Norsk
Gamereactor
anmeldelser
Scarlet Nexus

Scarlet Nexus

Plantemonstre truer menneskeheten, og bare dine mentale superkrefter kan stoppe dem. Velkommen til "brain punk"-spillet Scarlet Nexus!

Abonner på vårt nyhetsbrev her!

* Påkrevd felt
HQ

Noen ganger får vi servert spill fra utviklere som har sett på et eksisterende spill og tenkt: «Dette er bra, men vi kan gjøre det bedre.» Dette har resultert i noen svært gode spill opp gjennom årene som kan sies å være bedre enn sine inspirasjonskilder. Cities: Skylines overgikk det siste SimCity-spillet på alle måter, Stardew Valley viste moderne Harvest Moon-spill hvor skapet skal stå, og Nintendo 64-klassikere som Banjo-Kazooie og Diddy Kong Racing viste at britene i Rare kunne lage minst like gode titler som Nintendo hadde gjort med Super Mario 64 og Mario Kart 64.

Med Scarlet Nexus får jeg inntrykk av at noen i Bandai Namco har sett på PlatinumGames-spill som Nier: Automata og Astral Chain på den ene siden og Persona 5 på den andre siden og tenkt: «Dette er bra, men vi kan gjøre det bedre.» Dessverre er Scarlet Nexus et eksempel på at forsøket på å lage noe bedre ikke alltid lykkes, selv om det finnes flere gode enkeltelementer her som kunne gjort dette til et svært lovende spill.

Scarlet NexusScarlet Nexus

Vi befinner oss i en postapokalyptisk verden der jorda er omkranset av et mystisk felt som får plantemonstre kalt Others til å dukke opp. I denne verdenen der de fleste mennesker har en eller annen form for mental superkraft inntar du rollen som en av to hovedpersoner på deres første dag i forsvarsstyrken Others Strike Force (OSF). Du kan velge å spille som enten Yuito Sumeragi, statsministersønn og etterkommer av landsfaderen som berget menneskeheten for 2000 år siden, eller Kasane Randall, adoptivdatteren i Randall-familen som har et overbeskyttende forhold til sin søster Naomi. Hvilken rollefigur du velger får betydning for hvilke detaljer man får se og oppleve i enkelte situasjoner, men den helhetlige historien om livet i OSF og de urovekkende hendelsene som finner sted etter spillets start er i all hovedsak den samme.

Det grunnleggende konseptet i Scarlet Nexus er ikke så aller verst, men fremstillingen og presentasjonen er på sin side rotete. Målet er at du som spiller skal gå gjennom spillet to ganger, en gang for hver hovedperson, for å få med deg alle detaljene og hele historien. Det er ikke dumt tenkt, men i motsetning til spill med lignende fortellerstil som for eksempel Fire Emblem: Three Houses gir spillet deg få gode insentiver til faktisk å gjennomføre prosjektet. I skrivende stund er jeg halvveis i andre gjennomgang, og fortsatt er det flere tilfeller der historietrådene enten fremstår som rotete eller ikke blir nøstet opp skikkelig. Her får du verken store overraskelser eller ekstremt minneverdig historieskriving. På toppen av det hele lemper spillet en rekke endimensjonale og flate rollefigurer i fanget på deg. Et par av dem er oppriktig plagsomme og irriterende, mens de fleste bare er relativt flate, endimensjonale og enkle, selv etter at man blir bedre kjent med dem. Spillet skal ha tommel opp for å unngå kleine tilfeller av fan service som ofte preger sjangeren, men det er ikke nok til å gjøre at de fleste rollefigurene vil bli glemt etter relativt kort tid. Yuito og Kasane sine personlige historier bærer fortellingen fra å falle helt sammen, men den helhetlige historien og det øvrige rollegalleriet når dessverre ikke opp til topps her.

Scarlet Nexus

Det er i bunn og grunn synd, for settingen og verdenen er i utgangspunktet fascinerende. Bandai Namco markedsfører spillet som "brain punk", men det er egentlig bare snakk om en postapokalyptisk moderne verden der folk kan bruke en eller annen egenskap. Bymiljøet og landskapene gir noen assosiasjoner til Astral Chain, men i motsetning til PlatinumGames-spillet har Scarlet Nexus en animert stil som er mye skarpere presentert. Landskapene og bygningene har en tegnet stil som er svært detaljert og vakker, der skyskrapere og motorveier i bakgrunnen noen ganger har en stil som kan minne om spill som Gravity Rush 2. Takket være kreativ bruk av Unreal Engine 4 føles det hele mye mer levende enn de fleste spill med animeestetikk, og det visuelle designet av monstre, rollefigurer og omgivelser har en appell som bærer preg av godt arbeid og et ønske om å dytte grensene for denne typen spill.
Dessverre kommer denne verdenen med en pris, og det er at den er forholdsvis tom for innhold. Når nye områder åpner seg for neste hovedoppdrag velger du dem på kartet, og vipps så er du der. Deretter må du kjempe deg gjennom lange områder med korridordesign som fort kan fremkalle PTSD hos gamle Final Fantasy XIII-spillere. Her er det ingen åpen verden med frihet for utforsking eller direkte samhandling med omverdenen. Sideoppdragene spillet har å by på er ekstremt intetsigende (slå X antall fiender med evne Y, få Z i belønning), og det hele koker ned til å løpe gjennom lange korridorer eller gater.

