Norsk
Gamereactor
artikler

Redaksjonens skumle skrekkanbefalninger

Årets skumleste høytid er her. Vi har tatt runden og spurt hvilke spill, bøker, filmer eller serier redaksjonen anbefaler for å komme i skummel stemning.

Abonner på vårt nyhetsbrev her!

* Påkrevd felt
HQ

Det er Halloween, den tiden på året hvor cosplay plutselig blir allment akseptert, og man kan finne frem de skumle pyntegjenstandene folk ellers i året klager på er for groteske eller gyselige.

Etter hvert som høstmørket senker seg er det godt vi har en høytid hvor vi kan samles litt om det skumle, mørke og dystre, samtidig som vi propper i oss godteri og kler oss ut etter beste evne. Det er også en god tid på året å finne frem skumle spill, bøker, filmer eller lignende.

Hvilke tips har redaksjonsmedlemmene i år? Vi tar runden og spør!

Ingar:

Resident Evil 7: Biohazard

I fjorårets Halloween-anbefaling gikk jeg til indiemarkedet og snakket om det første Yomawari-spillet (begge er nå straks klare for Switch, forresten). I år går jeg i stikk motsatt retning og klasker i bordet med Resident Evil 7: Biohazard.

Dette er en annonse:

Når sant skal sies er jeg ikke fryktelig glad i skumle ting, men Resident Evil-serien har ofte gått en fin balanse mellom skrekk og action. Den balansen ble stadig dårligere med det femte og sjette spillet i serien, men med Resident Evil 7 er skrekken, klaustrofobien og panikken tilbake for fullt. Det ser fantastisk ut, låter vanvittig bra, og overgangen til førstepersonsperspektiv var helt riktig. På toppen av det hele er familien Baker en vanvittig vemmelig og fryktinngytende kvartett, og allerede fra første stund er det tydelig at dette blir en skummel opplevelse.

Jeg innrømmer det gjerne: Da jeg spilte spillet på PC måtte jeg skru lysstyrken opp på fullt, minimere spillvinduet og spille uten headsett (det ble for klaustrofobisk). Fortsatt var det skummelt. Dette er et spill jeg så gjerne skulle prøvd i VR, men det er ikke snakk om at jeg prøver meg på det.

Dette er en annonse:
Redaksjonens skumle skrekkanbefalninger

The Thing

I dag kan man nesten gjøre hva som helst på film bare man har et høyt nok CGI-budsjett. Det var slettes ikke tilfelle på 80-tallet. Da måtte man tenke kreativt for å skape troverdige, ekle og skumle effekter.

Få filmer har holdt seg så bra når det kommer til spesialeffekter som John Carpenters The Thing fra 1982. Historien om en forskningsstasjon på Antarktis som plutselig får en ubuden gjest fra verdensrommet er så langt unna E.T. som man kan komme. Skapningen er i stand til å ta enhver form så lenge den kommer i kontakt med en vert og analyserer cellestrukturen dens, og dermed begynner det urovekkende spørsmålet: Hvem iblant oss er den de sier de er, og hvem er et morderisk romvesen?

The Thing er et mesterverk når det kommer til spesialeffekter, oppbygging og ikke minst rollebesetning. Musikken til mesteren Ennio Morricone setter stemningen fra første sekund og gjør dette til en øyeblikkelig skrekklassiker. Dessuten må vi ikke glemme nordmannen i åpningsscenen som lirer av seg på halvgebrokken norsk: "Det er ikke en bikkje, det er en slags ... TING!" Herlig!

Redaksjonens skumle skrekkanbefalninger

Anders

Bloodborne

Et av PS4 sine udiskuterbart beste eksklusiver kan (og bør) spilles året rundt. Men ekstra passende er det kanskje å dra det opp i tiden vi befinner oss i nå. Mørke, dystre og grufulle Yarnham krydres litt ekstra av en glødende fullmåne, gresskar i vinduene og godteriskåla på bordet. Skru opp lyden på TVen og la hylene fra de skrekkelige beistene runge gjennom huset ditt. Sug til deg den fryktinngytende stemningen av blod, forbannelser og sølvfargede pistolskudd.

Om man skulle behøve enda flere grunner til å returnere til denne deilige, gufne byen, er det nå satt i gang en "fan"-laget begivenhet kalt Blood Moon. Her venter ingen spesielle belønninger, annet enn heder og ære blant dine "jolly cooperators". Men å spille dette mesterverket er vel kompensasjon nok i seg selv. Så grip fatt i saga og bli med på jakten. Sykdommen har spredd seg på ny.

