Rush

Racerbiler, champagne og vakre damer. Selv om filmen kan høres ut som en ny actionfylt bilfilm rettet mot gutter og Michael Bay-fans, er Rush mer enn som så. Rush har vekket nytt liv i bilfilmsjangeren, og samtidig tatt det turbulente forholdet mellom Niki Lauda og James Hunt og gjort det om til en av fjorårets beste filmer.

Filmen følger den sanne historien om Lauda og Hunt fra begynnelsen av karrierene deres frem til 1976 og Formula 1 World Championship i Nürburgring, Tyskland. Hunt (Chris Hemsworth) er en kjekk og karismatisk brite som bruker mesteparten av tiden utenfor banen på alkohol og damer, med ordene "Sex-The Breakfast Of Champions" sydd på kjeledressen sin.

Østerriske Niki Lauda (Daniel Brühl) på den annen side er det motsatte - fokusert og intens, med rivaler som kritiserer han for å ha kjøpt seg inn i sporten. Lauda har derimot ingen planer om å få venner innenfor sporten - alt han ønsker er å vise at talentet hans er ekte. Og fra første øyeblikk Lauda og Hunt møtes er de rivaler i en av verdens farligste sporter.

Det er enkelt å se at filmen er Ron Howards kreasjon, særlig på grunn av temaet. Menn som er under press og kjemper mellom liv og død er temaer han har tatt opp før, spesielt i Apollo 13, og det er kanskje derfor Howard på mesterlig vis har fått liv i historien. Selv om han ofte prøver litt for hardt på å gjøre temaene krystallklare for publikumet, har han gått frem med intelligente avgjørelser i regien og en fin blanding mellom historiens intellektuelle øyeblikk og ren underholdning.

Manusforfatter Peter Morgan er ryggmargen til filmen. Å velge forfatteren bak Frost/Nixon, en film som igjen handler om to menn og deres maktkamp, var et smart valg, og man merker at regissøren har jobbet med ham før. Manuset er sterkt og spennende, og lyser takket være Howards regi. I motsetning til Howards tidligere filmer er det mye humor å finne i Rush, og varmen fra 1970-tallet balanserer de seriøse øyeblikkene. Med andre ord er dette så nærme en indie-film Howard antageligvis vil noen gang lage.

Balansen mellom feel-good og det seriøse kan derimot ofte føles litt forvirrende, og på mange måter kunne historien blitt gjort til to filmer. Åpningsscenen i filmen er morsom og smart, og Hemsworth får vist frem en ny side av seg selv enn hva han har gjort tidligere. Skuespillet hans er overraskende bra, og utseendet hans har ikke like stor rolle som i hans tidligere filmer - selv om han får vist at han har holdt Thor-musklene ved like.

Og det er portrettet av Hunt som overrasker mest. Sexy, morsomt og feel-good er ikke ord man ofte tenker på når man ser Howards filmer, men i Rush har han vist at han kan gjøre mer enn å lage intense dramaer. Og overgangen fra historien om glamouren og farene med kjendislivet til historien om en mann som vil ingenting annet enn å bli kjent for sitt talent er forfriskende, men drar fortsatt ikke ned humøret i filmen.

Historien om Lauda er rørende og sterk, og Brühls skuespillerprestasjon er imponerende. For er det en person som skulle vært nominert til Oscar, så hadde det vært han, for likheten mellom Brühls Lauda og den virkelig Lauda er skremmende bra.

En ting som trekker ned filmen derimot er Olivia Wilde, hun som spiller Hunts kjæreste. I en film med tonnevis av imponerende skuespill gir ikke Wilde nok til å være minneverdig, og selv om hun imponerer med en nesten perfekt britisk aksent er det ikke nok til at man bryr seg om karakteren hennes, noe man egentlig burde gjøre.

Ser man bort fra skuespillet og historien er det filmingen og bildebruken som kanskje imponerer mest, og som gjør filmen særdeles minneverdig. I motsetning til mange nyere filmer er ikke filmen i 3D (takk og lov!), men med en blanding av interessante nærbilder, super slow-motion og fugleperspektiv er racene (som lett kunne vært statiske) interessante og uforutsigbare. Man føler virkelig som om man er i førersetet til tider, og man kan lett finne seg selv på kanten av setet under noen av filmens beste scener.

Uheldigvis er det deler av filmen som er forutsigbare, når det kommer til samtaler mellom karakterene, noe som er et lite minus. Det samme gjelder midten av filmen, som inneholder litt for mange tidshopp. Ser man bort fra disse små minusene er Rush uansett en underholdene film og et flott portrett av den glamorøse, farlige og overdrevent sponsoravhengige sporten på 70-tallet. Men, viktigst av alt er det en unik historie om to menn som er villige til å risikere livet sitt for hva de elsker. En underholdene bilfilm som var verdig sin Golden Globe-nominasjon, og som ble robbet for Oscaren.