Sega Mega Drive Ultimate Collection

Jeg gikk glipp av Mega Drive da den var på markedet. I ettertid har jeg selvsagt spilt en del av de gamle klassikerne, men jeg var liksom ikke tilstede der og da. Jeg var mer opptatt av Amiga og PC, og litt Super Nintendo da. Men jeg er opptatt av gamle spill. Jeg samler på gamle spillblader, leser om gamle spill, og spiller fortsatt på de gamle konsollene. I et skap i stua står en gammel Nintendo 8-bit koblet opp til TV-en som vi leker med av og til. Jeg henter frem Saturn og Dreamcast og Super Nintendo rett som det er. Men Mega Drive er som et sort hull for meg, et par sider som mangler i min spillhistoriske referansebok.

Så derfor punget jeg gledelig ut 399,- for Sega Mega Drive Ultimate Collection på Xbox 360. Det høres kanskje mye ut, men la oss si at jeg hadde kjøpt meg en Mega Drive på 90-tallet og gått til innkjøp av alle disse spillene, som da kostet rundt 700 kroner stykket. Vi snakker altså en utgift på nærmere 30.000 kroner for denne spillsamlingen for 15 år siden. 399,- kroner for et stykke spillhistorie? Røverkjøp, tenkte jeg, der jeg stod i køen på spillbutikken.

Og så var det samlingen da. Sega Mega Drive Ultimate Collection er emulerte versjoner av Mega Drive-spillene, sammen med en bunke videointervjuer og en håndfull ekstra spill fra arkadehallene eller Master System. Det er et solid Sega-museum som alle med den minste interesse for spillhistorie seriøst burde investere noen timer i. Sega handler nemlig om mye mer enn Sonic, selv om han har en håndfull spill her, Sega var en gang den kuleste i klassen, mens Nintendo var trygt og solid og gjennomført var Sega litt mer punk og tøff i trynet. Og det gjenspeiler seg i mange av disse spillene.

En ting som er verdt å nevne med denne samlingen er at de såkalte achievements (eller trophies på PS3) som man samler i alle spill faktisk gir litt dybde til spillet her. De fleste er nemlig ganske oppnåelige og er du ute etter relativt enkle poeng så oppfordrer de deg til å spille de ulike spillene litt. Du trenger ikke runde dem, det er nok å klare et nivå uten å dø, eller oppnå en viss poengsum eller bruke magi et visst antall ganger, det er liksom akkurat nok til å gi deg en god smakebit på spillet. For mange av disse har grell grafikk (selv med det valgfrie utglattingsfilteret på) som kan skremme deg bort, men jakten på achievements gjorde at jeg holdt ut dårlige førsteinntrykk og av og til fant små perler av noen spill bak den råtne grafikken.

Og det var vel verdt det. Og det er denne pakken også. Det er faktisk 40 spill her, ikke alle er like klassiske og ikke alle har holdt seg like godt, men det er likevel uten tvil solid valuta for pengene. I tillegg ligger det flere ekstra spill her, både arkademaskiner og gamle Master System-titler som kan låses opp, i tillegg til artwork og intervjuer med utviklere. Alt i alt har jeg ingen problemer med å anbefale denne pakken til alle nye og gamle spillere som enten vil ha en liten historieleksjon eller mimre tilbake til gode gamle dager.

I og med at utvalget er såpass forskjellig og av variabel kvalitet er det vanskelig å anmelde dette som ett enkeltstående produkt, så i stedet kommer her litt detaljer om de ulike spillene som følger med. Alfabetisk og med individuelle karakterer.

Alex Kidd in the Enchanted Castle
Et relativt enkelt plattformspill med en overfølsom kontroll og en slå-knapp som er alt for upresis. Alex Kidd er et spill mange Sega-fans snakker varmt om, og selv om det i sin tid hadde en fargerik grafikk og en del nytenkende elementer har alderdommen innhentet dette. Frustrerende og begrenset, Alex Kidd skuffer.
3/10

