Scorn

Du vet den følelsen når du følger et spill så lenge at du begynner å tvile på om det noen gang kommer ut? Slik har forholdet mitt til Scorn vært i mange år. For snart fem år siden var det sponsoren av en podcast jeg hørte på den gangen. Her ble spillet veldig godt beskrevet som et veldig stilistisk spill, med en litt deprimerende og dyster atmosfære. Dette kan jeg bekrefte selv etter å ha spilt mange timer nå. Scorn er en helt annerledes opplevelse, og det har tatt Ebb Software mange år å ferdigstille spillet som jeg har spilt på PC. Så la oss se hva som venter oss i dette helt spesielle spillet som nå er tilgjengelig på PC og Xbox.

Scorn er veldig minimalistisk i måten det forteller historien sin på, og etter å ha fullført spillet er jeg fortsatt ikke helt sikker på hva jeg opplevde. Du starter som en menneskelig skapning som åpner øynene, og så må du finne ut av hva som foregår, uten noen form for fortelling annet enn det verden og dens gåter gir. På den ene siden er det ganske kult, siden det er din egen tolkning som skaper historien, men på den andre siden føles det hele litt meningsløst, siden din avatar i spillet ikke har noen personlighet som gir motivasjon til å finne ut hva i huleste det er som egentlig foregår. Jeg måtte derfor tvinge meg gjennom de første timene da spillet ikke gjorde noe forsøk på å hjelpe. Gåtene er historien, og uten dem løper du bare rundt i grå og brune rom, som er ganske like hverandre. Jeg hadde også det problemet da jeg startet spillet at jeg ikke klarte å finne ut av den første gåten. Heldigvis skjønte jeg det til slutt, og når den var løst begynte de andre å gi mening også.

Jeg skulle finne det jeg tror er et egg, med en forkrøplet og sammenpresset skapning som ligger og stønner. Du må deretter bruke dette gjennom flere gåter for til slutt enten å frigjøre eller drepe skapningen. Uansett hvilket av de to alternativene du velger, ender du opp med å bruke denne skapningens arm for å åpne den første store døren, som tidligere var låst. Dette er et eksempel på historiefortellingen i spillet, for hva er denne rare skapningen og hvorfor er den et egg? Som sagt, etter å ha funnet løsningen på gåten er jeg fortsatt usikker.

Det er også derfor jeg synes Scorn er et veldig polariserende spill, for det finnes ikke noe fasitsvar annet enn hva ens egen tolkning av hendelsene gir en. Selv hadde jeg vanskelig for å bli motivert til å utforske denne groteske verden av samme grunn, siden verden er veldig, veldig deprimerende og ikke spesielt kul å være i. På den ene siden liker jeg det Ebb Software prøver her. I hvert fall teoretisk. Men praktisk talt hatet jeg hvert minutt, og jeg måtte ta mange pauser, da det faktisk påvirket humøret mitt hvis jeg var i Scorns verden for lenge. Det er et stilistisk valg, og jeg respekterer det, men for meg gjorde stemningen bare hele opplevelsen ganske deprimerende. Gåtene er imidlertid ganske oppfinnsomme, og de begynner også å gi mening når du først får styr på hele Scorns logikk. Dette er ganske kult, og jeg likte å løse de stadig vanskeligere oppgavene spillet kastet på meg.

Scorn er visuelt veldig mørkebrunt og grått, og musikken støtter dette fullt ut. Et stort problem for meg var at alle de trange passasjene man måtte løpe gjennom om og om igjen så ekstremt like ut. Det er flere gåter hvor du må finne ulike rom, hvor en bryter må trykkes eller et puslespill må løses, som du har sett i mange andre spill. Problemet her er at jeg brukte mer tid på å navigere i de noen ganger ganske kronglete gråbrune labyrintene enn å faktisk løse gåtene. Ebb Software har prøvd å fargelegge stedene du må samhandle med i røde farger, men når du ikke finner rommene i utgangspunktet, kan det virkelig sette tålmodigheten på prøve. Det blir ikke bedre senere i spillet, hvor det også er fiender som gjenoppstår etter en stund etter å ha beseiret dem i utgangspunktet. Det var veldig frustrerende siden jeg følte at selve uttrykket i spillet hindret fremgangen min, noe jeg mener bare gåtene burde gjøre. Så Scorn er litt stil over substans, som er ok, men det må gjøres bedre enn her.

Du får ganske tidlig et våpen, som først er et spyd du kan stikke fiendene med, men senere oppgraderer du det slik at du kan skyte granater bl.a. Men ikke misforstå, for dette er ikke et skytespill. Ja, du må skyte de ekle skapningene som vil skade deg, men våpnene brukes mest til å løse gåter. Det er for eksempel en bosskamp hvor granatkasteren må brukes strategisk for å beseire bossen. Etter bossen må granatkasteren brukes flere steder for å løse gåtene i spillet, noe som er oppfinnsomt og kult. Disse våpnene spiller igjen inn i atmosfæren til Scorns verden, og hvordan nesten alle elementene smelter sammen til en samlet helhet er superkult. Dette er absolutt det jeg liker best med spillet og jeg likte når gåtene var enkle å finne og jeg ikke gikk feil i flere timer på grunn av den gråbrune og lite varierte verdenen.

Som nevnt er Scorn veldig minimalistisk. Verden har en fryktelig brun farge og atmosfæren er trykkende og deprimerende. I tillegg er alt supermørkt, og det ligger en sykelig grå tåke over det meste av verden. Man får fort følelsen av at alt er organisk, da det er pulserende vegger og alt er dekket av slim og gørr. I starten av spillet får du en dings på armen som lar deg samhandle med gåtene, og for å åpne dører og liknende må du stikke fingrene eller hendene inn i hull som ser ut som kroppslige lukkemuskler. Det er egentlig ganske ekkelt, men jeg likte måten det passet inn i spillets atmosfære. Ekkelt beskriver spillet godt generelt. Det gjennomsyrer alt i spillet, og sammen med den gråbrune tonen som alt har, er Scorns verden ganske ubehagelig å være i. Det hele føles håpløst og meningsløst, og spillet gjør alt for å støtte denne stemningen. Det er ikke for alle, og som nevnt syntes jeg det også var vanskelig å holde ut i lengre økter. Men man må si at spillet er ekstremt atmosfærisk.

Scorn er et merkelig spill i all sin stilistiske perfeksjon, fordi det krever mye av spilleren og det er ingen hjelp fra utviklerne. Det du må gjøre er å la deg fordype i spillets ekle atmosfære og deretter finne din egen vei gjennom opplevelsen. Hvis du ikke liker å bli holdt i hånden, så er dette eventyrspillenes Dark Souls. Hvis du vil ha et mer optimistisk spill, hvor spillet faktisk hjelper deg med å forstå det og historien, så er ikke dette noe for deg. Jeg likte visse deler av spillet veldig godt, og brydde meg fint lite om andre deler, men du kan ikke ta fra Ebb Software at deres visjon for spillet er hundre prosent komplett.