Shadow Puppeteer

Spillet handler om en slem mann som kommer til en stille gruveby og stjeler skyggene til folk med en spilledåse. Hovedpersonen er en gutt som såvidt klarer å holde på skyggen sin idet spilledåsen går i stå. Gutten og skyggen er knyttet sammen av en tynn og noe tøyelig tråd. Om de blir separert ryker tråden og angivelig dør gutten. Sammen må gutten og skyggen samarbeide om å ferdes gjennom byen. Gutten kan bevege seg fritt, men skyggen eksisterer på et todimensjonalt plan og kan såklart bare bevege seg på og påvirke skygger, med alle fordelen og ulempene det innebærer.

Shadow Puppeteer er ambisiøst rent gameplay-messig og vi kjenner igjen ideer fra spill som Brothers: A Tale of Two Sons. Man styrer gutten og skyggen samtidig og selv om man kan spille med tastatur ser jeg for meg at det vil være en fordel med gamepad. Ideelt sett spiller man samarbeidsmodusen med en venn, slik at en person styrer skyggen og en styrer gutten. Om man spiller alene kan Shadow Puppeteer bli ganske vanskelig advarer Sarepta, og de underdriver ikke.

Selv om de fleste gåtene man møter tidlig i spillet er ganske enkle blir de mer innviklet av at alt er en todelt operasjon. Både gutten og skyggen må videre, og ofte kan den ene ikke bevege seg der den andre kan. Fallgroper finnes overalt og om man ikke følger med hvor begge figurene går kan man raskt falle til døden og måtte starte på nytt fra forrige lagringspunkt. Banedesignet er heldigvis organisk og det blir veldig tilfredsstillende etter hvert som man begynner å se sammenhenger mellom ting i omgivelsene og skyggene som skyggegutten beveger seg på. Litt ut i spillet får man manipulere lyskilder for å endre på skyggene og dette gir spillet en ekstra dimensjon, men dette synes jeg ble brukt altfor lite.

Musikken i spillet er et høydepunkt og er stemningsskapende. Grafikken er enkel og pen med dukkeaktige figurer som minner om noe fra Coraline. Figurdesignet er dessverre litt varierende. Gutten og skyggen speiler hverandre bra, men skurken er en ren karikatur. Her snakker vi Gilgamesh fra smurfene og fløytespilleren fra Hamelin slått sammen. Han fremstår også som mer tåpelig og stakkarslig enn noe særlig trussel. Det beste med spillet er nok designet av skyggeverdenen. Plattformelementene som skyggen må benytte seg av er som sagt skygger som blir skapt av ting i omverdenen. En bjelke eller gren kan bli en bro over en ravine som gutten ikke kommer seg over, mens et vanntårn som gutten lett går forbi lager skygger som sperrer for skyggegutten. Man møter også skyggefiender som er ganske stilige men jeg skulle ønske at disse dukket opp i banene også, og ikke bare som bosskamper.

Ofte i spillet følte jeg at måten å styre skyggen og gutten kom i konflikt. Gutten kan bevege seg tredimensjonalt og i de områdene hvor fokuset ligger mest på skyggen er det alt for lett å løpe ned i en fallgrop som ikke var synlig på grunn av kameravinkelen. Hvis gutten er posisjonert litt feil i forhold til et hopp kan han også finne på å regelrett hoppe i døden.

Jeg opplevde også styringen som ganske seig i forhold til plattformelementene. Det skjedde veldig ofte at jeg trodde jeg skulle klare et hopp med god margin for så å skli av kanten og dø. Man må alltid overkompensere for å unngå slik ting og det kan være litt kjedelig i lengden. Gjenstandene man skal bruke kan ofte bare aktiveres fra spesifikke vinkler, noe som fører til en del knoting i de sekvensene hvor man er under tidspress. Jeg følte også at det var litt for lett å låse en gåte ved å forsøke å løse den på feil måte, slik at jeg måtte dø for å prøve på nytt.