Et høyt tempo preger alle delene av spillet. Her er det tydelig at spillet har hentet inspirasjon fra PlatinumGames-spill som Nier: Automata og Nier Replicant (sistnevnte er riktignok ikke utviklet av PlatinumGames, men de var med som konsulenter da Toylogic laget nyversjonen på grunnlag av spillmekanikken i Nier Automata). Både de generelle bevegelsene og kampene i spillet går fort unna, og da spillet ble testet på en Xbox Series X var det heller ingen ytelsesproblemer å spore underveis. Dette gjør også at kampene i spillet holder et høyt tempo, og når alt først flyter som det skal er det fort gjort å bli engasjert i de heseblesende konfrontasjonene mot plantemonstrene. Yuito og Kasane har litt ulike våpen og kampteknikker, men begge har telekinese som sin mentale kraft. Dermed kan du slenge biler, sementblokker og hva det enn måtte være på fiendene før du hakker løs og til slutt knuser dem med et spesialangrep. Flyten av å slenge alle mulige gjenstander hit og dit er ikke like tilfredsstillende som i Control, men på sitt beste er det faktisk ikke langt unna. Telekinese er heldigvis ikke den eneste evnen du har til rådighet i spillet. Ved hjelp av Struggle Arms System (SAS) er du tilkoblet lagkameratene dine, noe som gir deg muligheten til å bruke deres evner som elektrosjokk, teleportering, usynlighet og mye mer. Forskjellige Others har ulike svakheter, og det å veksle fort mellom evnene blir etter hvert avgjørende for å overleve.

Scarlet NexusScarlet Nexus

Et slikt kampsystem krever derimot et godt kontrollsystem, men den umiddelbare responstiden vi har blitt vant med denne våren i høytempospill som Nier Replicant og Returnal er dessverre ikke til stede her. Enda verre blir det av at kameraet og bevegelsesanimasjonene mangler finpussen som trengs for å skape en behagelig opplevelse. Dette er særlig merkbart i Kasanes historie, hvor det ser ekstremt merkelig ut når hun løper og kameraet har en tendens til å fortsette panoreringen et halvt sekund etter at du slipper styrespaken. Dette blir noen ganger ubehagelig å spille, og aller mest i trange områder som hovedkvarteret du etter hvert åpner for å henge med lagkameratene dine. Mye av det visuelle i Scarlet Nexus er godt gjennomført, men bevegelsesanimasjonene og kamerakontrollen ødelegger dessverre store deler av opplevelsen.

Når du ikke kjemper mot Others kan du ta en pause i skjulestedet ditt for å forberede deg til neste kapittel og snakke med lagkameratene dine. Dersom du gir dem gaver og bruker tid med dem får du også se såkalte Bond Episodes, som igjen styrker relasjonen til dem og åpner opp for støttefunksjoner i kampene. Likhetene til relasjonsbyggingen i Persona 5 er slående, men med relativt endimensjonale rollefigurer og dialoger som er glemt nesten like fort som man gikk gjennom dem er vi langt unna relasjonsbyggingen med Phantom Thieves-vennegjengen her. I det minste kan spillet skimte med en god oversettelse og godt stemmeskuespill både på japansk og engelsk, så helt håpløst er det ikke.

Scarlet Nexus

Scarlet Nexus har et meget godt utgangspunkt som gjør at jeg ønsker at spillet hadde levert en bedre helhet. Du får en spennende setting og et kampsystem som underholder deg når alt sitter som det skal, og den visuelle presentasjonen gir spillet et solid løft jeg håper kan videreføres til andre spill. Dessverre kommer spillet også med en rotete historie uten spesiell dybde, forholdsvis grunne rollefigurer og flere irritasjonsmomenter knyttet til kamera, animasjoner og kontroll som legger en solid demper på opplevelsen. Så for å snu på setningen i åpningsavsnittet: Dette er bra, men andre har gjort det bedre.

06 Gamereactor Norge
6 / 10
+
Skarpt visuelt design, interessant premiss og spennende setting, høyt tempo og god flyt når kampsystemet fungerer.
-
Platte rollefigurer og grunn historie, lineært og kjedelig nivådesign, fravær av spennende sideoppdrag, tregt kontrollsystem, merkelige bevegelsesanimasjoner og ubehagelig kamerakontroll.
overall score
er vår karakter på tvers av Gamereactor-nettverket. Hva er din? Dette er gjennomsnittskarakteren i alle Gamereactor-landene

Relaterte tekster

Scarlet NexusScore

Scarlet Nexus

ANMELDELSE. Skrevet av Ingar Takanobu Hauge

Plantemonstre truer menneskeheten, og bare dine mentale superkrefter kan stoppe dem. Velkommen til "brain punk"-spillet Scarlet Nexus!

Hva er: Scarlet Nexus

Hva er: Scarlet Nexus

NYHET. Skrevet av Redaksjonen

Rundt en måned innen lanseringen har Scarlet Nexus fått en demo på både Xbox og PlayStation. Men hva går spillet egentlig ut på?



Loading next content


Cookie

Gamereactor bruker cookies slik at du kan browse nettsiden vår best mulig. Hvis du fortsetter antar vi at du er fornøyd med vår cookies policy.