Resident Evil: Deadly Silence

Husker du hva du gjorde for snart ti år siden sånn i august engang? Kanskje tok sommerferien slutt, kanskje gikk du tilbake til dine vanlige rutiner og kanskje du drømte tilbake til de dagene som du tilbrakte foran TVen med håndkontrollen i hendene. I august 1996 skrev Capcom spillhistorie med et spill som hadde som eneste hensikt å skremme vannet av oss. Spillet het Resident Evil og det bød på alt som senere kom til å bli standard for sjangeren: B-filmstemplet stemmeskuespill, litt søke puzzles og øyeblikk så skremmende at man nesten pissa i buksa. Nå begynner tiden å bli moden for Resident Evil i nytt kostyme og i et bærbart og hendig format.

Umiddelbart føles det litt rart at Capcom har valgt å lage enda en remake av Resident Evil. Spillet til PlayStation var kanon og tilfredsstilte stort, og Resident Evils entré på Nintendos lille kube fylte jo også sin hensikt. Spillet bød på god grafikk og en skarp stemning, mens en fornøyd nostalgi-følelse snek seg innover meg der jeg satt og tenkte at Capcom umulig kunne gjøre dette spillet noe bedre. At Resident Evil slippes en gang til på en Nintendo-konsoll, dog på en bærbar en, fikk meg til å lure på om Capcom var ute etter å melke penge-kua helt tørr. Så feil kan man ta.

Resident Evil: Deadly Silence (RS S) er intet mindre enn to versjoner av det gode, gamle originalspillet til Play-Station som alle skrekkfans sikkert har slitt fullstendig ut. Å komme med et resymé er antagelig overflødig, men kortfattet handler spillet om STARS-agentene Chris Redfield og Jill Valentine som havner innenfor veggene på tidenes mest grusomme herregård. De oppdager noen fryktelige sannheter, så det å komme seg helskinnet ut av huset blir selvsagt første prioritet for Chris og Jill.

Som nevnt tidligere inneholder DS-versjonen to versjoner av spillet: Classic og Rebirth. Førstnevnte består av det klassiske spillet som vi alle har lært å elske, inklusive mellomsekvenser, spillkontroll og kjipt stemmeskuespill, helt uten kluss av noe slag. Rebirth består av spillet i sin helhet, men med noe flere fiender, samt implementert bruk av stylusen. Touch-skjermen brukes kun til spesielle tilfeller der spillet kaster deg inn i førsteperson-perspektiv hvor du skal knive ned innpåslitne zombier og andre uhumsk-heter med stylusen. Det er også flere puzzles som krever at man bruker den sorte plastpinnen. Mikrofonen brukes primært til munn til munn metoden på karakterer som har blitt slått ut, men innimellom må man også blåse bort pågående giftskyer. Det at peke-skjemen og mikrofonen tas i bruk i spillet virker egentlig mest som bling-bling for å lokke tvilende spillkjøpere, og tilfører det allerede gode spillkonseptet lite ekstra.

RE S er en flott versjon av Capcoms gamle traver. Bra grafikk, smart utnyttelse av konsollens to skjermer og alle de ingredienser som gjorde spillet til en bestselger. Selv de gamle skremselseffektene får meg til å hoppe. De eneste negative anke-punktene til RE S er spillets dårlig kalibrerte lyd som er litt for lav selv på full guffe, og at spillkontrollen kjennes noe utdatert ut. Ellers er dette skoleeksemplet på hvordan spill-utviklere burde gå frem når de vil ta noe gammelt og freshe det opp til et nytt og kanskje bedre spill.