Norsk
Gamereactor
anmeldelser
Shadows of the Damned

Shadows of the Damned

Humørfylt, skrudd og original demonslakter for tilhengere av No More Heroes, Resident Evil og galskap generelt. Vi har satt karakter...

Abonner på vårt nyhetsbrev her!

* Påkrevd felt
HQ

Jeg har nettopp stappet et jordbær inn i et spedbarnshode montert på en port, og nå er ungen mett. Med et knekk og et knirk slås døren opp. Minutter senere avfyrer jeg et lys inn i et geitehode for å lyse opp helvetes kullsteinsvegger. Crunch-crunch, lyder bukkens tygging i et merkelig tonefall. Litt senere mister kjæresten vår hodet (på nytt), en ni meter høy demon pisser sort i en fontene og makkeren min drar syrlige ordspill før han forvandles til sjefsfienden "Hot Boner".

Hva i alle dager spiller jeg?

Det er naturligvis Shadows of the Damned, frukten av et vennskap mellom Suda 51 og Shinji Mikami, skaperne av blant annet No More Heroes og respektivt Resident Evil. Garcia Hotspur, utrustet med en lilla jakke og en hang til mexicansk bryting, søker dama si ned i Helvete og slakter hvert bidige underjordiske beist i syne. Hans Vergilius på reisen er makkeren Johnson, tidligere demon, nå sysselsatt med å fungere som Garcias våpen.

Shadows of the Damned
Dette er en annonse:

Handlingen sparkes i gang da Garcia finner kjæresten Paula hengende i en snare, ikke like vital eller tiltrekkende som han husker henne. En demon med tre par øyne vil gjøre Paula til sin kone der nede i underverdenen, og sleper henne med til de ugjennomtrengelige mørker. Garcia følger selvfølgelig etter, står innen kort tid foran Helvetes porter. De lyser i grønt neon.

Og sånn er det med den saken. Denne tolkningen av Satans bolig er faktisk riktig så morsom og original, og en god del annerledes enn de strengere og mer klassiske skildringene som i for eksempel Dante's Inferno. Her finnes godt med WTF-øyeblikk og skaperduoens ambisjoner om å lage noe mørkt og skrudd sitter som et skudd. Spedbarnshodene og geitene har jeg allerede nevnt. Porter sammensydd av kjønnshår fra demoner er heller ikke noe man burde være kjent med. Hester som driter hauger av konsentrert mørke er... interessant. Jeg faller til og med pladask for de morbide historiebøkene spredd rundt omkring i Helvete, der ubehagelige (men velskrevne) småhistorier iblant løftes frem av tilnærmet pornografiske illustrasjoner.

Shadows of the Damned

Actionpartiene minner om de i de seneste Resident Evil-spillene: alt fra siktingen, oppgraderinger og mystiske våpenselgere som dukker opp med jevne mellomrom. Du har derimot bare tre våpen: demonen Boner, maskingeværet Teether og en hagleliknende konstruksjon som reduserer slemminger til kjøttsuppe. Disse kan imidlertid oppgraderes ved hjelp av krystaller, som alltid belønner deg med fiffige nyheter. Her er også nærkampbevegelser i form av et avsluttende spark mot sengeliggende fiender, eller en rask albue mot det som måtte befinne seg bak deg. Kompanjongen Johnson kan i tillegg brukes som klubbe mot helvetesyngelet.

Dette er en annonse:

Bossene dukker opp med relativt kort mellomrom, og selv om de vanligvis er enkle å få has på (hei på deg, åpenbare svakheter!) har de blitt designet med øye for det absurde. En gigantisk demon på hest som jager meg i sirkler utgjør en morsom tvekamp, det samme med den kråkeliknende figuren som brøler "FUUUCK YOU!" med raspende, hes kvitrestemme. Tidlig i spillet blir du jaget gjennom korridorer av en blekfeit type som gir sterke assosiasjoner til Executioner-beistet i Resident Evil 5. Bra greier.

Det er for det meste hyggelig moro å lage demonmos, men brettene som huser disse monstrene er dessverre veldig lineære. De få gåtene som står mellom deg og straka vegen mot målet handler mest om å finne et måltid (nøkkel) til nærmeste spedbarnshode, eller å treffe blink på brytere. En gjennomgående sekvens, der en besatt Paula forfølger deg for å gi et dødelig kyss, er inkorporert for å variere flyten, men denne dukker opp så mange ganger at jeg bare rev meg i demonkjønnshårene av ren frustrasjon. Mer varierte og åpne brett kunne ha løftet Shadows of the Damned til en høyere karakter.

Shadows of the Damned

Tankene vandrer også hen mot Alan Wake, da lys og mørke er en sentral del av kampene. I Helvete dør du nemlig ganske raskt om lyskildene forsvinner, disse i form av ovenfornevnte geitebukker, samt fyrverkeri og hjelpsomme hindi-snegler (jepp) hvis skinnende antenne lyser vei. Ofte må du likevel befinne deg i mørket for å komme videre; visse brytere og svakheter hos fiendene er nemlig kun å skimte i tussmørket. På den ene siden gjør det demonslakten mer intens og panisk, på den andre siden blir det bare irriterende.

Det største problemet er imidlertid åpenbart. Til tross for det skrudde, mørke designet og forsøk på grøsserier, blir man aldri helt redd. Årsaken er dårlige ordspill og bløte vitser fra både Garcia og Johnson. Det er for det meste våpenhandleren som står for spillets genuint morsomme replikker, men helhetsopplevelsen blir definitivt ikke bedre av det påtatte og fjollete stemmeskuespillet. Det virker enkelt og greit som om Grasshopper har falt mellom to stoler i et forsøk på å kombinere det nervepirrende grufulle med det parodisk latterlige.

Konklusjon
Shadows of the Damned er hovedsakelig en designtriumf, noe du garantert aldri har opplevd tidligere. Spillmekanisk sett har det sine brister, men er du sugen på å ommøblere demoner til lyden av spedbarnsgråt, kjør på. Musikken under lasteskjermene er for øvrig helt uovertruffen.

07 Gamereactor Norge
7 / 10
+
Herlig sært design, ville bosskamper, heftig musikk, bra kontroll
-
Lineært, teit humor, aldri så skummelt som tiltenkt
overall score
er vår karakter på tvers av Gamereactor-nettverket. Hva er din? Dette er gjennomsnittskarakteren i alle Gamereactor-landene

Relaterte tekster

8
Shadows of the DamnedScore

Shadows of the Damned

ANMELDELSE. Skrevet av Jonas Elfving - GRSE

Humørfylt, skrudd og original demonslakter for tilhengere av No More Heroes, Resident Evil og galskap generelt. Vi har satt karakter...



Loading next content