Remember Me

Å si at Robert Pattinson har smeltet et og annet pikehjerte opp gjennom karrieren sin, vil være en underdrivelse. Skulle man samlet alle de smeltede ungpikene i en såkalt dåse, ville det vært nok bedårelse å forsyne seg av i flere år fremover. Remember Me er et jordnært kjærlighetsportrett der Twilight-stuten spiller Tyler, en skadeskutt unggutt som sliter med forholdet til faren. Med forkjærlighet for poesi og sigaretter slentrer han gjennom hverdagen, kun holdt i aktivitet av den utilslørt single romkameraten. En dag møter han imidlertid Ally, en ordentlig søt jente som i ung alder bevitnet drapet på sin egen mor. Disse to skjebnene vikles naturligvis inn i hverandre, med alt av hvilke oppturer og nedturer et slik forhold vil føre med seg.

Remember Me er rett og slett en ganske depressiv fortelling om kjærlighet. Joda, på enkelte steder i filmen stakk følelsene så dypt at jeg nesten begynte å sippe der jeg satt i slåbroken min, mens det andre steder var så total mangel på følelse at jeg begynte å sippe enda litt mer. Pattinson spiller med andre ord i en ordentlig sippefilm, på godt og vondt. Remember Me bør honoreres for å male et nådeløst og sørgelig bilde av moderne kjærlighet, men tilsvarende akkrediteres for sitt sjelløse dialogarbeide og totalt manglende driv. Man forventer hele tiden at Tyler er en relativt oppegående fyr, men selv når filmen gang på gang legger opp til skarpe observasjoner fra hovedpersonen, blir man slått til bakken av mumlende svada og Pattinsons småkåte glis. Det mest interessante filmen har å by på, kommer fra en liten inder under navnet Mahatma Gandhi: «Whatever you do will be insignificant, but it is very important that you do it.»

Har du viktigere ting å bedrive tiden med - som for eksempel fingerhekling eller tommeltvinning - kan du for all del skrense unna denne.