Redaksjonens lørdagshjørne

Det er lørdag, på tide å slappe av og roe ned litt. Vi sjekker innom de forskjellige skribentene våre og finner ut av hva de har drevet med i uka som har gått, hva de spiller i helga og om de har noe kult å anbefale som ikke nødvendigvis er 100% spillrelatert. Denne lørdagen er det Ingar som deler tankene sine rundt spill, tegneserier, filmer og alt derimellom.

Jammen ble det lørdag denne uka også! Jobb og skole kan legges til side, den ekstra gode kaffen kan trekkes frem fra skapet, og en velfortjent hvilestund kan herved begynne.

Og på toppen av det hele har jeg fått ansvaret for ukas lørdagshjørne alene? Snadder! Da kan jeg snakke om alt jeg har spilt, sett og lest i det siste, og det er noe av det gøyeste jeg vet. La oss kjøre på!

Halo 5: Guardians

I påvente av PostNord-leveransen av Spider-Man (Collector's Edition må man jo tross alt ha) måtte jeg spille noe annet for å stagge utålmodigheten. Av flere årsaker falt valget på Halo 5: Guardians fra 2015 til Xbox One. Jeg regnet med å komme gjennom det på en helg, og etter at jeg begynte på mitt personlige Project: Halo for to år siden for å komme gjennom hele Halo-serien var dette det eneste spillet jeg hadde igjen (med unntak av Halo Wars-spillene). Det er nesten ett år siden en kompis og jeg spilte oss gjennom Halo 4, men jeg regnet med å hoppe ganske raskt inn i serien igjen.

På den ene siden er jeg både fornøyd og skuffet. Det er et Halo-spill, hvilket betyr et skytespill som presser Xbox-konsollen det lanseres på til det ytterste. Det ser pent ut, og tempoet og bevegelsene føles langt bedre enn tidligere. Samtidig er det ikke å stikke under en stol at tiden har løpt litt fra Halo-serien, og utviklerne i 343 Industries sliter åpenbart med å finne en klar og tydelig retning videre for serien.

Joda, Halo 5: Guardians har en høypikselert Nathan Fillion som returnerer i rollen som Edward Buck fra Halo 3: ODST, men det er liksom ikke nok. Spillet tilbyr lite jeg ikke ser i andre moderne skytespill, og det finnes lite her som ikke andre spill i samme sjanger tilbyr meg. På toppen av det hele er jeg en særing som først og fremst spiller spill for historiens skyld. Jeg liker Halo-universet, men Halo 5: Guardians krever i en langt større grad enn tidligere at du som Halo-spiller er oppdatert på historien og universet gjennom for eksempel bøkene. Det er dessverre ikke godt nok etter min mening. Det er synd, for jeg liker retningen historien i spillet tar, men helheten står ikke til pers.

På toppen av det hele er spillet uten couch co-op. Tullball! Halo er sammen med Mario Kart og Super Smash Bros. selve definisjonen på sofaspilling, og å droppe det er en elendig avgjørelse. Her håper jeg 343 Industries skjerper seg før lanseringen av Halo: Infinite.

Xenoblade Chronicles

Omsider fikk jeg Spider-Man i posten, men da var jeg så trøtt etter lange og intense arbeidsdager at jeg ikke orket å ta fatt på spillet. Jeg måtte ha noe kjent, noe vant, noe jeg allerede var i gang med.

Løsningen ble, av alle ting, Xenoblade Chronicles på Wii. Dette er fortsatt et mesterlig japansk rollespill alle med en Wii eller 3DS burde prøve, men av ymse årsaker har jeg aldri blitt ferdig med spillet. Dermed har jeg spilt Xenoblade Chronicles av-og-på de siste to-tre årene. «Det er vel ikke så lenge siden sist,» tenkte jeg da jeg fyrte opp spillet. Lagringsfilen kunne imidlertid informere meg at forrige lagring ble foretatt 30. november 2017. Ouch!

Planen var å omsider gjøre meg ferdig med spillet, med tanke på at jeg endelig begynner å nærme meg slutten, men det var før jeg fikk et nytt spill i fanget av sjefen med ordre om testing og anmelding. Sånn kan det gå, og jeg klager ikke. Vi får bare håpe det ikke går syv-åtte måneder til neste gang jeg tar videre fatt på historien om Shulk og Monado.

Dead Cells

Et roguelike metroidvania hvor man må begynne på nytt hver gang man dør? Vanskelig spill hvor man mister mesteparten av progresjonen? Det er mye ved indiespillet Dead Cells som tilsier at det ikke er for meg, men jeg tok likevel sjansen og skaffet meg Switch-utgaven. Overraskende nok er det temmelig underholdende, og jeg koser meg med det selv om jeg etter rundt seks timer har dødd rundt 15 ganger. Det er raskt, intenst og utfordrende, og stilen er ganske tøff. Jeg skulle derimot ønske meg litt mer historie rundt det hele, og Switch-versjonen kjører ikke spesielt stabilt. Har du tid å avse til et indie-spill er dette en relativt fersk sak du absolutt bør vurdere.

