Salt (2010)

Angelina Jolie er en habil skuespiller. Det er lett å «typecaste» henne som sexy actionheltinne, men kvinnen med det forlokkende leppesettet har redegjort for talentet sitt i både drama og komedie. Riktignok vet vi definitivt hva hun er best til. Mrs. Smith (Mr. and Mrs. Smith), Lara Croft (Tomb Raider-filmene) og Fox (Wanted) er alle nevenyttige kvinner med bein i nesa - og Salt er intet unntak. Til forskjell fra for eksempel Milla Jovovich (Resident Evil) klarer hun likevel alltid å velge gode filmer som utgangspunkt for rollene sine, hvilket tilsier at Jolie også har noe mellom ørene. I Salt spiller hun CIA-agenten Evelyn Salt som til å begynne med lever et rolig og bedagelig liv med sin ektemann, hund og fellesfrokost inkludert.

Men dette vil vi ikke ha noe av, hvor er den striglede superagenten vi ble lovet? Hvor er vår femme fatale, vårt dødelige våpen, den Salt som ifølge reklamekampanjen ingen vet hvem er? Det går ikke lang tid før en russisk avhopper overbeviser Evelyns sjef om at hun, til tross for å ikke vite det selv, er en russisk dobbeltagent med planer om å gjennomføre et attentat som vil endre verden slik vi kjenner den. Selv som langtidsansatt hos CIA blir hun nærmest umiddelbart lagt under lupen, noe som igjen fører til at hun tar beina fatt. Salt vet hvor enkelt det er for organisasjonen å snu seg mot henne på null komma niks, og det er herfra Evelyn Salt går fra å være en streit dame med oppsatt hår til en slu rev på flukt fra sine overordnede.

Med fare for å høre ut som baksideteksten på et DVD-omslag; her må alle midler tas i bruk. Evelyn Salt er mistenkelig dreven på alt som har med vold å gjøre, men det er bare positivt. Å hevde at Salt er noe annet enn en lettbent actionfilm, blir feil. Både skurker og liksom-skurker er akkurat så skurkete og liksom-skurkete som de skal være, med lite slingringsmonn i skuespillerprestasjonene. Heldigvis er det ingenting som tilsier at skaperne har prøvd å lage noe annet enn en heisatur av en actionthriller, fritt for flere nyanser enn fargen på håret til hovedpersonen. Actionscenene er ikke for mange, vi har ikke sett for mye av dialogen før, men vær så snill - å styre farten på en bil ved å sende elektrosjokk ned i foten på en bevisstløs sjåfør? Det er isåfall ingenting som hindrer henne i å fjernstyre piloten av et fiendtlig helikopter ved å overbevise ham om «at alt du vet er feil» via en telefon laget av hyssing og to pappkrus. Balansegangen mellom uhøytidelig action og rent fjas er hårfin.

Den uforutsigbare handlingen gjør derfor Salt en langt større tjeneste enn de fysiske tumultene, der plottet stødig sikter seg inn mot en konklusjon for så å snu plent på en tiøring. Jeg var hele veien overbevist om at jeg visste hva som kom til å skje, men ble latterliggjort på den mest indirekte måten mulig. Deretter tok filmen sikte på en ny avgjørende scene, men til forskjell fra første gang, visste jeg nå hvordan det ville ende. Men nei. Salt prøver hele tiden å presse frem spekulasjoner fra seerens side, og Jolie sitter i praksis bak remmene på en nesten to timer lang gjettelek. Middelmådig action er med andre ord lett å overse i lys av et lunefullt plott som slenger deg veggimellom, hvilket gjør Salt til en gjennomgående fornøyelig filmopplevelse.

Ekstramateriale: Et omfattende innblikk i produksjonen, portretter av dobbeltagenter gjennom historien, en introduksjon av filmskaper og thrillermester Phillip Noyce, en kort dokufilm om identitetsforfalskning. Alt i høyoppløselig bilde.