Resonance of Fate

Resonance of Fate ser ved første øyenkast ut som et ganske typisk japansk rollespill ispedd litt steampunk, med du bør ikke la deg lure av den noe forutsigbare estetikken, dette spillet bringer mye nytt til bordet. Under de platte og forutsigbare personene og den oppstykkede og lite interessante fortellingen ligger et komplisert og fengende system som vil kunne utfordre selv den mest drevne sjangerentusiasten.

Som antydet vil jeg på ingen måte si at rammeverket er det mest spennende i Resonance of Fate. Selv om man i stor grad slipper unna den klisjepregede formelen mange av spillets sjangersøsken ramler innenfor er det veldig lite driv å hente. Spillet er delt inn i en serie av kapitler som står alene og dreier seg rundt hvert sitt hovedoppdrag. Hovedfortellingen blir delt ut i svært små biter og har mesteparten av tiden lite å si for spillet. Man tar kontroll over en lett blandet dusørjegertrio som veksler mellom å gjøre oppdrag for aristokrater og menigmannen.

Spillet er satt til et stort luftrensetårn hvor menneskeheten befinner seg etter den typiske katastrofen som har ødelagt sivilisasjonen. På dette tårnet er det forskjellige etasjer man kan veksle mellom i søken etter oppdrag og kamper.Det er nettopp her man finner spillets to strålende styrker, nemlig utforsking av kartet og kampsystemet.

Utforskningen i spillet tar form av noe som minner mest om et slags puslespill hvor man må samle sekskantede energibrikker for å komme videre. Man får i hovedsak tak i disse gjennom kamper og ved å finne skattekister her og der mens man spiller. Brikkene finnes i forskjellige formasjoner og farger, og variasjonen av disse avgjør hvilke deler av kartet man kan utforske. Parer man dette med at man kan finne hemmelige skatter og nye steder å utforske ved å avdekke så mye av kartet som mulig så ser man raskt hvordan dette kan bli ganske vanedannende. Man kan raskt ende opp med å oppsøke kamper hvor eneste formål er å finne nye såkalte energihexer.

Kartet består utenom dette av byer, lagringspunkter, energistasjoner og så videre som alle påvirker hvordan man går fram i spillet, og en full forklaring av hvordan dette fungerer er utenfor denne anmeldelsens omfang. Man har også deler av kartet hvor tilfeldige kamper kan forekomme i tide og utide. Dette bringer oss videre til spillets andre store trumfkort, nemlig kampsystemet.

I Resonance of Fate sine kamper har man en blanding mellom runder og sanntid, hvor balansen mellom disse i stor grad avgjør hvor mye hell man har i kamp. Systemet er ganske avansert og noe helt annet enn jeg har sett i lignende spill tidligere. Den spiller rundt såkalte bezels som ligger i en remse nederst på skjermen. Disse bezelene avgjør både hvor mange spesialangrep man kan utføre samt hvor langt du er fra å tape kampen.

Samtidig som spesialangrepene som regel er essensielle for å komme seg gjennom de fleste kampene vil forhastet bruk av disse raskt sørge for at man taper. Går man helt tom blir hele laget tregere og svakere, og man må jobbe hardt for å overleve. Man kan gjenvinne bezels ved å ødelegge skjold. lemmer eller hele fiender og man må ofte spekulere i å ta ut mindre fiender eller spesifikke deler av fiender for å komme helskinnet gjennom kampen.

Man forholder seg dessuten til to forskjellige skadetyper, hvor man må balansere den ene opp mot den andre for å redusere fiendene sine raskest mulig. Tid er konstant en faktor man må tenke på. Somler du for mye gjør fienden kort prossess med deg. Man har også et treveis-angrep som må planlegges nøye men som kan gjøre massiv skade, et trekk man ofte bør benytte i kamp med hovedfiender. I tillegg til dette er faktorer som skjold, gruppeledere på fiendens side og elementbaserte svakheter viktige deler av kampens helhet.

Kort sagt er slåssing noe man må bruke en del tid på å komme inn i for å unngå å dø konstant. Spillet er ganske nådig mot dem som feiler ved at du kan betale en liten sum for å fortsette kampen selv om du dør, men utover dette holder Resonance of Fate aldri tilbake slagene. Når man har påbegynt et området kan man ikke lagre eller endre utstyret til figurene og må typisk enten fullføre for enhver pris eller gi opp og komme tilbake når man er sterkere. Et hett tips er å gå nøye gjennom opplæringen i arenaen helt i begynnelsen av spillet. Gjør man ikke dette blir det raskt grisete.

Spillet krever dessuten ofte den altfor sedvanlige nivåkverningen for å holde tritt med vanskelighetsnivået, noe som nok er negativt for mange spillere. Man må hele tiden passe på at alle tre karakterene holder høyt nivå individuelt siden erfaringspoeng deles ut til hver enkelt basert på hvor mye skade de utfører.

Måten spillet behandler nettopp nivåer er også egenartet. Hver figur har oppstykkede grader innenfor pistol, maskinpistol og granater, altså kun skyte- og kastevåpen. Summen av disse utgjør totalnivået, og man kan benytte dette til å enten ha dypt spesialiserte figurer eller en gjeng poteter som kan ta seg av litt av hvert. Hvert våpen man får kan også tilpasses med en rekke utvidelser man både finner og kan få laget for seg. Dette er en fengende og moro måte å behandle utstyret på. Figurene kan også ha to tilleggsgjenstander hver som påvirker statistikken deres, men utover dette er det hele ganske enkelt lagt opp.

Det er tydelig at Tri-Ace har valgt å fokusere på en avansert spillmekanikk framfor jakt på nye rustninger og sverd. Man har også mulighet til å kle opp karakterene med ganske varierte klesplagg som man både finner og kan kjøpe, men disse har ingen funksjon utover det visuelle og er mest for spesielt interesserte. Mange vil nok synes dette er moro å pusle med mellom oppdragene men selv følte jeg det var fullstendig overflødig.

På den tekniske siden holder spillet godt mål. Grafikken er tidvis meget slående og det viktorianske steampunk-designet gir både byene og omgivelsene et behagelig preg som fra tid til annen er imponerende. Figurdesignet er forutsigbart og uinteressant, men det er ikke noe de fleste tilhengere av japanske rollespill kommer til å henge seg opp i. Lydmessig har man et til dels ganske tilfredsstillende spill hvor de beste musikkstykkene vil sette seg godt i øret imens de mindre gode vil virke upassende eller ganske enkelt kjedelige. Stemmeskuespillet er omtrent så lite overbevisende som man kunne ventet seg og passer slik sett godt til de flate personlighetene. Lyden står til godkjent men ikke med god margin.

Kort fortalt er dette et spill for den harde kjernen. Det krever en solid investering både på grunn av spillets lengde og på grunn av et hardt men veldig egenartet kampsystem. Resonance of Fate kan sees på som et elsk-eller-hat-spill basert på nettopp dette, noe en bør ha i tankene før man investerer både penger, tid og energi i det. På tross av noen merkbare svakheter i form av fortellingen, grinding og andre småproblemer ligger det en ganske givende erfaring under overflaten her. Den er bare ikke for alle.