Resident Evil HD Remaster

Uret i matsalen tikker høyt. Utenfor herjer vill storm. Regnet hamrer på vinduet og hele rommet lyser opp av lynnedslagene. På det lange spisebordet ligger det råtten mat og knuste vinglass. Alt er dekket av et tynt støvlag. Hvem bor her, og hva har hendt med dem? Capcom vil at vi skal finne svarene på disse spørsmålene i Resident Evil HD Remaster, en oppusset versjon av deres mesterlige Gamecube-eventyr (som igjen var en remake av Shinji Mikamis klassiske skrekkspill fra 1996). Det er snart 20 år siden Resident Evil og starten på sjangeren survival horror, og det er like ubehagelig å vandre gjennom Spencer-herregården i dag som det var under Playstation-æraen.

Nyversjonen av Resident Evil er nemlig et prakteksempel på hvordan man legger hundrevis av byggestener og komponenter for å skape ekkel skrekk. Spillets fantastiske lys- og partikkeleffekter skaper atmosfæren, og de nærmest fotorealistiske miljøene sørger for at ingen visuelle problemer bryter illusjonen. Det var imponerende vakkert for tolv år siden, og det å få nyte spillet i HD gjør ikke saken verre. Kombinert med strøken musikk og flott lyddesign er Resident Evil HD Remaster virkelig en førsteklasses skrekkopplevelse for oss alle.

Når det er sagt hadde ikke disse tingen spilt noen rolle hvis mekanikkene og gameplay hadde fungert, men de holder mål selv den dag i dag. Det er nesten en ubeskrivelig følelse det ubehaget jeg kjenner når jeg spiller Resident Evil. når ammunisjonen og helsemåleren nærmer seg et kritisk punkt blir jeg grepet av en klam følelse. Jeg plukker opp skrivemaskinblekket, men det nærmeste lagringspunktet er langt unna. Foran meg ligger en zombie jeg skjøt tidligere, men plutselig reiser det vandrende liket seg igjen. Denne gangen stabber han seg ikke fremover, han stuper over skjermen med sylskarpe klør og eglupsk appetitt. Det er i disse situasjonene som alt står på spill, men bekymringene slipper ikke taket før jeg har nådd frem til skrivemaskinen. Beistet er imidlertid tilbake igjen så fort jeg forlater lagringsrommet.

Uansett hvor mange ganger jeg har spilt Resident Evil er det fortsatt en spennende opplevelse å utforske herregården rom for rom, løse mysteriene og stå ansikt til ansikt med de som bor der. Her inne finnes noen av mine beste spillminner, men nye spillere burde også kunne finne glede i spillet til tross for dets mange år på nakken. Jeg må innrømme at den begrensede spillmekanikken (stiv kontroll, dårlige kameravinkler og urettferdige vanskelighetsgrad) har blitt gammel, men stort sett har det skjedd på en måte som bevarer totalopplevelsen. Det er dessuten fryktelig vanskelig å legge fra seg spillet når man endelig har skjønt løsningen på en gåte du nesten hadde gitt opp, eller når man har låst opp en ny dør og vil vite hva som er på den andre siden. «Bare ett rom til»-mantraet gjør seg gjeldende helt til natten blir til dag.

I denne nyversjonen finner vi dessuten to store nyheter som gjør dette til den definitive versjonen av spillet. Dette er først gang Resident Evil har blitt tilpasset 16:9-formatet, men siden bakgrunnene er såkalt pre-rendered har dette sine fordeler og ulemper. Bredere skjerm sørger for større innlevelse, og det nye bildeformatet gjør visse omgivelser enda mer klaustrofobiske enn tidligere. Dessverre klippes visse deler av bildet bort i widescreen, noe som er synd med tanke på hvor vakre miljøene er. Det blir også vanskeligere å se om det gjemmer seg noen fiender i bildekanten. Det er opp til deg hvilket format du foretrekker, og selv endte jeg opp med å bytte litt frem og tilbake i min søken på en favorittinnstilling.

Den andre store nyheten, og dette vil mange juble for, er det oppdaterte kontrolloppsettet. De tidligere Resident Evil-spillene er beryktede for sine stive og tunge kontroller, som nå omsider har fått en mer moderne tilnærming der man kan bevege seg fritt i alle retninger. Dessuten trenger man ikke holde nede en knapp for å løpe lenger, slik man var nødt til tidligere. Endringen er en nobel gest fra Capcoms side, men de skiftende kameravinkler i spillet skaper problemer. Plutselig er opp på spaken blitt en helt annen retning enn tidligere, og noen ganger kan det nesten ser ut som figurene på skjermen har fått et slags anfall før spillet rekker å innstille seg. Du kan derfor forvente endel fomling hvis du velger det nye oppsettet, men det er nok først og fremst en vanesak. Personlig har jeg mestret den gamle metoden i nesten 20 år, og derfor føles det helt naturlig for meg å fortsette å spille Resident Evil på den måten.

Enten du er en gammel Resident Evil-veteran eller nettopp har oppdaget survival/horror-sjageren, er det ingen tvil om at Resident Evil HD Remaster er noe for deg. Både originalen fra 1996 og nyversjonen fra 2002 tilhører det beste i sjangeren, og HD-grafikk, widescreen-format og et nytt kontrolloppsett gjør dette til den definitive utgaven. Nå er det ingen unnskyldninger for å styre unna dette mesterverket lenger. Lås dørene, slukk lyset og kast deg over Umbrella-konspirasjonen allerede i kveld.