Redaksjonens Lørdagshjørne: Uke 18, 2020

Det er en spesiell tid vi er inne i nå, og det gir enda mer tid til å sitte hjemme og nyte det underholdningsverdenen har å by på. Det blir mye spilling, film og tv-serier for tiden. Jeg har gått løs på både nye og gamle spill i det siste, og jeg tenkte det kunne være kult å dele hva slags erfaringer jeg har fått med dere lesere!

Final Fantasy VII: Remake

Jeg begynner med en litt åpenbar en, nemlig Final Fantasy VII: Remake. 10 000 tonn med hype har til og med fått meg til å bli bitt av basillen. Til tross for at jeg ikke har noe forhold til original-spillet, kjente jeg at jeg bare måtte kaste meg ut i dette eventyret, spesielt etter å ha prøvd demoen. Herregud så imponerende dette spillet er. Jeg ble umiddelbart revet med av historien og rollefigurene. Man spiller som Cloud, en beinhard tøffing som kun vil få jobben gjort, uten å egentlig si så mye eller snakke om følelsene sine. Da er det litt gøy at han er omgitt av alle disse overdramatiske og fargerike folkene. Damene ser også ut til å like han, men han virker overhodet ikke interessert.

Sammen skal vi stoppe organisasjonen Shinra, som er med på å sakte ødelegge planeten for profitt. Jeg legger merke til at Cloud gjennom spillets gang begynner å løsne litt på følelsene sine. Jeg har bare kommet halvveis gjennom spillet, så jeg har ikke gjort meg opp noen konklusjon enda. Men det jeg kan si er at historien har fengslet meg, og jeg liker kampsystemet svært godt. Og dette kommer fra noen som hatet kampsystemet i Final Fantasy XV. Så om du er som meg og har holdt deg unna dette av samme grunn, så ville jeg tatt en ekstra titt på Final Fantasy VII: Remake, for det kan likevel være noe for deg også.

Resident Evil-feber

Jeg har i løpet av corona-tiden rundet både Resident Evil 4, Resident Evil 5 og Resident Evil 6 for første gang.

Du leste riktig. Mens alle andre horror-fans koser seg med den flunkende nye utgaven av Resident Evil 3, har jeg gått løs på de litt eldre og til en viss grad kontroversielle spillene i serien. Resident Evil 4 er nok det som de aller fleste har et godt forhold til. Det var ikke bare med på å revolusjonere Resident Evil-serien, men også med på å sette standarden for hvordan et tredjepersons-skytespill skal være. Jeg har som de fleste vært litt borti Resident Evil 4 før, men har aldri spilt gjennom det selv. Det hadde jeg lyst til å gjøre noe med. Jeg har dermed spilt gjennom hele sulamitten, og herregud for et bra spill det er. Til å være et spill fra Gamecube har det holdt seg overraskende godt. Skytinga sitter bra og det varierte fiendedesignet gjør at spillet holder seg gøy gjennom alle 16 timene det tok for meg å runde herligheten.

En del av fansen synes det var fra og med Resident Evil 4 at serien ble litt for fokusert på action. Men jeg synes det finner en fin balanse mellom skrekk og action. Det er intenst, man må passe på å ha kontroll på mengden fiender, og siden man må stå stille for å skyte, så kan man lett bli overmannet av mange fiender på en gang. Historien i Resident Evil 4 er forresten helt sinnsykt cheesy. Leon S. Kennedy er sendt til Spania for å redde presidentens datter, av alle ting. Og det er bare toppen av isberget med merkelige plotlines, cheesy one-liners og helt sinnsyke mellomsekvenser. Dette tenker noen kanskje er negativt, men herregud, det er jo bare helt vanvittig moro. Så lenge man ikke tar spillet altfor seriøst, selvsagt. Det skal bli utrolig spennende å se hva Capcom gjør når den ryktede nyversjonen av spillet kommer om noen år. Jeg tror de må forandre nesten hele historien om det skal passe inn i det vi i dag ser på som vellagde og velskrevne spill. Med det sagt er faktisk Resident Evil 4 et av de beste spillene gjennom tidene for min del. Galskapen er bare artig i mine øyne.

Etter en uforglemmelig opplevelse i Resident Evil 4 måtte jeg bare prøve Resident Evil 5. Dette er et spill som kan spilles i co-op hele veien. Dette gjorde at jeg kontaktet en kompis, så vi kunne spille det sammen. Resident Evil 5 tar actiondelen av serien enda lenger, og det kan nesten regnes som et rent actionspill, fremfor et skrekkspill. Det tar ikke lang tid før vi merker at dette er en litt kjipere opplevelse enn det Resident Evil 4 er. Men spillet har heldigvis beholdt variasjonen i fiendetyper og de stramme skytekontrollene. Det er ikke ofte man kan spille en hel historiebasert kampanje i co-op, og det var sinnsykt gøy å spille dette sammen med noen. Spillet er også enda mer cheesy enn det Resident Evil 4 var. Mye på grunn av den helt latterlig overdrevne antagonisten, Albert Wesker. Han må være en av de beste antagonistene i spillhistorien med sine fantastiske sitater som: «Seven minutes. Seven minutes is all I can spare to play with you». Samtidig som at han hopper unna pistolskudd i lysets hastighet med en flagrende svart frakk og solbriller på seg. Å oppleve slike øyeblikk sammen med noen har vært herlig. Men jeg må si jeg synes synd kjernefansen som faktisk gledet seg til et nytt skrekkspill i Resident Evil-serien. For Resident Evil 5 tok nok galskapen hakket for langt. Men for meg og kompisen min gjorde ikke dette noe. Det var bare en artig opplevelse, og et av de beste co-op opplevelsene jeg har hatt noensinne.

