Jeg tenkte jeg skulle poste min siste norsk tentamen tekst her på GR til allmen fornøyelse. Jeg ber om at jeg ikke mottar noen komentarer angående dårlig delt opp tekst i form av avsnitt. Avsnittene blir av en eller annen merkelig grunn slettet når man kopierer en tekst, og ettersom jeg ikke orker å gå igjennom hele teksten i et knøttliten boks hvor man såvidt rekker å lese to setninger før man må rulle lenger ned, så får dere (desverre) ikke gleden av å lese teksten med avsnitt. Temaet for teksten var et bilde av et landskap lignende til det jeg beskriver i teksten, enjoy!

"Jeg slo øynene opp. Jeg lå på ryggen på et mykt underlag. Over meg kunne jeg se noen hvite skydotter gli sakte over en blå himmel. De så rene ut, som nyvaskede klesplagg. Jeg satte meg opp, det myke underlaget viste seg å være gress, ikke sånt tørt kløende og uttørket gress, men friskt og knallgrønt gress. Hånden min gled over det, det var fuktig av morgendugg. Jeg så meg rundt. Jeg befant meg på en enorm slette, som var dekket av det samme grønne gresset som jeg satt og følte på nå. Et lite stykke unna kunne jeg se vann, eller rettere sagt hav konstaterte jeg etter å ha tatt en ørliten slurk. Det smakte salt, men samtidig friskt. Det var ingen strand mellom gressletten og havet, sletten endte rett ned i vannet, og små bølger skvulpet saltvann over gresset som lå nærmest. Det stod ett tre ved vannkanten, jeg vet ikke hvilken treart det var. Når jeg tenkte på dette, kom jeg plutselig på at det var mye jeg ikke visste. Som for eksempel hvem jeg var, og hvor jeg befant meg. Alt som hadde forekommet før jeg våknet, var som slettet fra hukommelsen min. Som om noen ganske enkelt hadde fjernet den delen av hjernen der disse minnene lå lagret. Jeg så på meg selv. Jeg hadde på meg ett par slitte sandaler, en blå morgenkåpe og en mørk flosshatt. En mildt sagt merkelig kombinasjon. Jeg lot fingrene mineløpe over hodet mitt, og merket noen skjeggstubber som stakk i håndflatene mine. Hår hadde jeg ikke, kun en blank isse. Jeg så meg rundt igjen, men ble ikke klokere på omgivelsene enn jeg ble for noen minutter siden. Gressletten og havet strakte seg så langt øynene mine kunne se. Jeg gikk bort til treet igjen. Noen ørsmå maur kravlet iltert rundt på det. Jeg smilte. De var tross alt de første livsformene (med unntak fra meg selv) på dette stedet. Jeg så på dem lenge, hvordan de kravlet rundt, tilsynelatende uten mål eller mening for meg, men jeg visste at de fulgte et intrikat mønster som bare de kjente til. Jeg lot hånden min gli over den ruglete overflaten på treet, det kilte deilig i håndflaten. Jeg satte meg ned, plutselig sliten.

Jeg lot tankene vandre. Merkelig nok var jeg ikke sulten, selv om jeg ikke hadde spist på lang tid. Hvis lang tid hadde passert da. Det var umulig å si. Sola sto på det tilsynelatende samme stedet som da jeg våknet. Det kunne ha gått alt fra timer til minutter. Jeg la meg ned igjen, plutselig sliten. Ørene mine oppfattet plutselig en lav brummende lyd. Det var umulig å spesifisere hvor den kom fra, men den ble gradvis høyere. Jeg begynte å bli redd, det emosjonelle sjokket over å plutselig høre høye lyder (igjen), forskrekket meg like mye som selve lyden. Lyden ble høyere og høyere, helt til den ble uutholdelig. Jeg lukket øynene og skrek. Jeg lå slik i fosterstilling og vugget fram og tilbake mens strupen ble sår. Lyden ble bare høyere, helt til jeg trodde trommehinnene mine skulle sprekke. Plutselig ble lyden kompensert av en rekke dundrende smell og skrik. Men enda nærmere; en stemme som ropte. Den var utydelig, men ble gradvis klarere. "Menig Ramirez! Menig Ramirez! Våkne!" Menig Ramirez? Var det meg? Jeg slo øynene opp. En mann kledd i militæruniform stod over meg. Det var han som ropte til meg. Jeg så meg omtåket rundt, og oppdaget til min store forskrekkelse at jeg ikke lenger befant meg på den fredelige gressletten, men på en slagmark. Over meg så jeg et enormt kampfly, det var utvilsomt det som var opphavet til den brummende lyden. Rundt meg kunne jeg se en fjellside fullstendig ødelagt av bomber og annet sprengstoff. Jeg så opp, himmelen var ikke blå med hvite skydotter på. Den var rød, som blodet som rant fra ett skuddsår i brystet mitt. Grå skyer og krigsfly fløy faretruende over den. Det var ingen fredfulle maur som krabbet rundt, det var sårede soldater med avrevne lemmer og våpen i hendene. Det var intet fredfullt paradis, det var et levende helvete."

