Redaksjonens lørdagshjørne: Peter

Det er lørdag, på tide å slappe av og roe ned litt. Vi sjekker innom de forskjellige skribentene våre og finner ut av hva de har drevet med i uka som har gått, hva de spiller i helga og om de har noe kult å anbefale som ikke nødvendigvis er 100% spillrelatert.

Det er en stille periode i videospillverdenen nå. Det er ikke så mange spill som blir utgitt på denne tiden av året, og jeg har dermed ikke kjøpt noen nye spill denne måneden. Jeg har derimot bl.a. hatt et gjensyn med noen spill jeg har lagt fra meg. Det er greit å gå litt tilbake i backloggen før året virkelig tar av!

Xenoblade Chronicles 2

Jeg begynner med noe som overrasket meg litt denne uken. Jeg har hoppet inn i Xenoblade Chronicles 2 igjen! Dette er et spill jeg faktisk kjøpte på utgivelsesdagen, men la fra meg kort tid etter. Det var nok flere grunner til dette, men et av dem var nok at kampsystemet var litt vanskelig å komme skikkelig inn i. 15 timer inn gir spillet fortsatt tutorials for hvordan man skal spille, det er helt sykt. Etter å ha hoppet inn i spillet igjen så har jeg gjenoppdaget mye jeg nesten hadde glemt. Som at musikken er helt fantastisk, og at historien er overraskende gripende til tross for klisjeer. Jeg vet ikke om jeg kommer til å fortsette eventyret uten å legge det fra meg igjen, men jeg skal helt klart spille i mange timer til, for når Xenoblade Chronicles 2 sin historie faktisk griper, så slipper den ikke tak.

Marvel's Spider-Man: The City That Never Sleeps

Da Marvel's Spider-Man ble utgitt tidligere i år ble jeg helt oppslukt. Spider-Man er min favorittsuperhelt og jeg ble selvfølgelig veldig glad når et studio som Insomniac plutselig skulle lage et Spider-Man-spill. Jeg endte faktisk opp med å like spillet så godt at jeg fikk platinum trophy. Mot slutten av denne prosessen ble jeg dog litt utbrent, noen av disse trofeene krever at man gjør mange av de samme tingene om og om igjen. Jeg orket rett og slett ikke tanken på mer Spider-Man på en stund. De fremtidige utvidelsespakkene hadde jeg egentlig ikke tenkt så mye på, dessuten var det andre spill å prioritere i det monsteret av et spillår kjent som 2018. Men plutselig ser jeg et salg på sesongpasset til Marvel's Spider-Man, også kjent som The City That Never Sleeps, og jeg visste at jeg måtte ha det. Det har gått akkurat nok tid til at det var megadeilig å svinge seg tilbake til New York. Det hele starter med et gjensyn med Black-Cat, noe basespillet har «teaset» oss med allerede. Jeg har selv bare begynt på den første av de tre pakkene sesongpasset inneholder, men det lover allerede svært godt. Hvis du ikke har noe å spille på denne tiden av året, men vil du ha mer Spider-Man, så tror jeg ikke The City That Never Sleeps er et dumt alternativ.

Splatoon 2

Jeg kjøpte faktisk det første Splatoon spillet på Wii U, men la det fra meg igjen nesten med en gang. Vanskelig å si hvorfor, men det ble liksom aldri noe mer enn noen få timer. Splatoon gikk dermed i glemmeboka. Etter å ha spilt veldig mye som Inkling i det nylig lanserte Super Smash Bros. Ultimate så ble jeg rett og slett påminnet om at Splatoon-serien eksisterer, og jeg fikk lyst til å gi den en ny sjanse. Dermed gikk jeg til innkjøp av Splatoon 2 på Switch. Det er ikke mye ved oppskriften som har forandret seg, men Splatoon 2 klaffet likevel bedre med meg enn det første spillet gjorde. Jeg har spilt haugevis av «Turf-War»-kamper og fått prøvd meg litt på selve kampanjebiten. Men det som har imponert meg mest er «Salmon Run». Dette er en modus sterkt inspirert av «Horde Mode» fra Gears of War-serien. Her går fire spillere sammen og må nedkjempe horder av fiskemonstere. Jeg er veldig imponert over alle fiendetypene denne modusen tilbyr, og jeg elsker at de er såpass forskjellige at man hele tiden må skifte strategi og holde hodet kaldt. Det blir nok mange flere timer med «Salmon Run» i Splatoon 2 i ukene fremover.

Event Horizon

Jeg avslutter med å snakke om en film ved navn Event Horizon. Dette er en scifi-thriller fra 1997 som jeg har hatt lyst til å se ganske lenge, men som jeg har holdt meg unna pga ganske laber kritikk. Nylig endte jeg derimot opp med å endelig se den. Den omhandler et mannskap som skal finne ut hva som skjedde med et stort romskip som forsvant i nærheten av Jupiter ved navn Event Horizon. Når de omsider finner skipet får de ingen respons fra mannskapet ombord, og blir nødt til å gå ombord for å finne ut hva som har skjedd. Jeg har ikke lyst til å avsløre altfor mye om handlingen i denne filmen, men jeg kan si at starten på filmen ligner litt for mye på Alien. Event Horizon følger de fleste scifi-thriller-klisjeene til punkt og prikke. Men plutselig skjer det noe litt over halvveis inn i filmen som bare snur filmen helt på hodet. Jeg forstår hvorfor denne filmen har fått så dårlig kritikk som den har, men jeg er også veldig glad jeg så filmen. De siste 40 minuttene av filmen er en så bisarr opplevelse at jeg så på hele opplevelsen som verdt det. Hvis du er klar for en opplevelse utenom det vanlige, med ganske middelmådig kvalitet (men som likevel ender opp som noe fascinerende) så gi Event Horizon en sjanse!

Det er kanskje en stille tid på året akkurat nå, men det varer ikke lenge, snart vil backloggen vokse enda mer. Det er bare å stålsette seg! Hva har du spilt eller gjort i det siste?