Redaksjonens Lørdagshjørne: Uke 11, 2021

Det er lørdag, selv om det kan bli litt vanskelig å skjelne mellom dagene i hjemmekontorets tid. De som leser Gamereactor fast har kunnet lese om noe av det jeg puslet med de siste ukene, som Bravely Default II, det klassiske Game Boy-spillet Picross og min retur til herlige Apex Legends. Det har likevel blitt tid til andre ting også.

Normalt tar jeg for meg hva jeg har lest, sett og spilt i Lørdagshjørnet, men siden lesingen for tiden blir mest fagstoff skal jeg ikke kjede dere med dette. Det har derimot blitt litt spill og film i det siste.

Valheim

En hel verden skriker tydeligvis etter spill man kan ha det moro med sammen over nett, og da spiller det ingen rolle om ikke kvaliteten er den høyeste, siden den beste moroa er den man skaper selv. Så da en vennegjeng hoppet på Valheim-bølgen og inviterte meg med på vikingtokt i det hinsidige slengte jeg meg på, til tross for at jeg mistenkte at spillet ikke var helt min greie.

Etter en helg med noen timers spilletid viste det seg at mistanken stemte. Jeg kan se at spill som dette hvor fokuset ligger på overlevelse og bygging appellerer til mange der ute, særlig for dem som allerede er glad i lignende spill som 7 Days to Die eller Minecraft. For meg blir derimot slike spill for åpne og uten substans. Jeg kan alltids kose meg med spill hvor bygging har en viss spillmekanisk rolle, slik som Cities: Skylines, Story of Seasons, Stardew Valley eller Civilization-serien, men først og fremst foretrekker jeg mer blankpolerte spill med spissere fokus og en mer utarbeidet historie. For stor frihet blir dessverre for mye for meg.

Jeg kan forstå hvorfor noen storkoser seg med Valheim, men for meg ble spillet for målløst, tomt, gjentakende og dessverre litt kjedelig. Etter en helg med sosial spilling takket jeg dermed for følget og sier meg ferdig med eventyr i Odins skjærsild.

Hitman 3

Et spill jeg derimot har storkost meg med i det siste er Hitman 3, som uten tvil stiller sterkt i årets første spillmåneder. Jeg hadde til gode å spille gjennom de to foregående spillene i World of Assassination-trilogien, men hva gjør vel det når man kan spille dem med forbedringer attåt i Hitman 3? Dermed har jeg de siste par ukene kjørt gjennom de to første spillene, og til tross for et par systemkrasj storkoser jeg meg hele veien gjennom. Jo mer jeg spiller Hitman, jo mer innser jeg at det er dette jeg hele tiden har ønsket at Assassin's Creed skal være.

I løpet av de siste par siste ukene har jeg kledd meg ut som fotomodell i Paris og posert med min beste Blue Steel-imitasjon, forført en forsker ved å spille golfinstruktøren hun har et forhold til, dyttet et toalett i hodet på en marokkansk general, droppet en gigantisk elg i hodet på en korrupt svenske der han søkte tilflukt i ambassaden sin (fordi en svensk ambassade naturligvis har en gigantisk elg hengende i taket), druknet en manager i toalettet mens han inspirerte hotellrommet sitt og klaget på at jeg ikke hadde rengjort rommet skikkelig (that toilet clean enough for you, punk!), ikledd meg et rosa flamingokostyme og sørget for at en hauggammel eks-spion sprengte seg selv da han tente sigaretten ved siden av en lekk oksygentank. Og da har jeg ikke tatt for meg de alternative gjennomgangene som alle oppdragene i spillet byr på.

I tillegg til alle de helsprø fremgangsmetodene som spillene byr på elsker jeg spionthriller-stemningen som danskene i IO Interactive serverer. Det hele oser en salig blanding av Bond og Bourne med en god dose selvironisk humor, og jeg gleder meg allerede som en unge til det kommende Bond-spillet som våre danske venner skal jobbe med fremover. Nå har jeg i skrivende stund ikke fått spilt stort mer enn det første oppdraget i Hitman 3, men vi skal ikke se bort ifra at jeg er ferdig med hele sulamitten idet du leser denne teksten.

