Ringenes Herre: Atter En Konge

Endelig fikk Peter Jackson temmet Tolkiens mammutverk og levert slutten på et av beste og mest omfattende filmprojektene på flere tiår. Etter syv harde år har filmteamet med en serie, som for evig og alltid vil være innprentet i hjertene på verdens eventyrfans og som også høstet en mengde av årets ettertraktede Oscar-statuetter.

Dette er klimakset av hobittene Sam og Frodos’ lange reise mot Mordor, Aragorns kamp mot fortiden og ikke minst skjebnetimen for hele Midgard. Igjen følger vi flere forskjellige historier, som fra tid til annen krysses og som alle spiller en større rolle i den siste kampen mot mørkets hersker, Sauron. Det er her krigens siste slag står og sverdene svinges for å vinne tilbake landet. Dessverre havner plottet litt i bakgrunnen denne gangen, mens vi i stedet kastes gjennom den ene dataanimerte praktprestasjonen etter den andre.

Det føles en smule hult å se femten minutters blendende action, for så å møte både en dialog og handling, som ikke er sammenhengende. Jeg skjønner godt hvorfor det har vært så vanskelig å få plass til det hele, men i motsetning til både kapittel en og to, virker treeren komprimert på alle fronter. Konfrontasjoner blir glemt, ting forklares ikke ordentlig eller blir trukket ut i det lengste - og balansen mellom de forskjellige handlingene uteblir. Værst av alt er slutten, som sleper seg av sted og som søker forløsning etter forløsning, uten noensinne å oppnå dem. Vi er ganske enkelt hensat til smørscener med hulkende helter, som omfavner hverandre og ikke får nok av det fantastiske samholdet i gruppen.

"Ringenes Herre: Atter en Konge" er allikevel en av de beste filmene som noensinne er laget, såvel teknisk som underholdningsmessig, men når den måles opp mot seriens første og andret kapittel, så virker treeren en smule anstrengt og komprimert. La oss håpe den utvidede versjonen leverer de siste svarene og et mer komplett bilde.