Redaksjonens skumle skrekkanbefalninger

League of Legends/Overwatch

Nok et prakteksempel på spill som spilles av mange til alle døgnets tider. Trolig ikke fint lite heller. Llikevel lønner det seg å holde et ekstra øye åpent ved høytider og merkedager som f.eks. Halloween. Da settes det nemlig i gang arrangementer og begivenheter som ikke er å oppdrive ellers i året.

I Overwatch kalles feiringen "Halloween Terror". Her reintroduseres modusen "Junkensteins revenge", et PvE-kart hvor du må samarbeide med andre spillere for å nedkjempe Dr. Jamison Junkenstein og hans skumle lakeier. I tillegg deles det ut en haug av nye items, bl.a. skins til figurene i spillet, "emotes" og spraymerker. Disse forsvinner så fort begivenheten er over og vil deretter bli låst til neste Halloween. Årets Halloween Terror avsluttes i dag, så det er lurt å skynde seg.

League of Legends sin årlige "Harrowing"-feiring skiftet i fjor navn til Tales from the Rift. I år dukker det opp tre nye unike skins til heltene Ekko, Kled og Janna, i tillegg til at alle tidligere skins blir tilgjengelig for kjøp til begivenheten er over. Årets feiring faller litt i skyggen av verdensmesterskapet som pågår for øyeblikket, noe den samtidig også er knyttet opp mot. Ved å fullføre oppdrag i forskjellige moduser, kan du oppnå World Tokens som kan brukes på en rekke in-game snadder. Det populære 5v5 kartet Summoners Rift pyntes også litt ekstra, med gresskar, sopelimer og en egen skummel introlåt. Ta deg en tur innom for en skikkelig "treat".

Redaksjonens skumle skrekkanbefalninger

Ayub:

Neverending Nightmares

Etter flere måneders pause fra PS Vita bestemte jeg meg for å plukke den opp igjen, og umiddelbart startet jeg opp "New Game" i Silent Hill Origins. Helt ut av det blå kom jeg på at det egentlig finnes noen bra skrekkspill på PS Vita. Spill som Resident Evil: Revelations 2 og Silent Hill: Book of Memories er tilgjengelig, men disse preges mer av action enn skrekk, så da ble det ikke noen av disse to. Etter mye leting finner jeg meg fram til spillet Neverending Nightmares, som er utviklet av Infinitap Games, og baserer seg på utviklerens personlige livsproblemer som blant annet OCD (tvangslidelse) og depresjon. Et særdeles viktig og alvorlig tema å snakke om, men som belyses på en grotesk, alvorlig og tøff måte i Neverending Nightmares. Det er så tøft at det hendte at jeg ikke taklet å se på noen av de groteske scenene og valgte heller å se til siden og kun høre lyden. Det er ikke akkurat stort bedre, for lyden var like kvalmende å lytte til som spillet var å se på. Her snakker vi om gale mennesker som løper etter deg og spiser deg opp, store monstre som smadrer deg i hjel, levende dukker som blunker og mye mer galskap.

Du er Thomas og våkner nylig opp fra et alvorlig mareritt om søsterens død. Heldigvis viser det seg at det hele er en drøm, eller kanskje ikke... Man blir faktisk usikker på om Thomas drømmer eller ikke, noe som du vil forstå bedre som du fortsetter videre i historien. Fokuset i gameplayet er hans gjentatte mareritt, og kampen om å overleve hele det groteske mysteriet han opplever ved å gå, løpe og bruke ulike redskaper som lysestake og øks, men stort sett handler det om å gå, gå og atter en gang gå fra rom til rom. Det må sies at det finnes en god del videosekvenser i spillet som plutselig dukker opp og som gir deg en ekkel følelse, nettopp på grunn av realismen spillet bygger på. Et siste tips dersom du vil spille dette på PS Vita (eller annet spillkonsoll for den saks skyld): Skru av lyset i rommet, bruk hodetelefoner og konsentrer deg kun om spillet.

Redaksjonens skumle skrekkanbefalninger

Odd Karsten:

Don't Starve Together

Med en Burtonesque stil, et velgjennomført overlevelsesystem, og frykten for mørket så er Don't Starve Together et utmerket spill å krype opp i sofakroken med en kjæreste med nå som nettene blir lengre. I dette spillet tar du kontroll over én av et utvalg gotisk-aktige (og himla søte) figurer, og må forsøke å overleve så lenge som mulig i villmarken.
Når dag blir til natt blir villmarken et betydelig farligere sted, og flere monstre gjør alt de kan for å spise deg.