Alien Storm
En superpopulær sjanger på starten av 90-tallet var slåssespillene der man gikk bortover og banket opp masse fiender som dukket opp. Alien Storm er en av utallige kloner innen denne sjangeren, i stedet for å banke opp gategjenger er det romvesener som får gjennomgå. Heltene er utstyrt med digre massive våpen, men flammekasteren fungerer mer som en dårlig lighter enn en ildsprutende dødsmaskin. Våpnenen er rett og slett bare der for å se tøffe ut, man banker egentlig bare opp fiendene med hendene som i alle andre slike spill. Likevel, som en Double Dragon-klone er dette sjarmerende nok, spesielt sammen med en kompis.
6/10

Altered Beast
Nok et spill der man skal vandre fra venstre til høyer og banke opp fiender. Denne gangen er spillet rent 2D, og man kan sparke og slå fiendene som dukker opp i en slags mytologisk lapskaus med kjente og ukjente fiender. Arkademaskinen imponerte med sine digre spillfigurer, men i dag ser dette mest ut som et slags forvokst Castlevania-spill. Litt for upresist og nådeløst, nok en klassiker som ikke fenger like mye i dag.
5/10

Beyond Oasis
En blanding av gammeldags slåssespill og Zelda. I Beyond Oasis, eller The Story of Thor som spillet het i Europa, er du prins Ali som skal stoppe ondskapen fra å invadere landet hans ved hjelp av et armbånd. Et actionrollespill med sjarmerende grafikk og et relativt unikt gameplay. Beyond Oasis er en positiv overraskelse i denne samlingen, og et spill man får lyst til å fordype seg i.
8/10

Bonanza Bros.
Dette er et sånt spill der du tenker "Å nei, hva er dette for noe søppel" i starten, før du faktisk blir litt glad i det merkelige konseptet. Du er en tyv som skal stjele noen gjenstander fra et bevoktet hus. Det handler om å beregne bevegelsene dine riktig, ta skjul, og skyte fiendene raskt. Og selvsagt planlegge den beste ruta. Litt merkelig utseende på figurer og spillet, men med en kjempemorsom flerspillermodus der man samarbeider om å få kloa i tyvegodset, er dette faktisk overraskende moro arkadeaction med planlegging.
7/10

Columns
En gang var dette Segas Tetris-killer, deres eget puzzlespill med fallende brikker. Brikkene kommer her som tredelte fargede mursteiner, og det gjelder å få tre eller flere fargeruter på rad. Horisontalt, vertikalt eller diagonalt. Nøkkelen ligger i å se de diagonale radene instinktivt, og det tar litt tid før dette blir en automatisk hjerneprosess. Columns er sjarmerende nok i dag, men det finnes en god del bedre puzzlespill å bryne hjernen sin på, og det har ikke det udødelige gameplayet som man finner i blant annet Tetris.
5/10

Comix Zone
Wow, et av de mest imponerende spillene rent presentasjonsmessig, jeg er en tegneserieskaper fanget i en tegneserie. Et slags actioneventyr der man banker opp fiender og kommer seg fra panel til panel i serien. Comix Zone har et solid og presist slåssesystem bak en spektakulær tegneseriepresentasjon, og er tøff i trynet på et slags naivt 80-talls-vis. Kul grafikk og kult konsept.
8/10

Decap Attack
Som et Frankenstein-monster skal du bekjempe en ond hær som invaderer øya di. Dette er et åpent todimensjonalt plattformspill som prøver seg på et slags skrekktema. Dessverre er den kunstneriske retningen på grafikken altfor banal og rotete til å formidle noe stemning, og det er synd, for kontrollen er relativt presis, og nivåene er ok designet. Et forglemmelig plattformspill som har sine lyspunkter.
5/10

Dr. Robotniks Mean Bean Machine
Nok et puzzlespill, men denne gangen en klassiker. Dette er en avart av Puyo Puyo eller Dr. Mario, der en tofarget dings daler ned fra toppen. Plasser mer enn fire av samme farge sammen og de forsvinner. Enkelt og greit. I kamp mot datamaskinen eller en annen spiller handler det om å fjerne farger fortest mulig, helst så andre farger ramler ned og fjernes i en kjedereaksjon, slik at man kan kaste over dumme sorte farger på motstanderens brett. Enkelt og udødelig gameplay.
8/10