© Copyright SST Productions - All rights reserved

Hva synes dere? Etterlat din interessante og kreative mening noen få centimeter lengre ned.

Skrev i går ferdig en norsk novelle, som jeg etter opfordring fra Jonaskram nå velger å poste som blogg. Jeg har hentet inspirasjon fra novellen "Det er en tunnel i vår framtid" av Alice Glaser som jeg har lest for lenge siden. Jeg husket bare grove trekk av den, så alt bortsett fra hovedtwisten har jeg selv funnet på. Men nok prat, her er den:

Thomas Johnson hadde sand mellom tærne. Det gnisset hver gang han beveget foten, og laget sår mellom tærne. Til høyre for ham satt konen hans, Lisa, og baksetet var okkupert av deres tre barn; David, Sarah og Amy. Sarah og Amy var 6 år, og relativt kortvokste. Garantert arvet etter moren deres som heller ikke var spesielt høy. David derimot hadde til Thomas's store ergrelse arvet hans egen høyde, noe som var svært upraktisk med tanke på hvor store leiligheter og biler kunne være uten å bryte loven.

Som en bekreftelse på tanken han nettopp hadde tenkt, stanget han brått hodet i taket på bilen, og forbannet stille reglementet om den maksimale størrelsen på biler.

Stranden hadde vært tettpakket med folk, men litt tid i vannet hadde de da fått. Utflukten hadde vært en deilig avveksling fra hverdagen i Washington, som nå hadde over 50 millioner innbyggere. Dette førte til den minimale leilighets-størrelsen, med så lavt tak at Thomas måtte gå krumbøyd.

Bilen kjørte automatisk langs det forhåndbestemte sporet, i nøyaktig 40 kilometer i timen. Reglementet så på alt fortere som farlig. Thomas hadde egentlig ingenting å gjøre, så han så seg rundt i bilen igjen.

Lisa satt og strikket mens nervøse rykninger herjet med øyenlokkene hennes. David satt bare stille og så fremfor seg, mens Sarah og Amy satt og vinket til bilen bak dem.

Plutselig stoppet all trafikken brått opp, med rundt en meter mellom hver bil. "Det er tunnelen, den har lukket seg" sa Lisa. Thomas bare nikket til svar. "Da er det mindre sjanse for at den lukker seg om oss, er det ikke?" sa David. "Ja, det er nok det" svarte Thomas, selv om alle tre godt viste at det ikke var det. Tunnelen lukket seg vanligvis rundt ti ganger i uken, på helt tilfeldige tidspunkter. Den kunne lukkes ti ganger på rad med bare noen få minutters mellomrom, eller den kunne lukkes jevnt spredt ut over uka.

"Jeg må bare på do" sa David, gikk ut av bilen og i retning toalettet 50 meter unna. Familien i bilen bak dem fulgte Davids eksempel, og hele familien gikk ut av bilen. Barna løp om kapp bort til toalettet mens faren bare ruslet rundt og strakk på beina.

Det var en av disse hippiefamilinene. Faren merket at Lisa satt rastløs og nervøst kikket i retningen av tunnelen, og trakk demonstrativt på skuldrene og himlet med øynene mens han pekte i retning av tunnelen. Så brøt han ut i en buldrende latter.

