Resident Evil

Da en forholdsvis ukjent Shinji Mikami i 1996 lanserte Resident Evil, et spill som uten tvil hadde paralleller til George Romero`s Night of the Living Dead, var det få som hadde forutsett den enorme suksessen som kom i kjølevannet av utgivelsen. Capcom`s nærmest uhyggelige spill-tittel la grunnlaget for en hel serie, som med tiden ble mindre og mindre eventyrlysten og dessverre mer og mer skissert - men få spillere lot til å bry seg om dette og salget av Playstation blomstret som aldri før.

Et blankpolert eventyr
Det må av den grunn også ha vært som et slag i ansiktet til Sony, da Capcom i januar 2002 annonserte at serien fremover kun ville bli tilgjengelig på GameCube. Men sånn ble det, og nå er det første spillet, hvor Capcom og Nintendo har samarbeidet, i salg. Dette i form av en remake utgave av det første Resident Evil spillet. Spillguruen Mikami-sanhar simpelthen plukket spillet fra hverandre og lagt inn nye gåter, skapt nye og enda mer skremmende monstre, samt helt nye lokaliteter.

Selve historien er allikevel den samme. En liten gruppe S.T.A.R.S. er på flukt gjennom en skog etter et mislykket redningsforsøk, og ender opp i et gammelt hus, hvor de døde vandrer og mysterier hoper seg opp. Spilleren kan fremdeles velge mellom Jill Valentine og Chris Redfield - og alt ettersom valget blir spilleren større eller lettere.
Det er et par steder i løpet av spillet, hvor spilleren får valget om i hvilken retning han vil at historien skal ta.

Virkelig flott utført
Den visuelle stilen i Resident Evil er nok den største forandringen i forhold til originalen fra 1996. Vekk er de skrikende bakgrunnene som vi en gang synes var så fantastiske. Capcom har istedenfor tillatt seg å endre og gjenskape det enorme huset slik det passet dem, noe som gir både Resident Evil veteraner og jomfruer muligheten til å oppleve et helt nytt eventyr. Ikke engang monstrene er plassert på de samme stedene, så hvis noen tror at det bare er et grafisk finere eventyr, tar de feil - det er mange nye overraskelser i posen.

Spillet er først og fremst blitt vanskeligere. Uansett om man spiller Jill eller Chris, tar det ikke lang tid før pistolen er tømt og man halter igjennom de kalde og dårlig opplyste korridorene. Noe som skyldes Capcoms beslutning om å la zombier, udøde hunder og andre kryp takle vesentlig flere kuler - de gir seg rett og slett ikke uten kamp. Men noe av skylden må styringen ta. Fans av Playstation versjonen har uten tvil lært seg å leve med den til tider ulogiske styringen. Men med reutgivelsen av Resident Evil er det helt klart at styringen er på vei til å bli foreldet.

Nei, den andre veien!
Denne anmelderen kunne rett og slett ikke vende seg til å styre karakteren rundt i pseudo 3D rom, men en analog styring og valgte flere ganger å satse på den digitale - noe som er ganske naturlig, sett i forhold mine problemer med original-spillet. Men her kommer ganske enkelt Nitendos joypad til kort. Den digitale pad’en er for liten, og den analoge er for upresis og forvirrende. Det skjedde flere ganger at jeg endte opp med å skyte vitale skudd ut i luften, og det skjedde rett som det var at jeg satt fast i møbler og andre ting, mens en sulten zombie kjærlig bet meg i nakken. Mange timer senere satt endelig følelsen av å ha noe som kan kalles kontroll, men den ble aldri helt god. Det hele kan reddes ved å skifte til styring C inne under options, men man blir aldri helt fortrolig med den uansett.

Hvis man kan se gjennom fingrene med den, etter min mening dårlige styringen, så er alt annet så å si i topp klasse. Grafisk er spillet en perle, selv om det ville blitt bra hvis Capcom hadde kastet seg ut i en 100% 3D versjon av det klassiske eventyret - vi vet alle at GameCube ville klart det. Historien er tettpakket og spennende, og de nye tilføyelsene er med på å få spillet populært atter engang. Det eneste som ikke trekker spillet høyere opp er at, vi har sett alt før, og det faktum at finere grafikk, lyd og et renset gameplay ikke nødvendigvis får redaksjonen til å gispe av begeistring. Men har man aldri spilt klassikeren er dette spillet en nødvendighet å ha på Nintendos konsoll, og absolutt verdt alle pengene.