Russell Crowes fem beste prestasjoner

Abonner på vårt nyhetsbrev her!

* Påkrevd felt

Epost *

Navn *

(5) 3:10 to Yuma (2007)

Crowes tolkning av rollen som den lovløse revolvermannen Ben Wade i James Mangolds rett og slett undervurderte villvest-perle er fylt med nyanser. Russell gir Wade menneskelighet og intelligens, noe som gir den nødvendige kontrasten til Ben Fosters psykotiske skurk Charlie Prince. Strålende skuespill tvers igjennom.

(4) Et vakkert sinn (2001)

Det ligger selvsagt massevis av tyngde i måten Crowe portretterer den geniale matematikeren John Nash i Ron Howards prisbelønte drama. Russell fremfører rollen som paranoid schizofren på en glimrende måte, og blander ydmykhet i møte med en konkret oppgave med ukontrollerbar arroganse og vrangforestillinger, noe som gjør at seeren alltid blir overrasket.

(3) Gladiatoren (2000)

Crowe vant Oscar for sin rolle som den romerske krigsherren Maximus Decimus Meridius i det som må regnes som en av de mest vellagede og episke filmene i moderne tid. Her byr han på karisma, intensitet og selvtillit i en kombinasjon som, sammen med sårbarhet og overbevisning, gjør karakteren udødelig interessant, bare takket være Russell.

(2) Master and Commander: The Far Side of the World (2003)

Det er massevis av sjarm og tilstedeværelse i Russells portrett av sjøkapteinen Jack Aubrey, hvis skip blir angrepet av den franske flåten og med nød og neppe unnslipper den visse død. Det går ikke et sekund av denne fenomenale thrilleren uten at Crowe er fullstendig overbevisende, og samspillet mellom ham og Bettanys slagferdige lege drypper av strålende kjemi.

CROWES BESTE PRESTASJON:

(1) The Insider (1999)

Måten Crowe lar seg sluke (helt) av hvem Jeffrey Wigand er og hva han står for, gjør denne ellers ganske konstruerte filmen utrolig severdig. Wigands vitnesbyrd skapte panikk i deler av sigarettindustrien på midten av 90-tallet da han med sin bakgrunn som biokjemiker kunne forklare i detalj for et relativt uvitende klientell at sigarettene som ble markedsført som relativt ufarlige, i virkeligheten var som å suge i seg den rene død. Crowes tolkning var full av nyanser, og hans portrett av den (naturligvis) hardt pressede, superstressede og nevrotisk usikre Wigand er like overbevisende i dag som da The Insider hadde premiere. Sett fra Russells ståsted er dette en stilstudie i svært effektivt og metodisk skuespill.