Brooklyn Nine-Nine

Når jeg står opp om morgenen eller trenger noe enkelt å sette på skjermen på kveldstid, har jeg fått en ny favorittserie å underholde meg med: Brooklyn Nine-Nine (som big boss Suzanne har skrevet om i denne spalten tidligere). TV-serien om den samtidig effektive og ekstremt dysfunksjonelle gjengen i New York-politiets 99. politiavdeling får meg stadig vekk til å le høyt (selv når kona sover), og det tok meg ikke lang tid å komme til tredje sesong hvor jeg nå allerede er halvveis. Jeg blir stadig imponert over hvor mange strenger en komiserie faktisk klarer å spille på, og Brooklyn Nine-Nine er perfekt tidtrøyte når jeg har tjue minutter til rådighet.

Ghost in the Shell

Som et barn av 80-tallet har jeg en særlig forkjærlighet for anime med røtter i 80- og 90-tallet. Få merkevarer fra denne perioden kan skilte med større påvirkningskraft og kvalitet enn Ghost in the Shell, som praktisk talt alltid dukker opp når samtaleemnet er «kvalitets-cyberpunk.» Filmen var en av hovedinspirasjonskildene bak The Matrix, for å nevne noe. Senere har Ghost in the Shell-universet blant annet blitt utvidet med en animeserie over to sesonger og to filmer, hvorav den ene er knyttet til animeserien og den andre en oppfølger til den første filmen fra 1995 (ikke alt som heter Ghost in the Shell er knyttet sammen, så det kan være litt forvirrende å holde styr på herligheten iblant).

Naturligvis regner Hollywood med at «folk flest» ikke gidder se en animefilm fra 1995, så da benyttet de like gjerne anledningen i fjor til å lage en spillefilm med Scarlett Johansson i hovedrollen. Resultatet er en helt grei film som i det minste ser pen ut, men filmen er unektelig på sitt beste når den legger seg tettest opp til originalen. Spørsmålet er da om vi i det hele tatt trengte spillefilmen, når originalen uansett er vesentlig bedre og ikke minst langt smartere og dypere på det tematiske plan (spillefilmen er på sin side temmelig «dummet ned»). Men for all del, hvis Scarlett Johansson er det som skal til for at noen nye sjeler oppdager den originale klassikeren og blir interessert i anime kan det komme noe godt ut av denne filmen også.

The Fall of Gondolin

Jeg tror ikke man trenger prate med meg i mer enn fem minutter før man skjønner at jeg er Tolkien-fan på min hals. For de som ikke tror meg, nevner jeg at jeg skrev masteravhandlingen min på teologistudiet back in the day om Tolkien og C.S. Lewis. Tolkiens legendarium (som han selv kalte forfatterskapet sitt) har aldri sluttet å fascinere meg, og jo dypere jeg trenger inn i historiene hans, jo mer lar jeg meg forundre over detaljnivået, språket og det livet det skrevne ordet ser ut til å leve på egen hånd.

Siden farens død i 1973 er det sønnen Christopher Tolkien som har hatt ansvaret med å sortere, revidere og publisere farens bøker. Den første av disse var Silmarillion, Tolkiens livsverk som han aldri ble ferdig med. Siden 2007 har tre av fortellingene i Silmarillion blitt fortalt i mer utførlig detalj. Den første var The Children of Húrin (Húrins barn på norsk), som forteller tragedien om Túrin Turambar. Den andre kom i fjor og fortalte historien om Beren og Lúthien, paret som danner utgangspunktet for det senere forholdet mellom Aragorn og Arwen. Den tredje og siste fortellingen er passende nok historien hvor det hele begynte: The Fall of Gondolin.

Historien om alvebyen Gondolins fall var den første fortellingen Tolkien begynte å skrive på. Tolkien selv mente han skrev historien mens han var på rekonvalesens etter å ha blitt syk i skyttergravene under 1. verdenskrig, skjønt sønnen betviler dette noe i innledningen til boka. Ifølge Christopher er dette også en av fortellingene faren nesten ikke forandret på heller i ettertid. Dette er et fascinerende og spennende dypdykk inn i Tolkiens legendarium, og jeg kjenner jeg er glad for å være tilbake, selv om fortellingens natur og høytidelige språk naturlig nok gjør at denne boka kanskje ikke er for alle.

Det var det. Spider-Man har jeg ikke rukket å begynne på, og Netflix-katalogen fortsetter å vokse som en smertefull verkebyll. Hva har dere spilt, lest, sett eller hørt i det siste?