Spillet, som er en en selvstendig utvidelse av det originale Don't Starve, har fått god kritikk for sin kompromissløshet når det kommer til overlevelses-biten, og har siden det kom ut fått masse ekstra innhold.
Det var den gotiske/Burtonesque stilen som fikk meg til å forelske meg i dette spillet opprinnelig, men det rushet man får når man etter hvert får bygget seg en liten base sammen med vennene dine og faktisk klarer å motstå monstrene etter hvert er makeløst.

Redaksjonens skumle skrekkanbefalninger

Little Nightmares

Som du kan se er jeg fan av atmosfæriske spill hvor du spiller søte figurer, og Little Nightmares passer perfekt inn her.
Du spiller som Six, ett lite barn som må forsøke å rømme fra skipet The Maw - enkelt og greit nok det! Her får vi servert pusleoppgaver som krever at du må se ting fra en liten persons perspektiv; når du ikke opp til dørhåndtaket kan det hende at du får det til om du hopper fra en koffert du kan finne i rommet og dra bort.
Men det er også noe som føles så underlig feil. Proporsjonene stemmer ikke, lyder som definitivt ikke er trivelige kan høres fra luftekanaler, og hva i alle dager gjør Six ombord på The Maw til å begynne med?

Jeg vil ikke avsløre mer, men dette er en søt og skummel plattformer med et stilig mysterium og en god dose skrekk innblandet.

Redaksjonens skumle skrekkanbefalninger

Suzanne

Annihilation

I fjor anbefalte jeg boka Annhilation av Jeff Vandermeer, som er første boka i den über-creepy Southern Reach-trilogien hans. I år vil jeg anbefale filmen Annihilation som du finner på Netflix, som da er en filmatisering av nevnte bok. Den tar seg mange friheter, og er forvirrende og rar og nærmest uforståelig for de som har null kjennskap til boka...men fy fader for et audio-visuelt mesterverk! Personlig er jeg veldig fan av filmatiseringen, og synes Alex Garland virkelig har greid å få frem den snikende ekle følelsen man har gjennom hele boka, selv om selve historien er veldig annerledes.

Grunnen til at jeg vil anbefaler den i denne skrekkelige sammenhengen er at den er gyselig ekkel, og stemningen som bygger seg opp gjennom hele filmen er nesten uutholdelig, men hovedgrunnen er kanskje en av de mest fryktinngytende skapningene i skrekkfilmens historie, som dukker opp i form av en bjørn. Har du sett filmen skjønner du garantert hva jeg mener. Har du ikke sett den er det bare å gru-glede seg!

Redaksjonens skumle skrekkanbefalninger

Bird Box

Bird Box er en bok av Josh Malerman, som snart får en film regissert av Susanne Bier, med Sandra Bullock i hovedrollen. Det er en bok som foregår både i nåtiden og fortiden og beskriver en post-apokalyptisk dystopi hvor menneskeheten nesten er utryddet av noe ingen vet hva er. De menneskene som er så uheldige å se skapningene som ute etter dem, blir automatisk gale og begynner å skade seg selv og alle rundt dem.

Så menneskeheten er blitt redusert til små grupper som alltid går med bind for øynene når de er ute. De lever i konstant frykt, og vet aldri når de kan bli angrepet. Boka følger Malorie, som er gravid når hendelsen først inntreffer, og som fem år senere planlegger å flykte, sammen med barna sine, til et sted som kanskje er trygt eller som kanskje ikke eksisterer i det hele tatt. Men denne reisen innebærer å reise milevis ned en elv i en robåt, uten å være i stand til å se. Alt hun har til sin disposisjon er hørselen til barna sine, som hun har trent opp siden de var bittesmå. Men er det nok?

Dette er en utrolig klaustrofobisk fortelling som setter seg helt inni benmargen, og som spiller på vår frykt for det ukjente på en helt superb måte. Det hjelper heller ikke at hovedfigurene er enormt sårbare, og blir mer og mer utsatt jo lenger de blir i huset sitt og tvinges til å velge mellom relativ trygghet nå, og potensiell langvarig trygghet hvis de lykkes. Og det er et enormt stort "hvis".

Les boka nå, eller vent til 21.desember hvis bøker ikke er helt din greie, for da kommer filmen på kino.

Redaksjonens skumle skrekkanbefalninger


Loading next content