Redaksjonens Lørdagshjørne: Uke 35, 2021

September er ikke bare en catchy låt fra Earth, Wind & Fire. Det er også tiden for de fine sensommerdagene som gradvis glir over til koselige høstkvelder der terskelen for å kose seg med bøker, film og spill er svært lav. De siste par ukene har mye av tiden gått med på å jobbe med diverse anmeldelser, deriblant No More Heroes 3, men det har også blitt tid til noen andre godsaker også i ledige stunder.

Microsoft Flight Simulator

"Once you have tasted flight, you will forever walk the earth with your eyes turned skyward, for there you have been, and there you will always long to return." Sitatet blir ofte tilskrevet Leonardo da Vinci, selv om det egentlig stammer fra 1960-tallet, men dersom Leonardo hadde funnet på å si noe i den duren er jeg overbevist om at han ville funnet det han lette etter i Microsoft Flight Simulator (og siden han var relativt opptatt av aerodynamikk og flymaskiner kan det nok tenkes at han ville kost seg stort med spillet, uekte sitater eller ei).

Planen var egentlig å kose meg med Flight Simulator i fjor, men for en gangs skyld opplevde jeg at PC-kravene rett og slett ble for krevende for maskinen min. Heldigvis har spillet nå blitt tilgjengelig på Xbox Series X, og de siste par ukene har flyturer over nære og fjerne himmelstrøk blitt min hovedaktivitet når jeg bare skal ha en meditativ og avslappende opplevelse.

Jeg er langt ifra en ekspert på aerodynamikk og har svært begrenset kunnskap om hvordan man opererer et fly, men det herlige med Flight Simulator er at det legger opp til at man kan spille det enten man ønsker en fullt ut realistisk flytur eller bare ønsker en tilbakelent opplevelse. Detaljnivået i spillet er unektelig imponerende, og jeg har kost meg med flyturer over Tokyo, Kobe-Osaka-bukta, Fuji-fjellet (mange turer over Japan, rett og slett), Bergen, Askøy og Oslo. Jeg har funnet steder jeg har bodd, kjente landemerker og lekker natur i skjønn forening. Jeg har ennå bare skrapt på overflaten og gleder meg til å ta flyturen over storbyer som London og New York eller lekre naturomgivelser som Alpene eller Lofoten. "The sky is the limit" har aldri stemt bedre enn med Microsoft Flight Simulator.

Mass Effect Legendary Edition

Jeg har svært gode minner fra den originale Mass Effect-trilogien, selv om avslutningen på det tredje spillet naturligvis kunne vært litt bedre. Jeg elsker settingen, detaljnivået, rasene, humoren og alle rollefigurene man bruker titalls timer på å bli kjent med, og rent personlig vil jeg liste Mass Effect 2 som ett av de ti beste spillene fra 2010-tallet.

Først nå etter sommeren har jeg fått tid til å sette meg ned med Mass Effect Legendary Edition på Xbox Series X, men gjensynet har vært en glede fra første stund. Fortsatt er det få trilogier som føles like godt gjennomført, gjennomtenkt og sammensatt som BioWares klassiske rom-epos, og det mesterlige stemmeskuespillet til Jennifer Hale som Shepard står fortsatt som et høydepunkt innenfor vestlig stemmeskuespill.

Det første spillet har fått noen viktige kvalitetsforbedringer, men hoppet fra Mass Effect til Mass Effect 2 er fortsatt så monumentalt at jeg nesten skulle ønske at det første spillet ble bygget opp igjen fra bunnen av. Mass Effect 2 er spillet som aldri slutter å levere, enten det er snakk om solid dialog, spennende rollefigurer eller intense oppdrag. I skrivende stund er jeg litt over halvveis i Mass Effect 2, og gjensynet med gjengen ombord Normandie er så givende at jeg kan ikke annet enn å anbefale samlepakken varmt, enten man skal spille Mass Effect-trilogien for første eller tiende gang.

Twelve Minutes

Twelve Minutes har fascinert meg helt siden det vist frem på Microsofts E3-pressekonferanse i 2019, og konseptet med tolv minutter som gjentar seg selv i et lukket rom har et godt nok utgangspunkt til at jeg lenge har vært nysgjerrig på spillet.

Etter å ha spilt gjennom spillet sitter jeg derimot igjen med litt blandede følelser. De første tre timene jeg satt med spillet gikk tiden som en røyk, og spillets loop trigget en «bare en gang til»-følelse som jeg ikke opplever så altfor ofte. Etter å ha kommet til et visst punkt i spillet begynner gåtene derimot å bli litt vel intrikate og spesifikke, og noen ganger minner løsningene meg mer om pek-og-klikkspillene fra tidlig 90-tallet enn et nyskapende indiespill. Dette gjør at man mister mye av flyten man opplever i starten av spillet, og det er også da man begynner å se sprekkene i spillstrukturen.

Ett av spillets store salgstriks har vært stemmeskuespillerne. Alt er duket for en god opplevelse når man samler James McAvoy, Daisy Ridley og Willem Dafoe i ett og samme spill. Likevel blir jeg aldri slått i bakken av stemmeskuespillet, som på sitt beste bare føles helt på det jevne. Det er godt nok, men samtidig skal jeg innrømme at jeg hadde forventet litt mer.