Dynamite Headdy
En eksplosjon av farger og galskap, kultutviklerne i Treasure står bak Dynamite Headdy, der du styrer en maurlignende tegneserifigur som kan bytt ut hodet sitt. Ulike hoder har ulike egenskaper. Dynamite Headdy er et hardcore-spill med absurd humor og et gameplay som tar litt tid å komme inn i. I god Treasure-stil føles det litt som du er med i en absurd farse av et spill til tider. Ikke det beste Treasure har laget, men givende for de som orker.
7/10

ESWAT: City Under Siege
I kjølvannet av dårlige actionfilmer fra 80-tallet kom det en haug med dårlige actionspill. Vi snakker muskelmenn som plaffer løs på fiender blandet med et plattformspill. I ESWAT er du en politimann som får stadig bedre rustning. Det eneste er at spillet er så uinspirerende og rotete at du mest sannsynlig aldri kommer forbi nivå to der du skal kjøre sveveplattformer rundt i et gigantisk fengsel. Elendig spill.
2/10

Ecco the Dolphin 1 & 2
Nok et nytenkende spill fra Sega, denne gangen var hovedpersonen en realistisk animert Delfin, og jeg kan bare tenke meg hvordan Sega-fansen frydet seg med å hoppe over hindringer over vannet med Ecco. Disse spillene er pene og atmosfæriske, både i lyd og bilde. Spillmessig er de også spesielle, de baserer seg ikke på skyting og kamp men utforskning og drama. Og de er utfordrende. Eneren er et lite hakk mer inspirert enn oppfølgeren.
8/10

Fatal Labyrinth
Et Rogue-lignende rollespill. Rogue betyr et spill der hvert brett genererer seg tilfeldig slik at man har uendelig antall brett å utforske. For å redde landsbyen din tar du deg inn i et tårn der hvert brett går ut på å finne trappen til neste nivå. Spillet har ingen angrepsknapp, du utstyrer deg med våpen og rustning og spaserer rett på fiendene for å angripe. En total mangel på dramatikk eller noe som helst insentiv for å spille videre gjør at jeg ikke holder ut spesielt lenge. Kjedelig.
3/10

Flicky
Et arkadespill som jeg hatet etter to minutter og elsket etter tretti. Som fuglen Flicky skal du samle opp små fuglebarn på et brett mens to katter jager deg. Det er et slags todimensjonalt plattformspill der du skal hoppe og falle mellom ulike plattformer og få med deg fuglene som følger etter deg på rekke og rad. Litt vill styring i starten, men snart kommer du inn i det, og da nekter det å slippe taket. Kjapt og frenetisk og hysterisk når man kommer noen nivåer ut. Et perfekt eksempel på et enkelt og fengende arkadespill.
9/10

Gain Ground
Aj aj aj aj. Fra fugleperspektiv skal du bekjempe armeer eller noe med en supersoldat eller noe. Du skyter ut et eller annet. Kontrollen er helt grusom, grafikken likeså. Dette er noe av det verste søppelet jeg har spilt, intetsigende og frustrerende.
1/10

Golden Axe 1-3
En superserie i sin tid, Double Dragon blandet med Dungeons & Dragons. Sammen med en kompis styrer du en av tre ulike krigere som vandret fremover på diverse brett og bekjempet krigere og monstre. Gøy nok når man er to, men de to første spillene er dessverre litt for upresise, og man savner virkelig en blokkekamp. Kampsystemet er rett og slett for barbarisk og gammeldags. Det tredje spillet har det mest solide spillsystemet.
5/10

Kid Chameleon
Virtual Reality var det store nye (og farlige), noe Kid Chameleon-teamet tydeligvis tok på alvor. Her snakker vi et relativt enkelt todimensjonalt plattformspill der man hele tiden får ny rustning. Du er en vanlig gamer som er fanget i et avansert dataspill. Ikke noe nobelpris for litteratur til denne historien. Dessverre både uinspirerende og lite givende.
4/10

Phantasy Star II-IV
Segas svar på Final Fantasy og Dragon Quest, tradisjonelle japanske rollespill med andre ord. Satt i en slags blanding av sci-Fi- og fantasy-setting fikk Phantasy Star-serien en solid fanskare på 90-tallet. Den gamle grafikken og endeløse kamper gjør at spillene krever en solid dåse tålmodighet fra spilleren, men holder du ut er de ganske så givende. Spesielt Phantasy Star IV fremstår som sjarmerende og merkelig moderne til tider.
7/10