Dessverre bestemte vi oss for å spille Resident Evil 6 etter dette. Jeg har faktisk ikke mye varmt å si om det spillet, til tross for min raushet mot Resident Evil 5 sin galskap. Problemet er at Resident Evil 6 forandrer for mye på formelen. Plutselig er det mulig å kaste seg rundt som en villmann, bli liggende på bakken og fyre av en salve. Vi lo av det på starten, men straks vi ble lei denne gimmicken merket vi hvor sløvt designet dette spillet egentlig er. Spillet består for det meste av masse korridorer og kjedelige åpne områder fylt til randen av fiender, og de er i 90% av tilfellene en type «zombie» med gevær. Man blir veldig lei, og dette er samtidig det lengste Resident Evil-spillet, med god margin. Mye på grunn av at det er 4 forskjellige kampanjer, hvor man ser spillet fra 4 forskjellige perspektiver. Problemet med dette er at veldig mye av historien i hver kampanje overlapper hverandre. Man ser altså mye av det samme om og om igjen. Historien i Resident Evil 6 er samtidig helt elendig, og ikke på en morsom måte som det Resident Evil 5 sin historie var. Det er også en drøss med plot-hull og altfor korte avslutninger på hver kampanje. Bland dette med elendige bosskamper som nesten kun handler om QTE's, merkelig upassende generisk musikk og resirkulering av de samme fiendene hele tiden. Da har du den perfekte katastrofe. Seriøst, styr unna Resident Evil 6.

Animal Crossing: New Horizons

Herregud dette spillet. Det har nesten tatt over livet mitt, og jeg har spilt det hver eneste dag siden det kom ut 20. Mars. I løpet av mine 150 timer i spillet har jeg møtt en hel bråte med rare figurer, betalt ned huslånet mitt fullstendig og til og med fått en 5-stjerners øy. Det er noe rart ved det, Animal Crossing: New Horizons består nesten bare av jobb og slit, men det er likevel kjempegøy! Selv etter 150 timer skrur jeg på spillet hver dag. Det er gøy å prøve å fange alle insekter og fisk, men det jeg har likt best så langt er å designe huset mitt. Jeg prøver å ha forskjellige temaer for hvert rom, og har blitt veldig fornøyd så langt. Nå mangler jeg bare et skikkelig tema for kjelleren. Nå er vi i Mai, og jeg ser frem til alt det nye spillet vil by på. Vi har jo May Day og selvfølgelig mange nye insekter og fisker. Håper vi endelig kan fange haier nå! (Jeg skriver denne teksten en dag før Mai, så når du leser dette har jeg nok allerede funnet ut av dette). Det blir litt mindre Animal Crossing: New Horizons nå for tiden enn da det var nytt, men det er faktisk fortsatt artig å fyre det opp hver dag og gjøre daglige gjøremål.

Devs

Til slutt vil jeg snakke litt om HBO-serien, Devs. Jeg har ikke lyst til å avsløre noe særlig om hva det handler om, fordi det er en serie som bør oppleves uten å vite for mye. Det jeg kan si er at det handler om et enormt IT-selskap som har en utvikleravdeling ved navn «Devs» som har utviklet noe som forandrer din oppfattelse av verden for alltid. Devs er skrevet og regissert av Alex Garland, et av mine favorittregissører. Han står bak bl.a. Ex Machina og Annihilation, to ekstremt bra filmer. Han har også fått med seg de samme komponistene som han har brukt i disse to filmene, nemlig Ben Salisbury og Geoff Barrow. Dette samarbeidet er nok en gang perfekt. Disse to komponistene er mestere på å lage en dyp, absorberende og nesten psykedelisk stemning. Jeg vet jeg er veldig vag i min anbefaling her, men om du er det minste interessert i sci-fi-thrillere så bør du sjekke ut Devs. Allerede i første episode bør du vite om dette er en serie for deg, jeg falt i hvert fall pladask allerede i første episode, spesielt etter slutten på denne episoden.

Ellers har jeg også kastet meg ut i A Plague Tale: Innocence som virker svært lovende så langt. Og jeg har begynt å se på The Office igjen, herregud for en morsom serie. Hva har du gjort i det siste? Noen tips for helgen?