Norsk
Gamereactor
artikler

Redaksjonens Lørdagshjørne: Uke 16, 2020

Det er lørdag og tid for å sjekke hva redaksjonens medlemmer pusler med for tiden. Her er hva Anders har syslet med i det siste.

Abonner på vårt nyhetsbrev her!

* Påkrevd felt
HQ

Pandemien er fremdeles over oss og godt og vel en måned som "hjemmeværende" har gjort ting med meg. Å drive undervisning over internett har egentlig fungert bedre enn jeg trodde, men man merker også at savnet etter å være fysisk tilstede på skolen begynner å la seg kjenne. Kanskje særlig blant elevene.

Med så mye trasking hjemme under husets fire vegger, må man kompensere det med noe. Heldigvis er det en rimelig enkel oppgave når man er litt over gjennomsnittet opptatt av videospill. Når sant skal sies har det faktisk gått i svært lite annet enn videospill de siste ukene, når alt av jobbrelaterte saker og egentrening er gjennomført. Jeg har stort sett holdt meg til ganske få titler, grunnet et og annet større prosjekt jeg satt i gang for en stund tilbake, samt en viss lansering av nyversjonen til en tidløs klassiker. Mer om dette kommer fortløpende.

Final Fantasy VII: Remake

Jeg anser Final Fantasy som en av mine absolutte favorittserier og klassikeren FFVII rager helt på toppen av listen sammen med IX. Det har derfor ikke vært de helt små forventningene som har stått og hamret på døren i tiden frem mot remaken. Det har faktisk vært smått uvirkelig å sitte og spille en helt nymoderne utgave av et spill du verdsetter så høyt og hele den siste uken har jeg enkelt og greit levd i en eneste stor Final Fantasy-boble. Jeg har knapt klart å tenke på noe annet, selv om jeg heller ikke har sittet pal klistret foran skjermen 10 timer daglig.

De timene jeg faktisk har spilt har jeg derimot kost meg gløgg i hjel. Etter nå å ha fullført spillet har jeg faktisk svært lite å utsette spillet på, men etter at jeg har klart å falle av den rosa skyen skal jeg nok finne noe å pirke på. Jeg synes i hvert fall de har klart å skape liv i de kjente og kjære karakterene på en fantastisk måte. Alle både ser, oppfører seg og snakker på den måten jeg hadde sett for meg i originalen, kampsystemet er latterlig vanedannende og også ganske dyptgående nyinnspillingen av det mesterlige lydsporet gir meg fremdeles gåsehud og Midgar som helhet er bygget opp på en helt surrealistisk flott måte. Og alle de små subtile detaljene. Man.

Dette er en annonse:

Det er faktisk smått utrolig hvor mye liv de har klart å puste i en sekvens som opprinnelig varte i 4-5 timer, men sannelig har Square Enix klart det med bravur. De utvider denne delen av spillet med enda mer historie og begivenheter og selv om alt kanskje ikke er like matnyttig, har jeg fått enorm glede ut av det aller, aller meste spillet har å by på. At spillet er mer lineært enn flere av de nymoderne japanske rollespillene, gjør meg også fint lite. Jeg merker det faktisk er litt godt, etter flere runder med open-world spill de siste årene.

For å holde ventetiden til neste del i sjakk, kommer jeg nok til å jobbe med litt flere troféer, kanskje også gå løs på Hard-mode etter hvert. I tillegg vil jeg nok fortsette å ta et dypdykk ned i analysefilmer og forumdiskusjoner, for å se hva andre personer mener om spillet. Kanskje særlig meningene rundt de litt mer kreative frihetene Kitase, Nomura og resten av gjengen har tatt seg. I mellomtiden krysser jeg alle fingre og tær for at neste del ikke er så altfor langt unna å se dagens lys.

Redaksjonens Lørdagshjørne: Uke 16, 2020
Dette er en annonse:

Call of Duty: Modern Warfare

Før Final Fantasy nok en gang overtok livet mitt, slang jeg meg på bølgen av spillere som kastet seg ut i Modern Warfares egen battle royale-modus. Warzone er enkelt og greit ufattelig moro, både fordi det har et svært omfattende og interessant kart, men også fordi du kan bidra på andre måter enn å være han fyren med aim-bot og reaksjonsevne på linje med lysets hastighet. Mine ferdigheter i Call of Duty hadde nok sine glansdager i legendariske Modern Warfare 2 og Black Ops, men siden har de takket for seg.

Jeg har heller ikke vært aktiv i sjangeren siden, så det er kanskje ikke så rart at ting har forfalt. I Warzone kan du heller være med å plukke opp utstyr, løse kontrakter og tjene penger. Du kan markere fiender for vennene dine og kjøpe de ut igjen hvis de skulle finne på å stryke med. Således har jeg vært med på flere Warzone-seiere sammen med et par venner den siste tiden. Jeg har samtidig forsøkt meg litt på den ordinære multiplayermodusen også, uten fryktelig mye hell. Samtidig oppsøkte jeg også den nye utgaven av Modern Warfare 2-historien som ble sluppet nylig. Den står fremdeles igjen som den beste kampanjen i noen Call of Duty-spill og var virkelig verdt gjensynet.

Redaksjonens Lørdagshjørne: Uke 16, 2020

Assassin's Creed III: Remastered

De av dere som rakk å høre på et par av podcast-episodene vi slapp for noen uker tilbake, vil kanskje ha fått med dere mitt ganske så håpløse spillprosjekt. Tilbake i et eller annen herrens år satt jeg meg nemlig som mål å få Platinum-troféet i samtlige Assassin's Creed spill. Et rimelig tidkrevende og langtekkelig prosjekt. Disse spillene er nemlig kjent for å være oppbygd på nokså lik måte og de aller fleste troféer består av å samle et x-antall ting og få 100% på x-antall oppdrag. Allikevel er det noe smått avhengighetsskapende å gå rundt i disse fascinerende tidsepokene og fjerne det ene symbolet fra kartet etter det andre.

Per nå er jeg ferdig med AC II, Brotherhood, Revelations, Black Flag, Syndicate, Origins og Odyssey, så jeg vil anse meg som rimelig godt på vei. AC III har derimot vært en av de mer langdryge affærene så langt, med usaklig mange sideaktiviteter som ikke akkurat kan defineres som varierte eller morsomme. Jeg endte nok sikkert opp med en spilletid på mellom 60-70 timer og per nå frister det ikke veldig mye å slenge seg løs på neste spill i serien i nærmeste fremtid.

Redaksjonens Lørdagshjørne: Uke 16, 2020

Hva jeg har planlagt i tiden fremover

Etter at den nevnte Final Fantasy-hypen har roet seg litt, har jeg begynt å tenke på hva jeg skal gyve løs på videre. Først på menyen står nok den nye utgaven av Resident Evil 3, da jeg ble mektig imponert av fjorårets Resident Evil 2. Deretter har jeg lenge gått og tenkt at jeg ikke kommer til å gå løs på Persona 5: Royal, men nå har pipen begynt å få en annen tone. Jeg merker faktisk at det frister mer og mer å spille det utsøkte rollespillet igjen. Med alt innholdet vil nok det holde mer enn lenge nok til Xenoblade Chronicles: Definitive Edition den 29. mai, et spill som heller ikke er kjent for å være av det korte slaget.
Lenge leve galskapen.



Loading next content