Portal og Portal 2

Siden forrige sommer har jeg ledet en gruppe hvor vi spiller eldre spill sammen. Vi blir enige om hvilket spill som skal spilles, har «hjemmelekse» til hver ukentlig samling og deler deretter inntrykkene fra spillopplevelsen så langt. Denne måten å spille sammen på kan anbefales varmt. Vi har tidligere spilt gjennom The Legend of Zelda: Skyward Sword, de tre første Monkey Island-spillene og JRPG-klassikeren Chrono Trigger, og nå er turen kommet til Portal og Portal 2.

Det er noe helt særegent og unikt med Portal-spillene. Fortsatt er det ingen som helt har klart å levere samme fantastiske kombinasjon av spillmekanikk, humor, stemning og lek med fysikkens lover som Valve. Jeg ler fortsatt høyt av vitsene, stemmeskuespillet og de herlige detaljene spillet har å by på. Det første Portal spilte jeg faktisk gjennom i fjor, men Portal 2 har jeg trolig ikke spilt på ti år, noe som gjør gjensynet enda mer underholdende. Å spille de to spillene rett etter hverandre byr på noen ekstra godbiter, som at man kjenner igjen brett fra det første spillet i Portal 2, om enn i langt mer falleferdige varianter. Jeg er også overrasket over hvor mye bedre oppfølgeren flyter mens man spiller, til tross for at jeg aldri opplevde det første Portal som tungrodd eller vanskelig å spille.

Det er uansett ingen tvil om at begge Portal-spillene har holdt seg. Har du ennå ikke spilt disse perlene er det bare å kaste seg uti det, for vitenskapen. Ditt monster.

Wii Sports Resort

Når hjemmekontordagene blir for rolige og det ikke passer helt å bli svett med en dose Ring Fit Adventure, hva spiller man da? Vel, i mitt tilfelle graver jeg frem igjen Wii Sports Resort, det klassiske sportspillet til Wii som banet vei for Wii Motion Plus-kontrollerne. Jeg lar meg fortsatt underholde og blir imponert over hvor presist kontrollsystemet er for sin tid, men spillet føles samtidig litt mangelfullt til tider til tross for sine 12 idrettsgrener. Jeg hadde gjerne sett Nintendo komme med en kvalitetsoppfølger til Switch, for vi trenger noe bedre lettbeint sportsalternativ til Switch enn det stusselige Go Vacation.

For the Love of Spock

Mitt store ikke-spillrelaterte prosjekt under pandemien har vært Star Trek. Jeg har i årevis hatt et ønske om å bli kjent med dette rike science fiction-universet som har inspirert så mange, og noe må jeg jo gjøre for å gjøre nerdestempelet mitt i pannen enda større og tydeligere. Fungerer det? Vel, i koronatiden har jeg for lengst gått over fra å håndhilse til å løfte hånden i en «Live long and prosper»-hilsen. Jeg regner med det svarer på spørsmålet.

Prosjektet går litt i rykk og napp, men siden i fjor sommer har jeg kommet meg gjennom The Original Series, The Animated Series og de seks første filmene som følger Kirk & Co. Apropos, de av dere som klager på de nyeste Star Wars-filmene og mener de vil føre til varemerkets død bør ta en kikk på Star Trek I og V. Her snakker vi virkelig om filmer som nesten tok livet av seriene sine.

I skrivende stund er jeg i gang med The Next Generation, og selv om det er mye godt å si om serien merker jeg at jeg savner noe fra den originale 60-tallsserien. Det vil si, ikke noe, men noen. Leonard Nimoys klassiske tolkning av Spock ga The Original Series noe helt spesielt, og selv ikke Data eller Rikers skjeggvekst kan erstatte den kalde logiske fasaden til alles favoritt-Vulcan (unnskyld, halvt Vulcan mente jeg selvfølgelig).

