Resident Evil 4

Lyden av en brummende motorsag og et sønderflenset kragebein er ikke til å holde ut. Jeg svetter i håndflatene og blir helt tørr i halsen da Leon møter sitt endelikt på et gammelt hustak omringet av vanvittige mennesker med økser, høygafler og skarpe kniver. Og selv om jeg sitter tusenvis av kilometer unna denne lille spanske landsbyen, og opplever det hele på TVen min, så banker hjertet mitt som besatt hele tiden. For første gang noensinne føler jeg meg redd og stresset når jeg griper om en joypad - Capcom har omskrevet reglene for hvordan en grøsser skal skrus sammen, og jeg er dypt imponert over resultatet.

Det står først nå klart for meg at de tidligere Resident Evil-spillene ikke var grøsserspill. Gys kommer ikke av fotslepende zombier med et minimum av hjerneceller eller ganger mer eller mindre tapetsert med renessansemalerier og med tykke røde løpere på gulvene. Det etsende gys, den sivende ondskap og den ekte frykt kommer når en hel landsby jakter deg med alt hva redskapsskuret byr på. Det blir først skikkelig alvorlig og stressende når en større flokk tilsynelatende sinnsforvirrede innbyggere sparker inn døra, kravler gjennom vinduer og opp på stiger, utelukkende for å drepe deg.

Nøyaktig en sånn størrelse er det siste Resident Evil-spillet på, som sender deg ut i det spanske skoglandskapet i skikkelsen Leon S. Kennedy, for å finne presidentens datter Ashley som blir holdt fanget av det kultiske broderskapet Los Illuminados. Man har akkurat ankommet den lille landsbyen med det oppfinnsomme navnet Pueblo, før de første kulene forlater kammeret. I en falleferdig hytte møter Leon en innbygger som mer enn gjerne så ham død, og da kan Resident Evil 4 for alvor begynne. Herfra skrus tempoet ytterligere opp og innen den neste halvtimen vil man utvilsomt bli så forvirret, stresset og redd at man sitter med dirrende hender på joypadden.

Spillet er et stilstudie i temposkifte og med en sterkt forbedret styring, som både gir Leon mulighet til å sparke, skyte og løpe uten noensinne å måtte orientere seg om retning eller vinkel, har Capcom for alvor skapt et spill som hører til i år 2005. Vekk er de fryktelige fastlåste kameravinklene og det tunge styringssystemet. Leon er nå en ekte actionhelt med alt hva det innebærer. At det i denne omgang også er et velutviklet siktesystem som lar deg skyte våpen ut av hendene på motstanderen, fjerne armer og bein eller hodet for den saks skyld, gir kampene et strategisk skjær. Alle våpnene kan forøvrig også oppgraderes og modifiseres et hav av ganger, så man kan stort sett selv sammensette sitt arsenal av dødbringende kraft.

Hva de fleste dog nok først vil legge merke til, er den blødende flotte grafikken. Og innrømmet; Resident Evil 4 er et av de peneste konsollspill noensinne. Leon ser helt fantastisk ut i sin bomberjakke og omgivelsene er bergtaende og varierte. Gjennom det mer enn 20 timer lange eventyret renner man både gjennom skitne og brune landsbyer, kneisende borger, dryppestenshuler, boreplattformer og laboratorier. Oppfinnsomheten har vært stor hos folkene bak fireren, og med en så velsmurt grafikkmotor i hånden har det lykkes gutta å lage et av de flotteste grøsserspillene noensinne. Det er ikke spart på kruttet noen steder. Nye og forunderlige fiender velter frem fra mørket og overrasker selv den mest herdede eventyrer.

Men det Resident Evil 4 gjør best er å blande gyset med ren og skjær action. Det ene øyeblikket er man omringet av en hissig menneskemengde, det ande løper man gjennom kalde, underjordiske ganger i jakten på en nøkkel - og heretter er det så ut i favnen på en fryktinngytende boss. Og bosser er det mange av i dette fjerde kapitelet. Fra den enorme og farkerike Del Lago til El Gigante og Ramon Salazar, er det rikelig å ta seg til. Resident Evil-serien har alltid hatt bosser, men aldri før har de vært så fabelaktige og episke i deres fremtoning. Et annet aspekt som Capcom har lykkes til fulle med, er presidentdatteren Ashley og hennes inntreden i spillet. Fra det øyeblikket man finner jentungen låst inne i en kald og klam kirke, skifter spillet karakter. Leon kan stort sett redde seg ut av selv den verste klemme med et par skudd fra det avsagde jaktgeværet, men med Ashley ved sin side får spillet plutselig en snert av Sonys hederkronede Ico. Man beskytter henne mot fiendene, ber henne om å holde seg tilbake mens man sjekker ut omgivelsene og hjelper henne forsiktig mot utgangen. Det er hjerteknusende å se henne bli båret vekk på skulderen av en fiende uten å kunne gjøre noe.

Spritet opp med dirrende grøss og de hinsidige skudduellene er også en samling Quick Time Events, som aldri er sett før i Resident Evil-sammenheng. Her skal du hurtig trykke på en gitt knapp for å unngå tonnstunge rullende steiner, angripende fiender og eksploderende steinbruer. Det er ufattelig godt når det fra tid til annen sniker seg inn i kampene med bossene, og da først blir det for alvor hektisk. Capcom vet dog godt at de har truffet en spillmessie gullåre og da man sent i spillet utkjemper en hel kniv-kamp utelukkende ved hjelp av systemet, brer smilet seg for alvor utover leppene dine.

Resident Evil 4 føles frisk, nytt og annerledes. Fans av serien vil kunne tylle fireren i seg uten de store problemene, men det er absolutt også plass for nybegynnere og til og med skeptikere. Dette er ikke Resident Evil som du kjenner det. Det her er fremtidens grøsserhistorie på en god porsjon speed. Capcom har skapt en spillklassiker som alle fremtidige Survival Horror-spill skal måles opp mot. Hell og lykke sier jeg bare - det blir vanskelig å gjøre det bedre.