Return to Monkey Island

Sier du stikkordene «pek-og-klikk-spill», «humor i spill» eller «LucasArts» til en gammel spiller som satt klistret til PC-skjermen på 90-tallet, er sjansen stor for at vedkommende fort nevner Monkey Island-serien med iver, glede og kanskje en nostalgisk tåre i øyekroken. Den klassiske sjørøverserien er ikonisk, med god grunn. Selv i dag skal det mye til for å finne et spill som makter å kombinere sjarm, intrikat gåteløsning og absurd humor like godt som eskapadene til Guybrush Threepwood dypt i Kariben.

Grunnlaget som ble lagt av serieskaperen Ron Gilbert i 1990 var både bunnsolid og banebrytende, og sammen med Dave Grossman og Tim Schafer fikk trioen utviklet to spill i serien før tøylene ble overlatt til et nytt team med The Curse of Monkey Island i 1997 etter at Gilbert hadde forlatt LucasArts. The Curse of Monkey Island er definitivt et gøyalt Monkey Island-spill (jeg spilte det selv høsten 2020 og storkoste meg), men fansen har alltid stusset på hvilke planer Gilbert selv hadde for en eventuell oppfølger. Monkey Island 2: LeChuck's Revenge slutter nemlig på en litt bisarr cliffhanger som ikke blir tatt opp igjen ordentlig i oppfølgeren, og man har undret seg på hvordan historien ville fortsatt hvis originalbesetningen fortsatt hadde vært ved roret.

Nå kan slike spørsmål heldigvis kastes på havet, for mer enn tretti år etter LeChuck's Revenge er Gilbert endelig tilbake med Return to Monkey Island. Ikke er han alene heller, for med seg på mannskapet har han serieveteranene Dave Grossman på design og de klassiske LucasArts-komponistene Michael Land, Peter McConnell og Clint Bajakian på musikk. Nye landkrabber har også kommet om bord, deriblant den grafiske kunstneren Rex Crowle, best kjent for sitt arbeid med den vakre PlayStation Vita-perlen Tearaway.

Sistnevntes bidrag har dessverre vært utsatt for hard medfart i forkant av spillets lansering. Flere har tydd til internett og kjeftet høylytt på det de mener er en ødeleggende stil for Monkey Island-serien, og har endatil gått så langt som å komme mer personlige trusler mot Gilbert. Den slags er selvfølgelig fullstendig uakseptabelt, men etter å ha tilbrakt mange gode timer med spillet er det bare å konstatere at kritikken er fullstendig uberettiget. Den grafiske stilen til Return to Monkey Island passer nemlig settingen, stemningen og spillopplevelsen som hånd i hanske (eventuelt krok i hanske hvis du heter Meathook), og allerede fra dine første skritt på gode, gamle Mêlée Island blir du tatt rett tilbake til den fabelaktige pek-og-klikk-følelsen som bare de beste klassikerne kan gi. Monkey Island-serien har ikke alltid lykkes like godt med sitt visuelle design (jeg ser på deg, Escape from Monkey Island), men den lekne og asymmetriske stilen vi får servert her med få rette linjer og sterk fargebruk føles som et perfekt steg videre for serien.

Stemningen er også i taket når det kommer til humor, dialog og de mange lattervekkende øyeblikkene som spillet serverer som perler på en snor. Her har Monkey Island alltid vært i en særklasse, og Return to Monkey Island viser at både Gilbert og Grossman fortsatt kan sakene sine. Det er som om utviklerne aldri har vært borte fra serien, for her disker spillet opp med festlige referanser til de tidligere spillene, populærkultur (fortrinnsvis andre serier knyttet til Lucasfilm), et parodisk blikk på alt som har med pirater å gjøre, tørre ordspill og absurde gåteløsninger. Det skader heller ikke at vi nordmenn får et par ekstra godbiter et stykke uti spillet som vil være vanskelige for resten av verden å sette pris på. Her går det knapt fem minutter uten at jeg sitter og humrer for meg selv mens jeg spiller, med regelrette høye latterutbrudd godt krydret utover spillets gang. Det skal med andre ord godt gjøres å gå gjennom denne spillopplevelsen uten å trekke på smilebåndet.