Ristar
I plattformspill er det ikke uvanlig å samle på stjerner, men i Ristar er du faktisk en stjerne selv. Og du har lange armer som man kan slenge seg opp og ned og frem og tilbake med. Ristar er et plattformspill med sjarmerende grafikk, men dessverre synes jeg det er ekstremt vanskelig å mestre. Et typisk 16-bits plattformspill.
5/10

Shining in the Darknes/Shining Force 1 & 2
Nok en klassisk rollespillserie fra Sega, denne gangen i form av taktiske rollespill der kampene foregår på et slags sjakkbrett, slik vi kjenner fra serier som Final Fantasy Tactics og Disgaea. Det vil si, Shining in the Darkness er mer tradisjonelt rollespill der man rusler gjennom huler og slåss med monstre via kommandoer, mens de to andre innfører taktiske kamper. Ganske standard fantasysetting med litt mangagrafikk, og spillene henger ikke helt med sammenlignet med dagens taktiske rollespill. Likevel, nok sjarm til å fange min interesse i det minste.
6/10

Shinobi III: Return of the Ninja Master
Shinobi-serien var Segas store Ninja-action-serie. Ninjaer var big shit på 80-tallet, og alle med respekt for seg selv lagde minst ett Ninja-spill. Shinobi var en av de beste seriene, og treeren et av de beste i serien igjen. Superresponsiv kontroll i denne todimensjonale blandingen av kampspill og plattformspill. Deilig balansert gameplay og heftige bosskamper gjør at Shinobi III føles friskt fortsatt.
9/10

Sonic 1, 2, 3, Sonic & Knucles
Det var en gang at Sonic var verdens tøffeste og raskeste spillhelt, men nå har både verden og tiden løpt fra han. Og de gamle klassiske spillene fremstår ikke lenger som den revolusjonen de en gang var. Dette er pirkespill, på sitt beste en gal fartsfest der man løper i blinde gjennom looper og over ramper, men på sitt verste kaotisk pirkegameplay der man fortvilt forsøker å komme over noen pigger eller fiender for å finne frem til toppfarten igjen. Sorry Sonic, men gjensynet var ikke så gledelig som jeg hadde håpet.
5/10

Sonic Spinball
Et traurig pinball-spill der Sonic er ballen. Altfor ujevn skjermoppdatering til å få noe som ligner på en nøyaktig pinballopplevelse, og det hjelper ikke at brettene har helt uproporsjonale dimensjoner og forvirrende layout.
3/10

Streets of Rage 1-3
Herlig gateslagsmålsserie der du og en kompis kan vandre med hver sin helt i gatene og dele ut deng. Streets of Rage har en småtullete presentasjon, jeg tror ikke den er laget for å være morsom, men med dagens blikk ser dette ut som en slags overdrevet parodi på hele sjangeren. Og musikken er noe av det beste jeg noensinne har hørt i et spill, full fres fra en hyperaktiv DJ. En solid dengeopplevelse der spesialangrepet består av en politimann som parkerer bilen sin og fyrer av en rakett fra en bazooka på slemmingene. Herlig gladvold!
8/10

Super Thunder Blade
Katastrofespill av dimensjoner, en Space Harrier-variant med helikopter. Utrolig treg og uvillig kontroll gjør det nesten umulig å mestre dette spillet. Den merkelige 3D-effekten virker egentlig ikke i det helet tatt, og spillet fremstår som et eksempel på hva som skjer når man prøver å lage noe som er for teknisk avansert på en litt for gammel maskin.
2/10

Vectorman 1-2
Vectorman ble fremstilt som teknisk fantastisk da det kom på Mega Drive, men det hjelper lite med fet animasjon på hovedpersonen når spillrammene rundt ikke klarer å fenge. Vectorman feiler egentlig ikke i noe som helst, bortsett fra at det ikke klarer å fange motivasjonen min. Det er nok et todimensjonalt actionplattformspill, med tyngde i lyd og grafikk, men det er ett eller annet som mangler.
5/10