Historien tar også noen vendinger underveis som etter mitt syn ikke er like sjokkerende og virkningsfulle som man kanskje skulle tro. Når alt dette samles resulterer det i en opplevelse om er helt på det jevne, men i forhold til forventingene må jeg nok innrømme at Twelve Minutes skuffet litt. Det er likevel et interessant spill som er verdt å sjekke ut dersom man har Game Pass og er nysgjerrig på konseptet, men jeg vil samtidig påpeke at det finnes bedre spill å velge blant i tjenesten.

The Ascent (Original Game Soundtrack)

Mens vi snakker om Game Pass, har The Ascent blitt en slager hos mange Xbox-eiere i august. Jeg kan dessverre ikke si å ha slengt meg på spillet selv, men jeg vil likevel slå et slag for spillet. Grunnen? Musikken.

Musikken i The Ascent er komponert av Paweł Błaszczak, som tidligere har komponert musikk til spill som The Witcher og Dying Light, og etter at jeg ble først introdusert for lydsporet har det nærmest stått på daglig mens jeg jobber. Her får du en herlig cyberpunk-blanding som gir sterke assosiasjoner til Blade Runner, Akira, Ghost in the Shell og Deus Ex: Human Revolution i skjønn forening. Brått blir jeg blåst bort fra et slitent kontor i Oslo til neonbelyste storbystrøk i en dyster og futuristisk kontekst. Albumet ligger ute i sin helhet på både Spotify og YouTube Music, så sjekk det gjerne ut.

Free Guy

Verden begynner å lukte på et snev av normalitet igjen, noe som gjenspeiles i kinotilbudet. Nye filmer begynner å snurre på prosjektørene igjen, og en av disse er Free Guy med Ryan Reynolds. Eirik har allerede skrevet en god anmeldelse av filmen, og selv om jeg nok ville gitt filmen en litt lavere vurdering er jeg ikke sen om å anbefale filmen til spillglade mennesker. Her er det mye å kjenne seg igjen i rundt spill og spillkultur, og de små referansene til ekte spill man får servert underveis gir en herlig bonusopplevelse til oss gamle og slitne gamere. Her flirer man godt flere ganger underveis, og jeg liker særlig godt den dorky humoren til Ryan Reynolds og den gale spillsjefopptredenen til Taika Waititi (på sett og vis blir den bare bedre i kjølvannet av Activision-Blizzard-søksmålene, noe som er både trist og interessant på en gang).

Samtidig føler jeg det overordnede plottet kunne vært litt skarpere eller kortet ned, og filmen byr heller ikke på så mange overraskelser underveis. Free Guy ender ikke opp som tidenes beste spillbaserte film for min del (der ligger fortsatt Ready Player One og Wreck-It Ralph høyere på min liste), men den er faktisk ikke langt unna.

Spider-Man, Spider-Man 2 og Spider-Man 3

Jeg er velsignet med ei kone som deler de fleste av de populærkulturelle interessene mine, enten det er snakk om gaming, fantasy, Star Wars eller superheltfilmer. Dette inkluderer alt Marvel har å by på av filmer og serier. Jeg har imidlertid spart henne for Marvel-filmer som er eldre enn Marvel Cinematic Universe for ikke å skape altfor stor forvirring om hva som hører hjemme i MCU-kanon eller ikke. Dette betyr at vi ikke har sett Sam Raimis Spider-Man-trilogi sammen. Før nå.

Den første offisielle traileren til Spider-Man: No Way Home antyder ganske sterkt at man vil få størst utbytte av filmen dersom man har sett det som finnes av gamle Spider-Man-filmer, enten de har vært en del av MCU-kanon eller ei. Dermed har vi gått i gang med Spider-Man fra 2002 og Spider-Man 2 fra 2004, to filmer som preget ungdomstiden min i særdeles stor grad.

Gjensynet med de gamle filmene er som forventet. Jeg er fortsatt ikke en stor fan av Tobey Maguires tolkning av Spider-Man, selv om han gjør en grei jobb som Peter Parker. Det er også merkbart at det har skjedd fryktelig mye på superheltfronten på snart tjue år som jeg er takknemlig for. Samtidig er det imponerende å se hva filmene faktisk klarte å få til i sin tid, og superheltfilmer slik vi kjenner dem i dag hadde nok ikke vært det samme hvis ikke disse filmene hadde banet veien rundt årtusenskiftet. Jeg setter dessuten pris på kvalitetshoppet man ser mellom den første og andre filmen, og ikke minst må rollene til Willem Dafoe som Green Goblin og Alfred Molina som Otto Ocatavius trekkes frem som høydepunkter i filmene (for ikke å glemme J.K. Simmons som J. Jonah Jameson, men det sier seg selv).

Til neste filmkveld står Spider-Man 3 på planen, filmen som inkluderer en høyst tvilsom danseopptreden. Jeg kan ikke akkurat si at jeg gleder meg, men jeg får se den med litt ironisk distanse.

Fortell gjerne om dine siste aktiviteter i kommentarfeltet, eller si din mening om hvem du mener er den beste Spider-Man-skuespilleren.