hugo Redder Julen, er at det fungerer som en julekalender. Spillet er basert rundt en rekke minispill, og du låser opp et nytt minispill for hver dag, nye områder i borgen, og kommer med det stadig nærmere å redde nissen. Minispillene er varierte, morsomme og utfordrende nok for aldersgruppen spillet er laget for. Jeg husker ikke hvor jeg fikk tak i spillet, men jeg minnes at det fulgte med i en eller annen julekalender. Det jeg derimot husker er mange timer trivelig julestemning med dette spillet, og det var ren nostalgi å børste støv fra det i spillhyllen.
Ingar - Dishonored:
Selv om jeg er en mann som elsker tradisjoner og merkedager, har jeg faktisk veldig få faste ritualer knyttet til jul. Dette smitter også på spillfronten. Jeg har rett og slett ikke noe konkret spill jeg forbinder med julen eller som jeg trekker frem hvert år i slutten av desember. Derfor vil jeg heller fortelle om min opplevelse med Dishonored, som kanskje er det nærmeste jeg kommer et julespill.
Da Dishonored kom ut for ti år siden var jeg nettopp ferdig med masterstudiene mine. Dette var en tid preget av mye usikkerhet og lite retning for hva jeg faktisk skulle gjøre fremover, så i denne perioden hadde jeg en rekke strøjobber her og der (lån og husleie måtte tross alt betales). Som student hadde jeg av praktiske årsaker bare en bærbar PC, ikke en stasjonær, og denne begynte mildt sagt å dra på årene jula 2012. Jeg var likevel fast bestemt på å spille Dishonored, for som gammel fan av immersive sims og med tre Deus Ex-spill rimelig ferskt i minne var jeg virkelig i humør for å innta rollen som Corvo og snike i skyggene av Dunwall.
Problemet var at laptopen var så gammel at det å kjøre Dishonored var en sann prøvelse. Selv med de laveste innstillingene holdt maskinen på å knele, og en bildefrekvens på det som sikkert var under 15 bilder i sekundet gjorde dette til en sann prøvelse. Løsningen kom derimot frem da jeg besøkte mine foreldre rundt juletider. Det gamle gutterommet mitt er nemlig bygget over en åpen utebod uten dør, noe som gjør at iskald luft trekker inn nedenfra og gjør rommet til et enormt kjøleskap på vinterstid. Dermed kunne jeg sette meg med laptopen inne på det iskalde rommet, og ikledd hansker, vinterjakke og lue kunne jeg endelig storkose meg med Dishonored, ettersom laptopen fikk enorme mengder med naturlig kjøling som gjorde at den endelig klarte å dra spillet.
Jula 2022 er også en kald vinter, for strøm til oppvarming er jo plutselig blitt en luksusartikkel. Men når jeg nå sitter med tre lag ull og et par gamle hansker mens jeg spiller Overwatch 2 tenker jeg bare på hvordan Dishonored trente meg opp til nettopp et slikt scenario for ti år siden. Suck it, Voldemort Putin!
Silje - Steep:
Det er egentlig ikke så mange spill jeg forbinder med julen selv, men det er noen, som Skyrim, alt av The Legend of Zelda (fordi fantasy er et must i julen) og selvfølgelig Animal Crossing. Men det er også ett spill til jeg brått kom på mens jeg tenkte på hvilket jeg skulle velge å skrive om i dag, som har gitt meg mye glede og moro i flere juler siden lanseringen. Og det er Steep.
Det er faktisk lite spillmessig (bortsett fra Skyrim....) som slår det å samle vennegjengen (over nett) og kaste oss utfor de snødekte bakkene i Steep. Den sømløse åpne verdenen som bare venter på å bli utforsket er full av morsomme aktiviteter, og det er alltid litt ekstra stas når man klarer å knuse vennene sine i hva enn det måtte være av konkurranser her. Da skal det gnis inn!
Enda mer julestemning får jeg når jeg trer på karakteren min nisselua si også, og aker ned det høyeste fjellet sammen med gjengen mens vi bare prater piss sammen og ler av de mange morsomme hendelsene som kan skje på veien ned. For det er ikke rent få. Mulighetene er mange i Steep, og jeg koser meg maks med det i romjulen på grunn av den passende settingen. Altså snø, snø og atter snø så langt øyet kan se. Og endeløs moro sammen med venner.
Fortell oss gjerne om dine julefavoritter i kommentarfeltet hvis du har noen.
Og da gjenstår det egentlig bare å ønske dere alle en riktig god jul!