Sea of Stars

Det sier litt om hvilken status og påvirkningskraft Chrono Trigger har hatt når spillet kom ut for snart tretti år siden og fortsatt inspirerer spillskapere til å emulere den klassiske japanske rollespillopplevelsen. Arven etter Chrono Trigger er fortsatt synlig, enten det er snakk om enmannsprosjekter som Chained Echoes, spill fra mellomstore studio som I Am Setsuna eller moderne HD-2D-lanseringer fra Square Enix som Octopath Traveler II. Nå melder Sabotage Studio seg inn i klubben med sitt andre spill, Sea of Stars, og resultatet setter de fleste konkurrenter i skyggen.

Verdenen vi møter i Sea of Stars er plaget av den onde Fleshmancer og hans undersåtter, såkalte dwellers. Hvis en dweller får vokse ukontrollert vil den til slutt utvikle seg til en world eater, og som navnet tilsier vil ikke akkurat det føre særlig mye godt med seg for verden. I kampen mot disse onde kreftene står ordenen av solvervsoldater (Solstice Warriors), en gruppe magiske krigere som alle er født ved solverv og som kan bekjempe dwellers når de er på sitt svakeste under solformørkelser. Vår historie følger reisen til Valere og Zale, de to ferskeste solvervsoldatene som nå er ferdige med sin årelange trening og klare for å ta opp kampen mot de mørke kreftene sammen med sin barndomsvenn og nye bekjentskaper de møter på den farefulle ferden.

Sea of Stars foregår i samme verden som det Ninja Gaiden-aktige spillet The Messenger, men er satt flere tusen år tidligere og kan derfor nytes på egne bein. Har du derimot spilt The Messenger vil du få med deg noen artige referanser og detaljer knyttet til verdensbyggingen som gjør opplevelsen enda rikere, og siden 2018-spillet fortsatt er fabelaktig bra kan en (ny) gjennomgang av spillet fortsatt anbefales.

Heldigvis er ikke opplevelsen i Sea of Stars bundet av sin forgjenger, og er du først og fremst på jakt etter et moderne spill med en klassisk retrofølelse over seg vil du absolutt få dekket dine behov her. Du får en spennende historie med et rollegalleri som er lett å like, og etter hvert som timene går får historien både uventede og følelsesladde vendinger. Sea of Stars er også full av mange fargerike og rare skapninger, så det skorter ikke på artige birollefigurer man møter på underveis.

Likevel er det her på Sea of Stars også viser sine største svakheter, ettersom historiefortellingen snubler litt av og til. Noen ganger er det lett å henge med i svingene, mens andre ganger føles det som at spillet tar noen hopp utelukkende for å lede deg til neste kapittel. Denne følelsen blir også forsterket av at rollefigurene til tider kan føles litt endimensjonale og at reaksjonene deres dermed blir forutsigbare. Spillet byr heldigvis på mer enn nok god dialog og tvister i historien til å veie opp for de svake øyeblikkene, men jeg håper Sabotage Studio kan bli hakket skarpere på historiefortellingen når de en dag gir oss sitt neste spill.

For det er ingen tvil om at Sabotage Studio vet utmerket godt hva de holder på med, og når jeg må bruke tid på å pirke på en ellers god historie og fine rollefigurer er det fordi resten av spillet holder svært høy kvalitet. Etter en rolig start blir du kastet ut i et eventyr som nekter å slippe taket, og gjennom hele anmeldelsesperioden har jeg gledet meg til å komme hjem fra jobb og fortsette spillingen for å fortsette historien og reise videre til neste vakre og spennende lokasjon. Det er alltid et godt tegn.

Spillets fremste middel for å lokke deg inn er den pikselerte grafikken, som legger seg på en linje som kan minne om Super Nintendo-epoken - passende nok, siden hovedinspirasjonen her er Chrono Trigger, men også andre spill fra hovedsakelig Super Nintendo og begynnelsen av 90-tallet har tjent som inspirasjonskilder. Dermed finner vi spor av Golden Sun og dens forløper Shining Force, Breath of Fire, Final Fantasy og Secret of Mana, for å nevne noe. Samtidig tar det ikke lang tid før man skjønner at Sea of Stars langt ifra er en billig Chrono Trigger-klone, for pikselgrafikken er blankpolert, finpusset og perfeksjonert til det ytterste. Mange indie-spill forsøker å gjenskape gammel pikselgrafikk i moderne form, men få når opp til det samme høye og vakre nivået som spillskaperne gjør her. Dette gjør at Sabotage Studio utmerker seg blant de aller beste i verden når det kommer til perfekt moderne pikselkunst, på linje med de norske skaperne av Owlboy i D-pad Studio og Shovel Knight-studioet Yatch Club Games. Sea of Stars er et spill som aldri slutter å imponere grafisk, enten du ser på det i form av stillbilder eller opplever animasjonene i aksjon.

