Sea of Thieves: The Legend of Monkey Island

Jeg elsker Sea of Thieves og jeg elsker Monkey Island. Jeg har ved flere anledninger tenkt at disse to spillseriene burde ha en crossover før eller siden, og etter det svært vellykkede Sea of Thieves adventure A Pirate's Life - basert på Pirates of the Caribbean (som også er Disney) - var jeg faktisk overbevist om at det bare var et tidsspørsmål før det skjedde.

Og under Xbox Games Showcase i juni ble utvidelsen The Legend of Monkey Island annonsert. I likhet med A Pirate's Life er det et oppsett som er designet for å passe til serien det er basert på, og det betyr at du ikke trenger å klatre opp i masten for å holde utkikk i frykt for pirater som er ute etter byttet ditt. I stedet er dette et pek-og-klikk-eventyr i tre deler, der i hvert fall det første kapittelet foregår på klassiske Mêlée Island.

Ron Gilberts tre Monkey Island -spill er noen av de beste eventyrene sjangeren har å by på (det siste og sannsynligvis siste, Return to Monkey Island, ble lansert i 2022), og jeg var nysgjerrig på hvordan Rare kunne videreføre denne arven. Svaret er at de har gjort det med mye kjærlighet og fanservice, men når det er sagt, har de ikke klart å fange Gilberts genialitet når det gjelder dialog og overordnet historie. Dessuten hemmes eventyret noe av at dette tross alt er Sea of Thieves i bunn og grunn og ikke et pek og klikk-spill.

Men la oss begynne med moroa. På samme måte som når du spiller A Pirate's Life, starter du The Legend of Monkey Island ved å snakke med Capsize Charters på Outpost du begynner på. Ved å akseptere en Tall Tale kan du deretter sette seil for å gå inn i en klippe med en portal som tar deg til en annen verden. Etter en kort presentasjon av grunnpremissene fra Guybrush Threepwood kommer du til Mêlée Island. Og det skal sies med en gang at dette er hovedattraksjonen for meg.

Den lille sjørøverlandsbyen er vakkert gjenskapt akkurat slik jeg forestilte meg at den ville se ut. Til tross for at jeg bare har besøkt den i to dimensjoner før, er alt så godt planlagt at jeg umiddelbart forstår hvordan jeg skal navigere mellom guvernørboligen, utkikksposten og den legendariske Scumm Bar. Valutaen som brukes her, er selvfølgelig Pieces o' Eight, og gleden over å snakke med folk på Scumm Bar er så ekte som den kan bli. Cobb snakker fortsatt om Loom, Murray har en holdning, kokken har jordnære problemer og Important Looking Pirates er urimelige.

I et raskt tempo møter jeg også Men of Low Moral Fiber, finner en Rubber Chicken With A Pulley In The Middle og må nok en gang overliste sleipe piratpudler. Det er minimalt med actionsekvenser, og The Legend of Monkey Island handler om å snakke med folk, finne hemmeligheter og komme opp med merkelige løsninger. Det er også designet som et pek-og-klikk-spill, noe som betyr mye løping frem og tilbake, dialog der jeg må lytte til folk for å finne ledetråder, og tilfredsstillelsen ved å løse et langtrukkent puslespill.

Men hvis jeg spiller singleplayer, blir spillet veldig tregt. Jeg aksepterer mer at det går sakte frem og tilbake i en klassisk tittel i denne sjangeren, men i Sea of Thieves føles det litt for søvnig. Heldigvis kan du løse dette ved å spille sammen med andre og dermed være på flere steder samtidig, men gåtene kan løses individuelt og risikoen for at vennen(e) din(e) snakker med folk og gjør ting du går glipp av er uunngåelig.

Dessuten er historiebyggingen litt for avhengig av at verdenen er så vakkert gjenskapt, remixene av Monkey Island -musikken er så gode og fanservicen er helt på topp. Ron Gilbert var ikke involvert i dette prosjektet, og det er betegnende at hans Return to Monkey Island bød på en helt nyskrevet historie, et nytt spillsystem og en ny grafikkstil. Hans genialitet ligger i å ikke gjenta seg selv.

Nå er det selvsagt ikke noe galt med mye kjærlighet, men Mêlée Island føles mer som å besøke en veldig fin fornøyelsespark. Jeg vet at jeg ikke er på Galtvort når jeg besøker Universal i Orlando, men det føles nesten som det, og det er fint å bare gå rundt og se på omgivelsene der alt vi elsker fra verdenen til Harry Potter er presset inn på et lite område. Slik er det også her, og det er hovedattraksjonen, for det blir aldri riktig morsomt å spille, selv om gåtene er godt utført.

Tempoet er rett og slett litt for lavt, flerspillersystemene er ikke optimale, dialogen mangler Gilberts geniale touch og Sea of Thieves er tross alt ikke skapt for å være et pek-og-klikk-eventyrspill. Rare har gjort så godt de kan med det de har, og jeg ser frem til mer av dette, men det er først og fremst noe sjarmerende for fansen snarere enn noe som vil få et nytt publikum til å oppdage den vidunderlige verdenen til den utspekulerte LeChuck og den skjeggløse piraten Guybrush Threepwood.