Resident Evil 4

Jeg har skrevet om det før - jeg elsker Resident Evil 4. På én måte var jeg derfor den perfekte kandidat til å anmelde gjenskapelsen av Capcoms mesterverk. Jeg har tross alt spilt originalen omtrent like mange ganger som det er dager i året, men skulle dette vise seg å være et tveegget sverd?

Det er selvfølgelig klin umulig å ikke sammenligne når man spiller en remake av et eksisterende spill, men Resident Evil 4 er så til de grader integrert inn i meg som person at jeg var genuint engstelig da jeg satt meg ned for å redde presidentens datter på Playstation 5. Bekymringsfulle spørsmål begynte å svirre omkring i skallen på meg. Hva om det skuffer? Hva om de føkker det til? Hva om det surner kjærligheten jeg nærer for originalen? I etterpåklokskapens visdom var det nok kun étt spørsmål som trengte å besvares: Trenger jeg egentlig søvn i natt?

Resident Evil 4 Remake treffer nemlig blink på nesten alle fronter. Nittini prosent av boksene er haket av, og man kan nesten ikke gjøre annet enn å rope bingo. Capcom har lykkes med å modernisere en av spillverdenens giganter for et nytt publikum, men gleden vil uten tvil sementere seg i hjertene til returnerende entusiaster, også - slik som det gjorde hos meg.

Til tross for å være Capcoms magnum opus kan riktignok det originale Resident Evil 4 mildt sagt beskrives som tregt og kronglete å spille. Leon føltes til tider som et offer for magiformelen petrificus totalis der han sto fastlåst som en tinnsoldat på et usynlig rutefelt idet han roterte 180 grader for å snu seg. Ikke kunne den topptrente agenten bevege seg mens han siktet, heller. Vår egen redaktør har ytret frustrasjon rundt kontrollsystemet i originalen, til den grad at det har stoppet henne fra å spille videre. Til det sier jeg bare at nå har du ingen unnskyldning, Silje. Spill. Spill og nyt.

Denne versjonen av Resident Evil 4 disker faktisk opp med et fruktfat av nye muligheter i kampens hete, og Leon er mer fleksibel enn noensinne. Du kan nå både unngå og parere et mangfold av angrep, samt bøye deg ned for å snike litt om du skulle føle for det. Jeg fryktet opprinnelig at denne oppdaterte bevegeligheten ville resultere i en mye mindre utfordrende vanskelighetsgrad, men nok en gang tar Capcom bekymringene mine i kragen, gir de en heftig ørefik og ber de holde kjeft.

For de er virkelig uten grunnlag. Forskjellene mellom originalen og nyutgaven er muligheter. Mekanikkene som implementeres her krydrer opplevelsen med funksjon, variasjon og pur spillglede. Ja, du kan unngå den ljåen der, men da må du bevisst vente til siste sekund før du bøyer deg ned. Ja, du kan parere en innkommende øks med kniven din, men det krever perfekt timing. Kniver ødelegges også etter litt bruk, så de er heller ikke en evig ressurs du alltids kan lene deg på. Nyversjonen av Resident Evil 4 gir deg en følelse av beredskap, ikke av overlegenhet. Det hele er meget godt balansert, og når spillet er vanskelig så føles det rettferdig - ikke frustrerende - at skjermen sier «You are dead.» Og til de der ute som mener det er latterlig at man kan blokkere en motorsag med en smørkniv, vit at det føles latterlig fett. Og i samme gate - til de der ute som ikke er overbevist om at nyversjonen er like campy som originalen; Du kan blokkere en mødderføkkings motorsag med en mødderføkkings smørkniv.

Det er likevel flere grep som kniver om å tilføye spillbarheten mer moro, og her kommer PlayStations lille wunderkind, DualSense, på banen. Den audiovisuelle kombinasjonen av TV-apparat og responsen i kontrolleren forsterker opplevelsen til et helt nytt nivå enn tidligere. Aldri før har det føltes så godt å spille et tredjepersons skytespill. Jeg klarer faktisk ikke å finne et ord som beskriver det bedre enn saftig. Heftige hodeskudd, pareringer med kniv, sparking av tønner, omladning av våpen...spillet treffer en hårfin balanse mellom tyngde og letthet, mellom kraft og presisjon. Selv den minste handling føles tilfredsstillende å gjennomføre, og fostrer en trang til å gjøre mer av det.

Og mer av det skal du gjøre. Nye områder er lagt til og eksisterende områder har blitt utvidet. Det er mer å oppdage enn det noen gang var i originalen. Hemmeligheter, skatter, dokumenter...it's all yours for the taking, og du kan trygt plassere alt i din trofaste følgesvenn:

Den obligatoriske varetellingssimulatoren er altså tilbake, og det varmer et gammelt OCD-hjerte. Du kan selv flytte rundt på, sortere, fjerne, kombinere og/eller selge innholdet, og det er like deilig å utnytte plassen i kofferten til det optimale som tidligere. «Vi ska itj ha sånn dærre kolli shø, d blir likar me carry-on», som kjæresten min lirer av seg på spenstig The Julekalender-språk. Kofferten har i tillegg fått ekstra oppmerksomhet denne gangen, og du kan nå sette klørne i superkule nøkkelringer som kan festes på den (og som dessuten gir deg bonuser som f.eks. avslag hos vår alles favorittkremmer, The Merchant).

