Sherlock Holmes: A Game of Shadows

De fleste Sherlock Holmes-feinschmeckere er raske med å påpeke at Guy Ritchie forholder seg i overkant løst til kildematerialet til Sir Arthur Conan Doyle. Mesterdetektivens flørt med nevekamper og eksplosjoner er kanskje litt for mye av det gode for de som ønsket seg fisefine engelskmenn i flosshatter og trenchcoats, men Guy Ritchies første Sherlock-film klarte for det meste å levere begge deler. I Sherlock Holmes: A Game of Shadows får vi mye av det samme, og dermed altfor få overraskelser.

A Game of Shadows introduserer oss for en serie fatale angrep i England. Bombeeksplosjoner og drap skjer med tettere mellomrom enn vanlig, og observante Sherlock oppdager at de har mer sammenheng enn man først skulle trodd. Ledetrådene fører ham til erkerivalen James Moriarty (James Harris), og i jakten på ham begir trofaste Watson (Jude Law) og Sherlock seg på en vill ferd på tvers av Europa.

Merkverdig nok får vi se lite av detektivarbeidet deres. Ritchie har bestemt seg for å redesigne Sherlock til en MMA-ekspert, og setter kampene i søkelyset fremfor detektiven selv. Som resultat fortoner alle nye spor eller oppdagelser seg som en godt pugget stikkordsliste, da Ritchie har glemt at man som regel trenger noen prikker mellom punktene for å finne frem til neste mål. Tankeprosessen til Sherlock sitter i passasjersetet, og spiller annenfiolin til vittige replikker og forbløffende like, om enn pene, actionsekvenser.

I den første Sherlock Holmes-filmen ble disse brukt med et snev av begrensning, slik at historien og tankegangen til Sherlock fikk stå i sentrum. Oppfølgeren utspiller seg i kontrast som en ødelagt LP-plate. Rett før en actionsekvens kan du vedde på at Sherlock eller Watson kommer med en sarkastisk replikk, og rett etter kommer enten en stor eksplosjon eller en slåsscene i saktefilm. Om og om og om igjen. I forgjengeren fikk vi en mer nyansert film, som faktisk ga litt mening samtidig som den underholdte både øye og lattermuskler. A Game of Shadows serverer i stedet en i utgangspunktet god historie, som lider av dårlig fortellerteknikk. Filmen er dessuten altfor lang, og med en så repeterende fortellerstruktur er det langtrukne plottet dømt til å slå noen sprekker til slutt.

Kjemien mellom Robert Downey Jr. og Jude Law er utvilsomt det beste med Guy Ritchies filmatisering, og regissøren har gjort lurt i å gi forholdet mellom de to mer skjermtid. Likevel er det flere av dialogvalgene som føles for gjennomtenkte, og man vet som regel at en sarkastisk ladd replikk er på vei lenge før det skjer. Det er kanskje det som er mitt hovedproblem med Sherlock Holmes: A Game of Shadows, når jeg tenker meg om - det er for gjennomtenkt. For planlagt. Det er akkurat det du forventer fra en Guy Ritchie-film om Sherlock Holmes, og av den grunn får du altfor mye av hva du ber om. Dobbelt så mange eksplosjoner er ikke nødvendigvis ensbetydende med dobbelt så mye moro.

Sherlock Holmes: A Game of Shadows er lettvekteren til Sherlock Holmes-serien fra BBC. Dette er moro for de som ikke er spesielt interesserte i arven til Sir Arthur Conan Doyle i utgangspunktet, og heller vil se en actionorientert film med en noe eksentrisk mesterdetektiv på oppdrag.