Jeg er veldig glad i indiespill og synes det fortjener ros når et norsk spillselskap utgir sin første tittel etter mye hardt arbeid. Dessverre føler jeg ikke at Shadow Puppeteer lever opp til potensialet sitt. Jeg hadde høye forventninger når jeg satt meg ned med det på grunn av all støtten de har fått og ble litt skuffet. Enspillerdelen har tydelige mangler og designsvakheter som ikke bare kan unnskyldes med at spillet skal være vanskelig. Det er surt å føle at man ikke får til noe fordi spillet er gnien på informasjon og man må dø en rekke ganger før man ser gjenstanden man trenger ligge gjemt blant bakgrunnskulissene.

Ganske tidlig i spillet kommer det en del hvor man skal unnslippe en skyggekatt ved å hoppe oppi en gruvevogn. Dette i seg selv er en ganske komplisert operasjon hvor skyggen må oppi først, deretter må gutten skubbe i gang vognen og så hoppe oppi selv før den får for stor fart. Hvis man bommer på vognen eller ikke rekker det blir avstanden til skyggen for stor og man «dør». Når man først har fått det til suser man ned en bratt bakke, hopper på en rampe og kommer til en slags tunnel. Her er det mening at både gutten og skyggen skal hoppe samtidig men når man ser tunnelen er det allerede for sent å hoppe. Om man ikke reagerer fort nok, eller hvis bare gutten eller skyggen hopper må man begynne på nytt med «hoppe opp i vognen» operasjonen. Etter tunnelen kommer man til to spaker som man skal trykke på for å midlertidig stoppe skyggekatten. Disse drar forbi ganske raskt og om man bommer på dem er det tilbake til start. Deretter kommer en sekvens hvor vognen stopper og man må senke en bro for å kommer videre, skubbe vognen i gang igjen og komme seg oppi på nytt. Om man bruker for lang tid på dette eller knoter kommer katten og tar deg. Eller, slik som skjedde med meg, så drar vognen av sted uten hverken skyggen eller gutten. Slik fortsetter hele sekvensen til man kommer nesten til slutten. Her må skyggen hoppe opp på et stilas og aktivere en heis som gutten kan bruke. Hoppene man bruker ramler ned etter man har brukt dem så om skygger detter ned etter å ha trykket på knappen kommer katten og tar den. Meningen er at man skal klatre etter gutten og komme seg til toppen. Spenningen stiger når katten også begynner å klatre. Om man derimot ramler ned etter at katten begynner å følge etter så kommer ikke katten ned igjen, den fortsetter bare opp. Skjer dette har man klart å låse seg fast. Løsning da er å skru spillet av og på igjen ettersom man ikke har mulighet til å dø. Om man derimot er så dum at man prøver å laste tilbake til forrige lagringspunkt så må man gjøre hele sekvensen om igjen, fra starten av.

Jeg er godt kjent med spill som er designet for at man skal dø utallige ganger og lære av sine feil, slik som det fantastiske norske spillet Teslagrad. I Shadow Puppeteer følte jeg derimot at dette var en uheldig bivirkning av banedesignet og ikke med vilje. Når man må dø og starte på nytt igjen ved hver hindring av en adrenalinsekvens før man kan pugge hinderløypen og ta en perfekt gjennomkjøring så får man ingen mestringsfølelse, man blir bare frustrert.

Shadow Puppeteer tror jeg vil være perfekt om man har en venn å spille med, utstyrt med hver sin gamepad. Det har mange gode ideer og en del visuelle løsninger knyttet til skyggegutten som imponerte meg veldig. Shadow Puppeteer viser at det finnes mye talent i spillstudioet Sarepta, men manglene avslører at de har litt igjen å lære før de kan hevde seg internasjonalt.

Shadow Puppeteer er utviklet av Norske Sarepta med støtte fra Nordic Game Program, Innovasjon Norge og Norsk filmindustri.