Noe som gjør at den grafiske opplevelsen får et ekstra løft er at klassisk pikselkunst her kombineres med levende, moderne og vakre lys- og skyggeeffekter. Både Valere og Zale bærer på et magisk tøystykke som gir fra seg en magisk glød, og overalt hvor de går kaster denne gløden et mettet og varmt lys på omgivelsene som føles levende og elegant. Samme behandling får også skyggene, noe som merkes spesielt godt når spillet byr på gåter i spillet som krever at du justerer tiden på døgnet slik at lyset treffer prismer fra rett vinkel. Kombinasjonen av moderne lyseffekter og retroinspirert pikselkunst løfter den visuelle opplevelsen, og har du noen som helst interesse for spill med denne grafiske stilen bør Sea of Stars stå høyt på prioriteringslista di denne travle spillhøsten.

Heldigvis er ikke bare Sea of Stars pent å se på, men også underholdende å spille. Her utforsker du kreative omgivelser og møter monstre som må bekjempes, og etter hvert får man tilgang på redskaper som hjelper deg med gåteløsning og gir utforskingen en aldri så liten Zelda-følelse. Kampene er fullstendig turbaserte, noe som kommer av at de har et taktisk element over seg som gjør at de ikke bare holder å hakke vilt løs på fiendene. Med jevne mellomrom vil fiendene få opp symboler som viser at de er i ferd med å bruke et ekstra kraftig angrep, og for å avbryte dette må du angripe dem med våpentyper og magi som matcher symbolene som dukker opp. Dette gjør at kampene ikke bare byr på action, men også en liten dose planlegging og taktikk. I tillegg kan man i kampens hete trykke på angrepsknappen når et angrep lander enten på deg selv eller en fiende for å øke skaden eller forsvaret. Spillere som er vant med Super Mario RPG: Legend of the Seven Stars eller Mario & Luigi-spillene vil straks føle seg hjemme, men systemet i Sea of Stars føles morsommere, ikke minst fordi du kan bruke angrep som kan gå i det uendelige så lenge du klarer å trykke i riktig tempo (et tempo som bare øker jo mer du bruker angrepet).

For å hjelpe deg i kamp og utforsking byr spillet også på relikvier som kan kjøpes eller finnes rundt omkring som du deretter kan aktivere eller skru av i menyen. Dette kan for eksempel være for å ta mindre skade når du har lite helse igjen, gjøre fienden svakere eller, min personlige favoritt, gi deg et signal i form av en stjerne og en dedikert lyd hver gang du timer et angrep eller et forsvar riktig slik at det blir lettere for deg å få inn denne rytmen. Det jeg imidlertid savner er en relikvie eller andre verktøy for å gjøre spillet mer utfordrende, for Sea of Stars blir sjelden altfor vanskelig om man er litt dreven i sjangeren.

Noen sideaktiviteter byr også spillet på, deriblant et fiskespill siden alle spill nå til dags tydeligvis må ha dette. Den mest underholdende sideaktiviteten er imidlertid Wheels, et mekanisk minispill der man spinner på noen hjul med symboler for å styre spillebrikker, bygge forsvarsverk og angripe motstanderens konge. Dette viser seg å være fullstendig oppslukende, og hver nye Wheels-motstander gjorde at alt annet i spillet måtte vike inntil jeg hadde knust min nye utfordrer. På den ene siden håper jeg Sabotage Studio gir ut et eget Wheels-spill til mobil i fremtiden, men på den andre siden er jeg redd det vil sluke all min tid ...

Vi kan heller ikke snakke om et Sabotage-spill uten å snakke om musikken, som også denne gangen leverer over all forventning. The Messenger-komponisten Eric W. Brown vender tilbake, men denne gangen har han også fått selskap av ingen ringere enn Chrono Trigger-komponist Yasunori Mitsuda. Den slags er selvsagt ingen garanti for suksess (fjorårets Edge of Eternity hadde også Mitsuda med på laget, uten at det berget spillet av den grunn), men heldigvis byr Sea of Stars på et variert, velkomponert og ekstremt engasjerende lydspor hvor det er en høy sjanse for at du vil nynne på melodiene lenge etter at du lagt fra deg spillet. Lydbildet er bevisst komponert for å imitere Super Nintendo-følelsen med en moderne vri, og det klarer både Byrone og Mitsuda uten at musikken føles begrenset av den grunn. Tvert imot får vi såpass velkomponert musikk her at Sea of Stars hører naturlig hjemme som en av kandidatene når årets beste spillmusikk skal kåres.

Mange spill forsøker å gjenskape gammel spillmoro i form av pikselgrafikk og retroinspirert spillmekanikk, men få lykkes like godt med dette som Sabotage Studio. Med The Messenger skapte de en moderne klassiker for alle som liker Ninja Gaiden, og med Sea of Stars gjentar de suksessen for alle som har sansen for rollespill av den gode, gamle sorten. Selv om spillet snubler litt innimellom når det kommer til historiefortellingen reiser det seg raskt på beina igjen og spurter forbi motstanderne i et tempo som ville gjort Ingebrigtsen-brødrene misunnelige. Resultatet er et spill som både utmerker seg og underholder i time etter time, noe som er godt gjort i dette svært gode spillåret.