Humoren får god drahjelp av stemmeskuespillet, hvor vi både har gjensyn av gamle kjenninger og nye fjes ... eh, stemmer. Den største sjarmøren her er selvfølgelige Dominic Armato, som har tatt turen ut fra tilværelsen som matanmelder (ja, det er faktisk det han jobber som) for å gjøre en ny opptreden som Guybrush Threepwood. Armatos tolkning av Guybrush henger så tett sammen med rollefigurens identitet at det er vanskelig å se for seg at noen andre kunne gjort en like god jobb, og det er godt å høre at han fortsatt mestrer jobben med glans hele 12 år etter forrige opptreden. Armato får også selskap av Alexandra Boyd som Elaine, mens erkefienden LeChuck denne gangen har fått en ny stemme via Jess Harnell. Av nye stemmeskuespillere leverer de fleste gode presentasjoner, men det finnes noen unntak der skuespillet ikke svarer helt til forventningene.

Historien er noe mange gamle fans har vært spente på, ikke minst fordi man endelig får den tidligere nevnte fortsettelsen på fortellingen slik Gilbert selv hadde planlagt på 90-tallet. Utfordringen er at serien har fortsatt i kjølvannet av Monkey Island 2, men på kløktig vis klarer Gilbert & Co. å veve både denne cliffhangeren og de nyere spillene sammen. Uten å avsløre for mye om hvordan dette gjøres får vi denne gangen et gjensyn med Guybrush, som både må utmanøvrere tre nye piratkapteiner og komme LeChucks ekspedisjon i forkjøpet. Ryktet sier nemlig at LeChuck endelig er på vei til å finne den faktiske hemmeligheten som skjuler seg på Monkey Island, en hemmelighet som har vært en gåte i hele seriens løp. Det er vanskelig å si hvilket Monkey Island-spill som er best i klassen når det kommer til historiefortelling, men Return to Monkey Island hører absolutt hjemme i toppsjiktet, selv om de tre nye piratlederne er litt tamme i lengden.

Det er mange år siden pek-og-klikkspillene var på høyden, og selv med gode nyversjoner av gamle perler som Day of the Tentacle og nye innslag i sjangeren - deriblant Thimbleweed Park fra Gilbert selv - er dette en sjanger som kanskje føles uvant for dagens spillere. Heldigvis har utviklerne i Terrible Toybox tatt høyde for dette og levert et spill som er lett å styre og forstå. Her er det lett å se hvilke objekter man kan samhandle med, og menysystemet gir klare instrukser. Spillet introduserer også en sårt etterlengtet funksjon for serien der man kan dobbeltklikke for å få Guybrush til å løpe i stedet for å gå. Spillet kan spilles på en enkel eller krevende vanskelighetsgrad som justerer hvor intrikate gåtene er, og skulle det likevel bli for vanskelig har Guybrush ei bok der man kan slå opp for å få gradvise hint om veien videre. Dette kommer godt med, for i kjent stil er enkelte av gåtene litt krevende å finne ut av på egenhånd, men desto større er gleden når du endelig knekker koden. Moderniseringen av pek-og-klikk-elementene fungerer dermed godt, men det er ingen tvil om at det er en god, gammel designfilosofi som ligger til bunn her, noe som kan føles litt sakte og gammeldags for nye spillere som ikke er vant med sjangeren.

Det visuelle designet kler som sagt spillet godt, og teknisk sett flyter også spillet bra på PC uten noen store eller kritiske feil. Det er imidlertid et par grafiske bugs å finne her, først og fremst i form av noeen grafiske glitcher som blant annet oppstår når enkelte lys- og flammeeffekter begynner på en ny animasjonsloop. Dette er heldigvis ikke ødeleggende for spillopplevelsen, men forhåpentligvis vil utviklerne se på dette og fikse feilene før det har gått lang tid.

Annonseringen av Return to Monkey Island kom som en overraskelse på oss tidligere i år, og sluttresultatet har også vært et overraskende festlig gjensyn med en av spillhistoriens mest ikoniske serier. Her er det som om tiden har stått stille, samtidig som at spillet har fått de nødvendige oppdateringene som trengs for å bringe spillopplevelsen inn i moderne tid. Humor, eventyr og gåteløsning veves sammen i skjønn forening, så her er det bare å åpne skattkista og gå til innkjøp. The Secret of Monkey Island lærte oss riktignok i 1990 at man aldri betal mer enn tjue dollar for et dataspill, men selv med løpende inflasjon behøver du heldigvis ikke betale mer på Steam enn det for denne perlen i 2022, så her er det ingen grunn til å gå for en piratkopi.