Resident Evil: The Darkside Chronicles

Jeg har alltid likt en god zombie-film, men ikke måten Capcom har måttet presse på all slags uhyrer i en serie som i seg selv kunne vært ganske attraktiv for min del. Men selv om mine kvaler med serien er mange, vil de første spillene alltid bli husket som gode spill i mitt lille basseng av spillminner. Da Resident Evil: The Darkside Chronicles dukket opp i redaksjonen, var det noe i meg som virkelig gledet seg til å besøke Racoon City nok en gang.

Joda, det er fortsatt en masse av hva jeg mener er unødvendig monsterbruk, men det kan jeg leve med så lenge jeg får skutt hodet av et tusentalls zombier. I Resident Evil: The Darkside Chronicles blir vi servert hele tre forskjellige historier. Den første er en slags ny vri på Resident Evil 2, og selv om historien for det meste forblir den samme, er det små endringer her og der. Nummer to lar deg igjen gå gjennom historien i Resident Evil Code: Veronica, igjen med litt endringer. Den siste og mest spennende historien er selvfølgelig den som aldri har blitt fortalt før. Her har du Leon S. Kennedy, tidligere politimann, og Jack Krauser, overdrevet stor muskelbunt, på leting etter en jente som går under navnet Manuela, i en liten sør-amerikansk landsby. Denne historien er satt til før hendelsene i Resident Evil 4, men minner ganske mye om Resident Evil 5 til tider, mye på grunn av grafikken.

Grafisk ser spillet overraskende flott ut. Det vil si, utendørsomgivelsene ser veldig flotte ut, og til tider kunne det nesten også se ut som et spill til Xbox 360 eller Playstation 3. Det er klart, teksturene er ikke helt på topp, og litt kantete til tider kan det også være, men med en fantastisk bra fargepalett ser spillet enormt mye bedre ut en forgjengeren, Resident Evil: The Umbrella Chronicles. Dessverre er det bare den nye delen av historien som har fått så flott grafikk. Av en eller annen grunn ser de to andre ganske kjedelige ut. Det er nok igjen valget av fargepalett som er grunnen til dette, og i disse delene er det også betydelig mye mer som foregår innendørs, hvor de litt dårlige teksturene er mye lettere å se.

Det er lenge siden jeg har spilt et såkalt lightgun-spill nå, og det er en fryd å få følelsen av å være tilbake i arkadehallene igjen. Det er spesielt moro sammen med en venn, men det kan bli litt vanskelig å treffe riktig til tider. Dette er ikke fordi Wii-kontrollen ikke funker. Nei, tvert imot. Det er fordi utvikleren har valgt å gjøre kameraet til noe de kaller «Shaky Cam». Om du har sett filmer som Blair Witch Project eller Cloverfield forstår du nøyaktig hva jeg mener. Kameraet hopper frem og tilbake, og noen ganger er det faktisk umulig å få siktet på plass i tide. Dette er spesielt frustrerende når du har lav helse.

Bossene i slutten av nesten hvert brett er også unødvendig kjedelige. Personen du styrer løper frem og tilbake i en forhåndsbestemt bane og snur seg en gang i blant så du får lagt litt bly i hodet på monsteret bak deg. Dette hadde fungert hvis ikke det hadde vært for det faktum at bossene tåler så mye at det noen ganger føles ut som du skyter febrilsk på en stor fjellvegg i et forgjeves forsøk på å lage en hule med kulene fra en pistol. I tillegg til dette er selve siktet på skjermen farget i en ganske nøytral rødfarge som gjør det til tider umulig å se, spesielt når kameraet rister som verst.

Selv om spillet har sine små og irriterende feil, er det ingen ting som virkelig ødelegger det for min del. Resident Evil: The Darkside Chronicles har vært en fin opplevelse, og det var gøy å besøke gamle scener, selv om jeg har sett de så altfor mange ganger før i et annet perspektiv. Er du en dreven Resident Evil-fan er dette absolutt verdt en kikk, og er du bare ute etter litt mer zombieslakt, er det heller ikke en dårlig ide om du skulle ha en Wii stående.