Derfor var det en glede å gå gjennom dokumentaren For the Love of Spock på Netflix forrige helg. Dokumentaren begynte egentlig som et forsonende far-og-sønn-prosjekt om Spocks rolle i populærkulturen i anledning Star Treks 50-årsjubileum, men da Leonard Nimoy døde året før jubileet ble filmen omgjort til å bli like mye en hyllest av Leonard Nimoy og hans liv. Resultatet er et varmt og nært bilde av en imponerende og litt uvanlig mann og rollefigur, som samtidig ikke er redd for å dykke ned i noen av mannens mørkere sider. Jeg liker hvordan filmen tar for seg noen av de anstrengte relasjonene som særlig oppsto mellom far og sønn Nimoy, da jeg tror det er viktig for oss å bli påminnet at selv våre helter er mennesker med skrøpeligheter og skavanker.

Hobbiten

Mens andre for lengst har sagt takk og farvel til fysiske spill- og filmformater er jeg blant de få som fortsatt tviholder på dette, i hvert fall for de store opplevelsene der bildekvaliteten virkelig teller. Muligheten for 4K-filmer var en av hovedgrunnene til at både PS5 og Xbox Series X måtte ha diskdrev da jeg kjøpte dem. Derfor gleder jeg meg hver gang det annonseres en ny pakke med 4K-versjoner av klassiske filmer som kan forhåndsbestilles og finne sin vei i filmhylla. I desember kunne jeg med fryd motta to 4K-pakker med henholdsvis Ringenes herre og Hobbiten, og de siste par ukene har madammen jeg kost oss med sistnevnte.

Joda, jeg er enig i at det er mye å utsette ved Hobbiten-filmene. Boka er for kort til at den lar seg filmatisere over tre filmer (på samme måte som at de første timene av Final Fantasy VII ikke er nok til å lage en nyversjon på rundt 40 timer, men det har jeg allerede sagt mitt om). Den originale visjonen om to filmer hadde nok vært bedre for Hobbiten som helhet. Historiene bak filmkulissene er heller ikke de vakreste, og mange av de nye småhistoriene som flettes inn i filmene kunne med fordel vært kuttet for en mer effektiv filmopplevelse.

Samtidig er det noe med disse filmene som gjør meg oppriktig glad hver gang jeg ser dem. Naturligvis spiller min enorme begeistring for alt som lukter Tolkien inn her, men jeg mener det er mye genuint bra å finne her som gjør at filmene er bedre enn sitt frynsete internettrykte (ikke helt ulikt The Last Jedi eller siste sesongen av Game of Thrones, men det får vi ta en annen gang). Hobbiten er en bok med en annen tone og stil enn Tolkiens øvrige bøker om Midgard, og det føler jeg også filmene leverer og respekterer. Flere av rolletolkningene er også vel verdt opplevelsen i seg selv. Martin Freeman er den perfekte hobbit, Gollums opptreden under Tåkefjellene blir aldri gammel, og Benedict Cumberbatchs tolkning av Smaug er intet mindre enn et nifst mesterverk. Mest imponerende er likevel 4K-presentasjonen som gjør denne trilogien vakrere enn noensinne. Er det filmer som virkelig fortjener det krystallklare bildet en 4K-versjon kan gi, så er det Peter Jacksons vakre fremstillinger av New Zealands prakt. Nå er det bare å glede seg til Ringenes herre-gjennomgangen.

Forresten: Torsdag 25. mars er det Tolkien Reading Day. Da har dere en gyllen anledning til å lese, se og feire alt som seg hør og bør for store og små hobbiter. Selv skal jeg kose meg med bok på torsdag før jeg kaster meg over Ringenes herre-trilogien neste helg. I 4K, selvfølgelig.