Det er smerten som vekker meg. En uutholdelig smerte som brenner i mitt venstre håndledd. Noen har sydd på hånden som ble tatt fra meg bare noen timer tidligere. Nå er den bundet fast til en stol foran et kjøkkenbord. Det har blitt servert noe på bordet, men jeg tror ikke det kan kalles mat. På tallerknene ligger det råtnende, stinkende innvoller. En kakerlakk kryper forbi. Rundt bordet sitter alle i familien Baker samlet. I kveld er jeg deres gjest, og jeg forstår basert på serveringen, tvangsfôringen og at jeg kveles at jeg har en lang natt foran meg. En natt full av grufullheter. Jeg er fra og med nå i deres makt. Velkommen til Bakers herregårdshus i utkanten av Louisiana. Velkommen til Resident Evil 7: Biohazard.
Det tar ikke mer enn en time før jeg kjøper konseptet. Det har gått over ti år siden den fjerde delen i Capcoms hyllede serie revolusjonerte spillindustrien, skrekksjangeren og endret Resident Evil-varemerket for all fremtid - i hvert fall frem til i dag. Med Resident Evil 7 har utvikleren endelig valgt å lytte til alle de som har bedt om at de skal ta serien tilbake til det som en gang endret sjangeren. For Capcom har lyttet. Den ondskapen som griper tak i meg idet jeg setter mine føtter innenfor døren til Bakers familiehus trollbinder meg fullstendig, og den slipper ikke taket før reisen er ferdig omtrent ni timer senere. Det er først da solstrålene finner en vei gjennom de tettgrodde sumpene i Louisiana, og samtidig gjennom mine egne persienner. Det er da jeg konkluderer med at dette er et fantastisk spill som alle skrekkfans må oppleve.
Du som spilte Resident Evil-spill på 90-tallet vet hva du har i vente her, altså det motsatte av hva vi fikk i Resident Evil 6. Capcoms valg om å fokusere på action fremfor skrekk var ikke et godt valg, og Resident Evil 6 minnet mer om Call of Duty enn de lavmælte, stemningsfulle og gufne Resident Evil-eventyrene fra tidligere. Fansens reaksjon var deretter, men nå har Capcom altså tatt noen skritt tilbake.
Du spiller som Ethan Winter, en mann som tre år etter at kona blir sporløst borte blir kontaktet av den nå erklært døde kvinnen. Hun vil at han henter henne hos familien Baker i den amerikanske sørstaten, og selvfølgelig kaster han seg i bilen for å gjenforenes med sin elskede. Ikke tenk på at opplegget er kopiert fra Silent Hill 2, for her slutter likehetene. Jeg merker at jeg kommer til å savne Leon S. Kennedy og Umbrella, men Baker-familien byr på litt mer personlig ondskap enn det vi er vant til å se i Resident Evil. Denne gangen handler det ikke om hjernedøde zombier, anonyme soldatmonstre eller geriljasoldater proppfulle av aggressive parasitter. Det handler om ekte mennesker og ekte skrekk. Det er en tilsynelatende normal familie der noe har gått fryktelig feil, og når sant skal sies er det ulidelig spennende å finne ut hva.
Én ting er i hvert fall sikkert allerede fra start: Det har skjedd noe overnaturlig, for selv om du tømmer et magasin i pappa Bakers kropp, blåser av ham hodet med en hagle eller hugger ham ned med en øks, så vil han alltid reise seg opp igjen. Familiens overhode, Jack, er sterk som en okse. Kona hans er rask og gal, mens sønnen er et geni som elsker å teste ofrene på måter som ville gjort selveste Jigsaw fra Saw-filmene grønn av misunnelse. Ethans søken etter kona fører ham ut av huset, inn i mørke skogholt og gjennom skumle vann, og uansett hvor han går møter han alltid på en fra Baker-familien. Disse fiendene byr på variert skrekk, og ettersom de utvikler seg gjennom spillets gang vet du aldri hva du kan vente deg.
Den evige jakten, kombinert med at man ikke vet om man kan vinne over Jacks familie, fører til et utmattende ubehag. Det er frustrerende å se dem ødelegge planene mine og leke med meg gang på gang, men heldigvis er spillet ferdig innen man rekker å bli lei. Dette er en gjeng med minneverdige figurer som man hater stadig mer, og når de begynner å synge på siste verset byr de på velregisserte bosskamper som er blant spillseriens beste.
