Shame

En giftering på nattbordet. Flørtende blikk på toget. Gråtende søstre på telefonen. Ignorering av nevnte telefoner. Virus på arbeidsmaskinen. Sex. Sex. Sex. Alltid sex. Rutinene er nedstøpt for sex-avhengige Brandon (Michael Fassbender), konstant overstyrt av et behov som gir lite rom for endring.

Livet går sin vante gang til søsteren Sissy (Carey Mulligan) braser inn i livet hans igjen. Hun fremstår som en direkte motpol til Brandon - uforutsigbar, rotløs og avslappet. Brandon mister gradvis kontrollen, og undertrykte følelser truer tilværelsen.

Det er absolutt ingenting som er erotisk med Shame. Tvert imot føles det skittent, og noen ganger direkte ukomfortabelt. Filmen utspiller seg over relativt kort tid, uten å informere oss om hvor alt gikk galt for søskenparet. Det hintes til en ulykkelig barndom, men det er alt vi får. Vi vet veldig lite om hovedfigurene, og av den grunn er det vanskelig å få sympati med dem. Det er heller ikke meningen - Shame er et nakent portrett av to mennesker i krise, skadet på en måte som er vondere å se på enn mennesker i sykeseng. Shame er ekte.

Regissør Steve McQueen benytter seg ofte av lange, ubrutte sekvenser. Skuespillerne er dermed nødt til å yte desto mer, ettersom de ikke får dramatisk hjelp i kutterommet. Mulligan og spesielt Fassbender er ytterst troverdige i sine roller, og gjør en smertefull film desto vanskeligere å se på.

Steve McQueen stuper ut i det bekmørke dypet uten et fnugg av tvil, og går til kjernen av den usminkede livsstilen som preger Brandons hverdag. Det er et liv i eksil, bestemt av hans reservasjoner mot å interagere med mennesker når sex ikke står på menyen. Shame hugger tak i hjerterota, river i stykker strengene og siver ut av deg som et iskaldt vindpust. Det er vondt å se sannheten i hvitøyet. Usannsynlig vondt.