Litt etter kom David tilbake igjen, og trafikken begynte også etter hvert å bevege seg. Tunnelen nærmet seg som et stort svelg, som en enorm munn som ville svelge dem. Da de kom inn i den forsvant sollyset og ble erstattet med de blasse elektriske lysene inne i tunnelen. Ekkoet etter bilduren steg til et enormt brøl, som ble kastet rundt mellom veggene.

Tunnelen var ikke lang, bare et par kilometer, men med den lave hastigheten som bilene måtte overholde, tok det en liten stund å komme igjennom. Thomas kjente en svetteperle renne ned kinnet hans.

Airconditionen var på maks, men den kunne ikke kjølne adrenalinet som flommet gjennom årene hans. Lisa hadde lagt fra seg strikketøyet nå, og satt bare og stirret stivt foran seg, Sarah og Amy hadde sovnet.

De kunne se utgangen nå, den lyste opp og Thomas sammenlignet den med en port fra helvete og opp til himmelen. Som et håp og en redning. Den vokste stadig, ettersom de kom nærmere. Svetten rant i strie strømmer nå. Plutselig begynte enden av tunnelen å bevege seg, porten var på vei ned. Lisa korset seg.

De var rett ved utgangen, og porten var så lavt nede at de bare så vidt kom seg under, men de kom ut. Thomas snudde seg, og rakk så vidt å se det overraskede fjeset til hippiefaren i bilen bak før porten smalt igjen med et drønn.

Sollyset blendet dem, men etter et par sekunder vendte øynene deres seg til det normale lyset igjen, og de kunne endelig puste lettet ut.

Thomas regnet i hodet; det ville ta ca. 20 minutter for de enorme viftene å blåse bort blåsyregassen og få fjernet vrakene av bilene, og det var egentlig veldig fort med tanke på hvor mange biler som faktisk var det inne. Hva gjør man vel ikke for å holde innbyggertallet nede?

Et skilt opplyste dem om at det nå var lov å slå over til manuell styring, ettersom det nå var flere mulige veivalg. Endelig kunne han ta noen beslutninger selv - det ga tross alt litt farge i den ellers så spenningsløse hverdagen.

Thomas så bort på konen sin og sa "Nå, skal vi ta en tur til stranden neste helg også?"

Nå, hva synes dere? :) Fikk foresten en 6er på den :)

På Mandag hadde jeg norsk tentamen, og valgt oppgavene å skrive en stil om en person med navn Rawila, som er bosatt i Bangladesh. Hovedpersonen skulle være fattig og miserabel, og jeg skulle gi et inntrykk på framtidsutsiktene hennes. Jeg fikk stilen min tilsendt av læreren min, og poster den som en blogg her, håper dere liker den!

"Jeg heter Rawila og bor i Bangladesh, en stor, skitten og bråkete by. Jeg har bare vært utenfor byen en gang, med faren min for flere år siden. Han skulle i farfaren min sin begravelse, og jeg fikk bli med.

Det var fantastisk å være utenfor byen. Fuglekvitteret føltes rart i ørene mine, som fremdeles ringte etter trafikkbråket i byen. Det var trist i begravelsen, selv om jeg nesten aldri hadde sett farfar før. Det var bare to andre mennesker i begravelsen, bortsett meg og far. Far... Ordet høres fjernt ut...

Det er lenge siden jeg hadde en far, han ble drept i en trafikkulykke da jeg var 8 år. Jeg husker fremdeles fjeset til moren og søsteren min da politiet banket på døra til skuret vi bor i, og medelte den grusomme nyheten.

Moren min hadde aldri vært bekymret for at noe sånt skulle skje. Faren min hadde jobbet med å selge suvenirer han selv hadde laget til turistene. De hvite, rene og rike turistene. For de fleste av oss var de rene livskilden, siden mange jobbet med å selge suvenirer til dem, men det var ikke en innbygger i slummen som ikke syntes at det var urettferdig. Mens vi måtte slite dagen lang med å arbeide, for litt mat å fore de allerede syltynne magene våre med, gikk de rike turistene rundt som konger og spiste på dyre restauranter, uten å måtte løfte en finger for å jobbe. En hadde til og med spyttet på meg da jeg prøvde å selge han en suvenir.