Du finner det meste i den familievennlige kolonialen hans, men du kan også dra frem kunst og håndverk-skillza dine og mekke greier som ammunisjon, eksplosiver og medisin selv. Resident Evil 4 er og blir survival horror - det gjelder å ha tunga rett i munnen idet du sikler over et nytt våpen i sjappa. Organisering og oversikt av ressurser er alfa og omega om du vil komme deg gjennom Spanias smørøye i live.

Små, men effektive endringer som at du nå kan velge hvor og hvilke edelstener du vil plassere i ymse skatter for å øke salgsverdien på de er hjertelig velkommen. Jeg setter også stor pris på at den originale lagringsmelodien er tilbake, om enn i ny form. De ikoniske tonene var en rød tråd gjennom den opprinnelige opplevelsen, og kraften de hadde skal ikke undervurderes. De stemningsfulle tangentene var en midlertidig, men konstant oase av trygghet i en ørken av frykt. Denne nostalgien er gjenskapt i det nye lydsporets kreative modernisering, og regelrett tigger deg om å ta det piano.

De større og mer omfattende endringene er heller ikke noe å fnyse av. Hele seksjoner er nå bygget opp fra grunnplan med nye funksjoner, mekanikker og måter å håndtere de på. Segmenter som allerede var høydepunkter fra før av er nå enda mer ambisiøse. Blant annet så blåste biten med gruvevognen meg såpass av banen at jeg nesten bæljet ut etter Short Round.

Selv om Resident Evil 4 Remake spikrer alt dette, så er det én fatal fallgruve som må krysses før mållinjen - atmosfæren. Originalen hadde en helt unik stemning som jeg ikke har funnet igjen noe sted, ikke engang i andre spill fra samme serie. Dette er noe som ikke kan gjenskapes i seg selv, men er et resultat av den samlede pakkens helhet. Originalens design, setting, palettbruk, lydspor, historie og omgivelser ble mikset sammen til noe helt unikt. Frem til nå.

Resident Evil 4 Remake rekonstruerer originalens verden med en grensesprengende detaljrikdom, og er nydelig stygg å se på. Nyversjonen serverer de samme unike vibbene på et sølvfat med en overflod av ekstra, assorterte godbiter. Historien tar noen kreative krumspring her og der, men majoriteten av den er den samme. Faktisk, så er den overraskende lik. Fair enough, det er en remake, men jeg hadde nok forventet noe uventet, spesielt mot slutten. Det kom aldri. Om du ser på originalens fortelling som en kortstokk, så blander altså Resident Evil 4 Remake litt på den, men de viktigste kortene ligger fremdeles i bunken. Utenom ett. Dette éne kortet som mangler er en boss og dens seksjon i spillet, som jeg dypt savner. Den var kanskje ikke et ess, men uten den er det heller ikke et fullt hus.

De nye stemmene og ansiktene på karakterene jeg kjenner så godt fra før er dog litt gi og ta. Enkelte, som Ashley, er uten tvil en oppgradering. Hun er ikke lenger en karikatur som deltar på skolerevyen, men en faktisk person. Leon er kul, men overgår ikke originalen. Ada er badass som alltid. Luis...they did my boy dirty. I stedet for en råkjekk spanjol med dametekke så er han nå bare kjent som tullingen med verdens mest tettsittende skinnjakke. Antagonistene Mendez, Salazar, Krauser og Saddler er litt mindre prominente denne gangen, og får ikke like mye tid til å markere seg før de skal lære leksa. Jeg må også si at de nye versjonene av de ikke er like skremmende eller truende som deres respektive opphav. De fungerer absolutt, men de er ikke like solide som de var i første omgang. Alt i alt må jeg innrømme at jeg foretrekker den originale besetningen, men du lærer å verdsette de nye utgavene i tiden du tilbringer sammen med de.

Capcom har hatt en monumental oppgave foran seg. Sure, de har tidligere laget remakes av Resident Evil 2 og 3, men dette var remakes av gode spill. Denne gangen skulle de gjenskape et allerede fantastisk verk, et spill anerkjent av mange som et av verdens beste ved siden av titler som Ocarina of Time. Til tross for en litt svakere rollebesetning og fraværet av en seksjon jeg virkelig hadde gledet meg til, så har de gjennomført den jobben med glans.

Allerede fra første øyeblikk sugde spillet meg inn med sitt altoppslukende gravitasjonsfelt - før det kjørte meg gjennom en såpass kvalitetssikret kvern at jeg ble spyttet ut på andre siden med tidenes dollarglis, klar for mer.

Capcom, you crazy bastards. You did it. Dere tok en av mine beste spillopplevelser noensinne og forbedret den på nesten alle punkter. Monarken som har regjert sjangeren fra bak kulissene med sin unektelige innflytelse i nesten to tiår troner nok en gang på topp som dens rettmessige hersker.