Redaksjonens Lørdagshjørne: Michael Breien

Sommerferien er i gang og været har vært perfekt for alles favoritthobby - videospill. Med en ferdigskrevet bachelor i hånd har jeg endelig senket skuldrene og satt i gang med den litt for store backloggen. Endelig er jeg ferdig med Sekiro! Jeg har drømt noen flotte og ikke så flotte drømmer i Dreams. Jeg har akkurat begynt på Final Fantasy IX. I tillegg har jeg brukt mye tid på E3, min og mange andres favoritthøytid. Så jeg kan jo like så gjerne starte med det.

E3 2019:

Etter mange timer med livestream og fest og prat er årets E3 over (shoutout til Spillmagasinet Hardcore fra Studentradioen i Bergen, hvor jeg var live under årets begivenhet), og jeg sitter igjen med en litt uggen følelse. Spør alle jeg kjenner; E3 er kanskje det jeg gleder meg mest til hvert år. Spenningen av nye opplevelser, uforventede annonseringer og få se hva som kommer til å drive industrien videre i de kommende årene gir meg liv. E3 er som en sport jeg er lidenskapelig tilhenger av, konkurransen og de store utgiverne i halsen på hverandre om folkets vinner av ethvert års E3. I år føles det mer som om utøverne står på startstreken i hver sin gren uten utfordrer.

EA velger å «delta» men ikke egentlig på E3 ved å holde sitt eget event på et annet lokale, nemlig EA Play. Sony sier takk og farvel og deltar ikke på E3 på noen som helst måte. Bethesda runker egoet sitt med egenprodusert applaus og selvinnsikt ikke ulikt en slags dystopisk diktator. Square Enix har en overraskende god fremvisning av så godt som hver eneste JRPG under himmelen + et ventet gjensyn med Avengers-prosjektet. En fellesnevner for alle er litt for mange CG-teasers til ting som ikke er oppfølgere. Jeg ser mest på dere, Microsoft. Det er fantastisk flott med nye IPer, men jeg trenger noe konkret så skuffelsen ikke kommer da det faktiske spillet ikke matcher med bildene vi skaper med endeløs fantasi. Få øyeblikk inspirerte genuin glede verken hos meg eller de jeg så det med.

Unntaket har tidligere år vært Sony, men her var det soleklart Nintendo som vant. Overraskelser som de nye Smash-karakterene og en oppfølger til Breath of the Wild viser et Nintendo i kontakt med virkeligheten av hva folk ønsker seg sjeldent sett før Switch-eraen. De slipper også unna med korte, ukonkrete trailere på grunn av løftet om utdypning under deres Treehouse-stream. Selvsikkerheten deres er tydelig, da de går så langt som å love at dette ikke er alt som gjenstår å vises for året.

Fremtiden av E3 er usikker uten den vanlige konkurransen. Jeg tror årets kun var en smakebit på hva som er i vente, og med neste år kan det fort tenkes at fler og fler tar Sony-ruten, og viser ting i eget tempo. Bare se på den nyeste Death Stranding-traileren. Det funker. Samtidig tror jeg det er et stort tap for industrien rundt. Årets største fremgang for mange publiseringer er E3, så interessen er nok like stor som alltid. Det gjenstår bare for utviklerne å se det.

Dreams:

Huff, det var tyngre enn jeg ønsket. Videre til Dreams, Media Molecules nyeste forsøk på å gjøre spillutvikling tilgjengelig for massene. Jeg elsker sånt som dette, uten at jeg setter spesielt mye arbeid i å utvikle egne ting, i alle fall foreløpig. Den hjemmesnekrede følelsen man får fra opplevelsene å velge i her inne er en annen ting jeg setter enormt stor pris på. Det trenger ikke være bra, så lenge jeg føler hvor mye tid og hjerte noen har satt i deres Toalett-simulator. I tillegg til slikt har folk allerede klart å sette sammen både genuint gode originale opplevelser og gjenskapninger av andres verk. Dette er kanskje første gang noen har lagd et spill som dette og mulighetene har vært så endeløse som lovet. Jeg gleder meg til å se hvordan Dreams-universet utvikler seg over de neste månedene og årene.

Sekiro: Shadows Die Twice:

Tilbake til hardere kost. Jeg kjøpte Sekiro ved lansering, og har gnagd litt og litt til jeg endelig rundet det for noen dager siden. For et spill! Jeg tror ikke jeg har opplevd maken til kampsystem siden.. ja, vel, Dark Souls første gangen jeg prøvde meg på det. FromSoftware har virkelig stemplet seg som en utvikler jeg kommer til å følge uansett hva neste prosjekt ender opp med å bli. Likevel har jeg noen problemer med det. Dette er første gang jeg har fullført et From-spill og ikke umiddelbart tenkt «En gang til!» Det har nok med mangelen på individualitet i spillestil, og det at spillet ikke forblir fullt så interessant i andre halvdel på grunn av litt for vag veiledning og ikke fullt så inspirerte konsepter som tidligere spill. Likevel avslutter spillet med en av de beste bossene jeg har opplevd i noe spill, det er så meget verdt å spille ferdig. Uansett er nok dette på toppen av spill jeg har spilt i år, og spillet har allerede fremkalt fantasien om en oppfølger. Bring on Elden Ring!

Final Fantasy IX:

Lenge har jeg ønsket å fullføre et spill i denne serien. Kanskje blasfemisk, men de eneste jeg har spilt eller prøvd er VI, XIII og XV, men ikke rundet de av ulike grunner. Med IX-lanseringen på Switch ønsker jeg å bryte forbannelsen og faktisk komme meg gjennom det med hjelp av de flotte oppgraderingene, som 9999-damage med hvert angrep og speedup-funksjon. Sånt burde alle RPGer ha. Jeg har sjeldent tålmodigheten til endeløs grinding, så det var et velkomment syn. Når det gjelder spillet er det enormt koselig så langt, med umiddelbart likbare karakterer. Når vi snakkes igjen skal jeg oppdatere dere på mine opplevelser.

Jeg har også spilt Cadence of Hyrule, som du kan lese mine tanker rundt her.

Hva har dere spilt? Noen planer for sommeren? Del, jeg vil gjerne høre og diskutere med dere!