Men tilbake til faren min sin død. Jeg, mor og søsteren min hadde aldri hatt det så tungt før. Uten faren vår, som hadde tjent inn de fleste pengene til mat i familien. Men vi hadde klart oss, jeg hadde overtatt jobben med selging av suvenirer. Moren min fortsatte å vaske husene til de mer velstående innbyggerne og søsteren min hadde passet mindre barn for andre familier.

Jeg våknet fra søvnen min rundt kl 6 om morgenen. Jeg måtte stå opp tidlig for å få maksimalt ut av salget mitt, og dessuten likte jeg roen som hersket over byen før alle våknet. Trafikkbråket var ikke fullt så høylytt, og det var ikke så mange folk på gatene. Vi bodde i et jernskur i slummen av Bangladesh. Jeg hadde overhørt turister snakke om at stanken i nærheten av slummen var uutholdelig, men jeg hadde aldri luktet noen annen lukt, så den virket normal for meg.

Moren og søsteren min hadde allerede dratt, og det stod en liten brødskalk igjen til meg. Det var all maten jeg kunne spise før "middag" når jeg kom hjem rundt kl 8, som bestod av suppe lagd på et 3 ukers gammelt bein, og en liten brødbit.

Jeg reiste meg opp og strak den stive ryggen min etter å ha ligget nok en natt på hardt jordgulv. Jeg trakk på meg den fillete og altfor store jakken jeg hadde arvet etter far, og stakk brødskorpen inn i innerlommen. Jeg åpnet den skjeve blikkdøra, og gikk ut. Den usmurte døren knirket høylytt i det den lukket seg.

Som vanlig ble jeg overveldet av alt som kommer til deg av følelser på en gang. Trafikkstøyet, sollyset som trengte seg inn på deg og varmet deg, luktene og den smuldrete og røde jorda under føttene mine. Et stykke unna bjeffet en hund. Jeg begynte turen opp mot kjernen av byen mens jeg slang sekken med suvenirer opp på ryggen. Hva som skulle skje med meg når jeg vokste opp hadde jeg ikke ofret mange tanker. Kanskje fordi jeg ikke ville tenke på det. Når mor dør, og det bare var meg og søsteren min igjen... Ikke rart jeg ikke vil tenke på det...

Jeg nærmet meg sentrum av byen nå. Biler tutet og raste forbi meg, mens jeg så etter et fint sted å sette meg å selge suvenirene. Eksosrøyk fylte luften, og himmelen var som vanlig grå og brun. Det var ikke ofte man fikk se klar, blå himmel her, mitt inne i byen, men noen ganger kan man så vidt skimte den bak et tykt lag at forurensning. Jeg fant et fint sted, la ut teppet, og begynte å stille ut varene mine. Det var allerede to stykker ute bare det jeg kunne se, som allerede var i full gang med å rope ut tilbud til turister. Jeg tok en liten bit av brødskorpen, den smakte himmelsk. All mat gjorde det. Men man måtte være forsiktig når man hadde mat, både med tanke på at den skal vare hele dagen, og på ranerne. De aller fleste var så desperate at de gjerne ville tatt all mat de kunne få fatt i. Senest i går var jeg vitne til at en liten gutt ble slått ned, og frastjålet en liten bit kjøtt han hadde med. Jeg kunne ikke gjøre noe, hadde jeg grepet inn hadde de bare banket meg også, eller enda verre: drept meg.

Jeg ropte ut om varene mine, mens jeg kjapt puttet brødskalken tilbake i lommen, med gårsdagens hendelse frisk i minne. En mann gikk bort og tok en litt forsiktig blikk på varene mine. Jeg viste han en liten treutskåret bil, og fortalte han at den, som sant var, hjemmelaget og sa han en pris. Mannen ristet svakt på hodet og gikk videre. Jeg bet meg i leppen, neste gang prøver jeg en lavere pris.

