I mitt forrige lørdagshjørne skrev jeg om min nye besettelse, nemlig å erverve platina-troféer på PlayStation. Dette har vist seg å være et tveegget sverd, og har denne uken resultert i en berg-og-dal-bane av euforiske toppturer og knusende nederlag.
Du skjønner, jeg elsker Resident Evil 4. Altså, elsker det. Til den grad at jeg skrev en egen artikkel om kjærligheten jeg nærer for Leons lille ferietur til Spania tilbake i 2015, som du kan lese her. Jeg minnes alltid første gang jeg spilte det med et bredt smil om munnen. En tretten år gammel Ruben satt på loftet en varm sommerdag foran en steinblokk av en TV og koste seg med en pose Brynilds rustne spiker. Han hadde klart å løsrive seg fra Naruto lenge nok til å smekke sin nyeste spilldisk inn i en allerede sliten PlayStation 2. Lite visste han om at han hadde en av sine største spillopplevelser foran seg.
For hvert eneste format tittelen har blitt sluppet på siden da har jeg boret meg gjennom spillet minst to ganger. Det vil si at jeg har rundet det fjerde kapittelet i Resident Evil-serien, tja, cirka 6438 ganger. Den eneste plattformen hvor Resident Evil 4 ikke er tilgjengelig er vel Nokia 3310.
Etter å ha storkost meg med Resident Evil Village, kjente nostalgikeren i meg på trangen til å returnere til velkjente trakter. Det var nok en gang på tide å vende tilbake til Resident Evil 4, men denne gangen hadde jeg et spesifikt mål i tankene; det var også på tide å skaffe seg spillets platina-trofé.
Jeg fylte opp lageret med frysepizza og energidrikk, kjøpte Resident Evil 4 i PlayStation Store og satte i gang. De neste dagene ble det slaktet rabiate bønder så blodspruten sto mens sinte spanjoler liret fra seg det jeg regner med er abstrakte dikt på morsmålet. El Gigante og Del Lago måtte pent kaste inn håndkleet, og det ene troféet etter det andre poppet opp i hjørnet av skjermen idet jeg gjennomførte det som kun kan beskrives som en velkoreografert dans. Jeg var som en mesterkokk som kunne oppskriften for hånd der jeg plasserte hodeskudd etter hodeskudd på fiender idet de dukket opp fra skjulestedene jeg godt visste de gjemte seg i fra før.
Trofé-kravene druste jeg gjennom én etter én mens jeg plukket med meg alle hemmeligheter og samlet alt jeg hadde av krefter for å ikke lobbe en granat mellom bena på Ashley, som vanlig. Pokker ta den sytete snørrungen som absolutt skal være i veien ved hver bidige mulighet, men til tross for hennes ablegøyer kom jeg meg i mål. Etter en gjennomspilling låste jeg opp muligheten for å spille historien på nytt på høyeste vanskelighetsgrad, det siste trofé-kravet som gjensto. Jeg kastet ikke bort tiden. Pizzaen sto i ovnen, og runde to var i gang. Utfordringen var definitivt skrudd opp noen hakk, og jeg kan ikke love at jeg på et tidspunkt ikke blåste Ashley til helvete med en rakettkaster i frustrasjon.
To ganger.
Til syvende og sist etterlot jeg likevel en mutert Saddler i støvet med et velplassert prosjektil, og unnslapp en voldsom eksplosjon ved hjelp av en vannscooter i siste sekund. Endelig, tenkte jeg. Etter alle disse årene er platina-troféet i Resident Evil 4 mitt. Det går noen sekunder. Så går det noen sekunder til. Vel? Jeg vet godt at noen ganger lar troféene vente på seg til etter rulleteksten. Det er nok det som er greia, sier jeg beroligende til meg selv. Likevel, for hvert navn som ruller over skjermen kjenner jeg at jeg blir mer og mer stresset. Greit, flott at du var en av designerne, Akiko Yokoyama, men hvor blir det av platina-troféet mitt? De siste navnene forsvinner, og skjermen blir svart. I tålmodighetens navn gir jeg det noen sekunder til før det svartner for meg, også.
«HVOR F#%N ER PLATINAET MITT?!» bæljer jeg ut for full pupp. Jeg åpner opp trofélisten til spillet, og blar febrilsk gjennom den. Det er jo ikke engang på listen!
«Åherreguuuuuud» sier jeg oppgitt idet jeg endelig innser hva som har skjedd. «Dette er et av de spillene som ikke har et platina-trofé». Kjæresten min, som har sittet ved siden av meg i sofaen gjennom hele seansen fra start til slutt, bryter sammen i ukontrollert latter. Selv sitter jeg der og stirrer på trofélisten. Selv om skuffelsen over å ikke bli belønnet med et platina for innsatsen min var rimelig potent, så kjente jeg samtidig at jeg ikke egentlig var frustrert. Faktisk, så var det hele ganske komisk. Jeg begynner å le, jeg også. Sannheten var jo at jeg hadde storkost meg med Resident Evil 4 den siste uken, akkurat slik som jeg gjorde med videospill i barndommen før det fantes et trofésystem eller achievements å låse opp.
Det å spille Resident Evil 4 føles for meg som å komme hjem, og slik vil det alltid være. Uansett om jeg spiller det på Playstation 10 eller Xbox XXX. Uavhengig av om jeg får et platina-trofé eller ikke. Når jeg plukker opp kontrolleren og klikker på «New Game», så er jeg tilbake på det loftet igjen, sittende i sakkosekken med en pose Brynilds rustne spiker i fanget mens sommersolen lyser inn gjennom takvinduet.