Det er altså fortsatt plass til action innen skrekksjangeren. Møter du på en fiende når du er ubevæpnet, så vet du at du må flykte. Har du derimot en pistol med noen patroner, blir du nødt til å velge. Skal jeg skyte? Skal jeg flykte, eller skal jeg forsøke å passere fienden? Vil jeg vinne hvis jeg skyter? Kan jeg vinne? Disse spørsmålene og valgene definerte de første spillene i serien, og jeg er glad for å se at det er tilbake i Resident Evil 7: Biohazard. Her finner du mange ulike våpen, og det mange av dem ligger i rom du kan overse hvis du ikke er oppmerksom. Det er mange hemmeligheter her, og det er nok av gjenspillingsverdig ettersom du låser opp nye verktøy hver gang du fullfører spillet.
Det absolutt beste med Resident Evil 7: Biohazard er imidlertid hvor godt det behandler alle elementene som serien alltid har vært kjent for. De helbredende urtene er tilbake, og en vanlig grønn plante kombinert med et kjemisk stoff øker virkningen betraktelig. Du kan også lage ulike typer ammunisjon ved å kombinere krutt med disse kjemikaliene, og du kan finne piler eller forbedre egenskapene dine ved hjelp av sprøyter. Det er helt opp til deg hva du vil lage, men hvis du ikke tar dette alvorlig vil du raskt bli et lett bytte for fiendene dine. Alt du plukker opp tar opp plass i lommene dine, men heldigvis er oppbevaringskassene tilbake.
Her kan du legge fra deg det du ikke trenger ennå (og ikke har lyst til å kaste). Det er et utilgivende opplegg som krever en del tålmodighet, for det finnes knapt noe verre enn å komme til en låst dør og innse at du la igjen nøkkelen i kassen for en halvtime siden. Jeg synes dette passer godt for Resident Evil. Det var slike ting som ga de gamle spillene den unike følelsen og stemningen, og jeg synes Capcom lykkes med å balansere dette med mer moderne innslag.
Stort sett utspiller Resident Evil 7: Biohazard seg i en halvveis åpen verden, der det er fritt frem å utforske Bakers hjem og de nærliggende områdene litt som du vil. Alle som har spilt de tidligere spillene vet hvordan det føles å finne en mystisk gjenstand i et rom som gir deg løsningen på en gåte du fant tidligere. Det er en magisk følelse, og den dukker opp mange ganger i dette spillet. Deretter skal reisen tilbake til gåten planlegges med hjelp fra kartet du har funnet, og du må telle over ammunisjonen så vel som urtene.
Vil jeg klare meg? Bør jeg går tilbake til kassen etter et annet våpen? Burde jeg lagre? Har Jack reist seg igjen innen jeg kommer ut i korridoren igjen? Syveren fanger essensen av et Resident Evil-spill fra 90-tallet, og det føles som en seier for meg og alle andre fans. Det er litt som om jeg har kommet hjem til det vante og kjente, men samtidig er det mye nytt.
Ikke bare er gameplayet tilbake ved røttene, for av og til føles dette også som en kjærlighetserklæring til det aller første spillet. Capcom har gjort en fantastisk jobb med å flette sammen en spillverden full av puzzles med små referanser og hyllester til originalen på ulike måter. Her finner vi våpen, gjenstander, gåter, fiender og visse miljøer som minner om Spencer-herregården vi utforsket for 20 år siden.
På sitt beste føles dette som den perfekte skrekkspillhybriden. Her finner du stemningsfull utforsking og ressurshåndtering fra de eldre Resident Evil-spillene. Samtidig pågår den ubehagelige katt-og-mus-leken mellom deg og Baker-familien, litt som i Alien: Isolation. Enten du svinger en kniv eller skyter med en revolver, så er det en tyngde og kraft i kampene som minner oss om Condemned. Og når det drar seg til får vi velregisserte og groteske scener som oser av Outlast. Titt og ofte penser spillet over på psykologisk skrekk, og der ser vi likhetene med kritikerroste Amnesia og den grusomme Silent Hill-teaseren P.T.. Dette er ikke bare en hyllest til varemerket Resident Evil, det er en hyllest til sjangeren Capcom var med på å lage. En sjanger som har stått opp fra de døde og som i dag er sterkere enn noen gang.
Det er ingen skrekkrevolusjon vi snakker om her. Resident Evil kan ha endret hele bransjen to ganger tidligere, men denne gangen har de nøyd seg med å ta det beste fra de beste og skape et av de mest underholdende skrekkspillene noensinne. Nytt, gammelt, action og skrekk har blitt blandet sammen til en herlig helhet. Jeg var bekymret en stund, særlig da de slapp Resident Evil 6. Jeg trodde vi hadde sett begynnelsen på slutten. Nå er jeg dog overbevist om det motsatte. Ondskapen er tilbake, og sjelden har Resident Evil vært bedre.