Ni timer senere pakket jeg sammen og begynte på veien hjem. Jeg hadde fått solgt 8 suvenirer, og tjent en liten slant penger. Ranerne ranet ofte også etter penger, så jeg prøvde å se så miserabel og skuffet ut som mulig, så var det mindre sjanse for at de ranet akkurat meg.

En gruppe gutter på rundt 17 år kom mot meg i motsatt retning. Jeg handlet på refleks, og gikk automatisk inn neste sidegate, og dermed en omvei langt rundt. Heller en omvei enn å bli ranet! Jeg var nesten hjemme nå, og sola var allerede nesten gått ned. Gresshopper begynte å synge og myggen kom. Langt borte kunne jeg høre bruset av hav. Jeg gikk inn døra til huset mitt, der mor og søster allerede satt og ventet på meg. Jeg ga dem en klem, og vi delte dagens hendelser over maten.

Mor hadde fått litt ekstra tips, så hun hadde kjøpt et nytt bein å koke suppen på. Maten smakte vidunderlig, det var lenge siden vi hadde hatt så luksuriøs mat. Etter at maten var spist opp, og nøye slikket opp alt som var av rester, la jeg pengene jeg hadde tjent i det lille skrinet vi hadde pengene i, og gravde det ned på det faste stedet. På den måten ble vi ikke ranet mens vi sov. Jeg la meg på soveplassen min, en liten høyning i bakken med litt gress oppå. Med trafikkstøyen fremdeles i ørene, gled jeg inn i en drømløs søvn..."

Nå, hva synes dere?

Jeg beklager at siste del kommer så sent, men det foregikk en samtaletime med skolen og en fotballtrening som krevde min tilstedeværelse. Men nå har jeg endelig fått litt tid ved min elskede stasjonære, og kan poste del 3 av norsk-stilen:

Mennene fulgte ham hakk i hel. Alex løp ut av lysningen og inn i skogen. Han hoppet ned en liten avsats og landet tungt. Han vrikket foten da han landet, men bet i seg smerten og løp videre. Noen kuler rev opp løvet og mosen rett bak ham. Alex spurtet videre. Lyden da skuddene ble avfyrt rett bak han, var mye høyere og skarpere enn i filmer. Pluss at dette var livsfarlig. Han svingte brått til høyre for å prøve å riste av seg forfølgerne. Det funket ikke. Alex skled på en glatt stein, men klarte å holde seg på beina. En kule smalt inn i en trestamme like ved han, så bark og fliser sprutet. "Ta ham!", hørte han noen bak seg rope. Det begynte å bli lengre mellom trærne nå. Det betydde mindre dekning. Noen kuler fløy forbi ham, og kuttet en hel grein i to rett til venstre for han. Foran ham kom en stor elv til syne. Hva skulle han gjøre når han kom dit? Da måtte han svømme, og det tok lang tid. Det var heller ikke noe dekke der, så de kunne bare plukke ham rett ned uten problemer. Han nådde elva og stupte uti, vannet var iskaldt. Plutselig kom Alex på en plan. Vannet hadde kanskje kjølt ned hjernen, slik at panikken gikk bort? Det var i alle fall alt for enkelt. Han stakk hodet opp av vannet noen sekunder for å samle luft, kulene pisket opp vannet rundt han, og mirakuløst nok traff ingen. Han dukket under igjen, og svømte med strømmen under vann. Det gikk fort nå som han hadde strømmen i ryggen. Han dukket opp en gang til, og så at han allerede var langt unna mennene. Et kvarter senere kravlet han opp på land. Han så seg rundt. Han stod rett ved en vei som så ut til å føre rett til byen de hadde kjørt igjennom med bussen for noen timer siden. Så utrolig mye som hadde skjedd bare på noen timer! Han vred opp tøyet og begynte å gå. Etter en stund kom det en lastebil forbi, som han fikk haiket med inn til byen, der han fikk fortalt alt. Myndighetene sendte ut et politilag med helikoptre etter mennene, som etter hvert ble kjent at var terrorister som ville angripe byen. Men politiet fant dem og tok seg av dem. I avisen stod neste dag overskriften: "Ungdom avslører terrorister!" Alex kunne dra hjem. Han skulle aldri stoppe for å spise en brødskive mer!

Slutt!

Og der var historien slutt, håper dere likte den! Liker å skrive, og som nevnt i forrige del, blir ikke dette det siste dere vil få se av stilene mine. Hvis dere setter pris på dem, selvsagt. Fikk foresten en 6er på den, noe jeg selvsagt er stolt av, så håper dere likte "Skogen"!

Etter positive komenterer på del 1, kommer nå også fortsettelsen. Historien blir sannsyligvis på tre deler, og jeg vil legge ut den neste etter planen i morgen. Håper dere liker del 2:

Etter ti minutter begynte stien å bli smalere, og det ble også mørkere. Tåken snek seg bortover bakken. Nå begynte Alex for alvor å bli redd. Han fortsatte litt til, men så ble plutselig stien borte. Det var bare ikke noen vei lengre, bare lyng og annen vegetasjon. Han bestemte seg for å snu og ta den andre veien. Men da han snudde seg, var stien borte. Han så seg rundt og gikk noen skritt til siden, men stien var borte. Tåka gjorde det ikke lettere heller, akkurat. Alex fikk panikk. Han spurtet vekk i en tilfeldig retning. Tåken lå tjukt overalt. Etter noen minutters løping stoppet han for å få igjen pusten. Hva skulle han gjøre? En ugle tutet, og det begynte å bli kaldt. Alex prøvde å roe seg ned, og så seg rundt etter tegn til sivilisasjon. Var det ikke et lys, langt der borte? Han begynte å gå mot lyset. Ettersom han kom nærmere, så han at det var et bål. Han gikk nærmere. Bålet lå i midten av en lysning, med masse trær rundt. Det satt noen menn rundt bålet. Alex skulle akkurat til å gå inn i lysningen, da han så noen som fikk han til å stanse. Det lå tre maskinpistoler ved siden av mennene. Maskinpistoler? Midt ute i skogen? Hadde det vært rifler eller hagler kunne de vært til jakt, men maskinpistoler? Alex spisset ørene for å høre hva de sa. "...Angriper vi byen i morgen, da," sa den ene mannen. "Ja, med redskapene i bunkeren blir det som en lek," svarte en annen av mennene. Først da la Alex merke til bunkeren. Den var gravd halvveis ned i jorda i utkanten av lysningen. Bare inngangen stakk opp. Alex besluttet å ta en kikk inni den. Han snek seg rundt lysningen, og sørget hele tiden for å holde seg ute av syne. Til slutt stod han rett bak inngangen til bunkeren. Han ventet til mennene slapp et lite latterbrøl, før han smatt gjennom åpningen. Det var ganske mørkt der inne, men en liten tent lyspære i taket gjorde det litt lettere å se. Bunkeren var et rent våpenlager! Sprengstoff, granater, maskinpistoler, hagler, snikskytergevær, bazookaer og rifler. Alex hadde aldri sett så mange våpen i hele sitt liv! Men han hadde sett nok, på tide å komme seg vekk herfra. "Hei, vi har en inntrenger!" Alex virvlet rundt. Foran utgangen stod en av mennene og så ned på han. Vakten smalt igjen døren. Alex kastet seg bort til et stativ med maskinpistoler. Han trakk ut en, og fyrte løs mot lyspæren i taket. Rekylen gjorde at hele kroppen hans ristet. Alt lyset sloknet. Mannen skrek og Alex hørte han kom løpende, men det hørtes ut som han snublet i noe. Alex snek seg lydløst forbi der han trodde vakten var, og løp mot lysstrimen som sivet inn fra en sprekk i døren. Han dyttet opp døren og la på sprang. Dessverre hadde de andre mennene hørt skrikene, og var på beina med maskinpistoler i hendene. Alex løp for livet.

Hva synes dere? Sorry for å stoppe i spenningens sentrum, men må jo gi dere lyst til å lese neste del! Håper denne ble like bra som første del, med andre ord god. Liker å skrive, og jeg legger mest sannsynlig ut flere stiler i fremtiden, håper dere setter pris på dem også!

Neste del inneholder en nervepirrende fluktsekvens, så hang in there!