Shift 2: Unleashed

Det er så godt som umulig å se på profesjonell motorsport uten at halvnakne modeller, Colgate-smil og Armani-jakker figurerer på sidelinjen. Store merker som Ferrari, Mercedes, Renault, Toyota og Audi bruker avskrekkende mye penger på sporten, noe som vil si at sjåførene som sitter igjen med sponsorpengene kan konkurrere med lønnsslippen til de best betalte atletene i verden.

Eliten innenfor motorsport har blitt fremstilt som glamorøs og moderne gjennom medias linse, der kjendisene soler seg i glansen av blitzregnet. En diametrisk motsetning til selve sporten, altså.

God formidling av sporten
Du kan se det for deg. Det å sitte i et følsomt kjøretøy der hver eneste lille skrue er målt, vektbalansert og testet over flere måneder for å sørge for at de takler en fart på 300 km/t. Forestill deg hvor mye arbeidskraft og penger som har blitt brukt på bilen du befinner deg i, for så å se for deg å kjøre 70 runder på de mest utfordrende racingbanene i verden uten en eneste glipp. Det kan nemlig koste deg livet. I sjåførens øyne finnes det ikke noe glamorøst ved motorsport. Det er livsfarlig, og en sport som kun er egnet for de beste i verden. Det er et poeng flere spill har valgt å ignorere.

Det farlige, kaotiske og uforutsigbare ved racing var en av aspektene Need for Speed: Shift virkelig klarte å formidle. Sjelden har følelsen av å være buret inne i en racerbil føltes så ekte, der motorlyden og din evne som ledsager hadde alt å si. Derfor føltes det også litt skuffende å tre inn i en Nissan GT-R i oppfølgeren, for deretter å bli sendt tilbake til amatørklassen med små Seats og Volkswagen som eneste alternativ.

Irriterende vert
Amatørklassene fungerer naturligvis som en oppvarming til resten av spillet. Her blir jeg kjent med bilfysikken, oppgraderingssystemet og de forskjellige løpene. Skulle dette gå deg hus forbi vil den bollekinnede amerikaneren Vaught Gittin Jr. understreke det for deg. Med status som Drift-mester, deltager i den amerikanske Formula D-klassen og arrogant holdning utgjør Gittin Jr. den absolutt verste verten for et slikt spill. Det skal jo være en simulator.

Selv om man starter med biler som har problemer med å nå 150 km/t føler jeg meg mer velkommen som spiller i Shift 2. Du kan kjøre løp selv om lommeboka er tom, og det tar ikke lang tid før du blir tilbudt en Alfa Romeo Giulietta eller en Mazda RX8 for å se hvordan det føles å treffe 250 km/t. Personlig synes jeg de kunne tatt en kikk på menysystemet til Forza 3, for de er både slurvete og uoversiktlige i Shift 2.

Forbedret kjørefølelse
Den største tilføyelsen, og den absolutt største forbedringen, merkes med en gang du klemmer gassen i bånn. Det har skjedd undre med bilfysikken siden sist. I det første spillet føltes det ofte som at bilene levde sitt eget liv, mens asfalten like greit kunne vært smurt i olje. Denne gang får vi en bedre forståelse av hvordan dekkets gummi jobber med asfalten. Jo da, bilene har fremdeles en tendens til å bli understyrt selv om du justerer balansen, men det går ikke på bekostning av spillbarheten.

Et av de nyeste tilleggene går under navnet Helmet-cam, og i denne omgang brukes det som et standardsynspunkt. Det er ikke vanskelig å forstå hvorfor. Utvikleren har nemlig valgt å simulere løpet fra kjørerens øyne i stedet for å plassere et kamera inne i bilen, som vil si at man svaier mot siden i svingene og trykkes tilbake i setet når man akselererer. Systemet fremstår som en ny opplevelse når man får tilgang til de raskere bilene, og resultatet er som regel overbevisende, dramatisk og underholdende. Om kameravinklingen er brukbar for de som vil sette den raskeste rundetiden er dog et helt annet spørsmål, og av den grunn kan du selv velge kameraføring.

Intense løp
Shift 2 byr utvilsomt på noen uforglemmelige løp, uavhengig av kameravinkel. Idet du cruiser langs Donington Park-banen i en Caterham Superlight 500 oppstår motorsportmagi. Det samme kan sies når man prøver å mestre Suzukas mange svinger i en Aston Martin DBR9 GT1, eller når man nyter langsidene til Silverstone i en Shelby Cobra med en herlig bråkete, bensindrevet V8-motor.

Opplevelsen heves av en avsindig lekker grafikk, som overbeviser med glitrende lyseffekter. Byløp har sjelden sett bedre ut enn i Miamis tette gater, da vi kan kjøre med både oransje solnedgang og bekmørk natt. Jeg kunne dog ha ofret litt av detaljnivået såfremt spillet ble utviklet med 60 bilder i sekundet, for fartsfølelsen lider til tider under den sløve bildeoppdateringen. Lyden er nesten på høyde med grafikken, og utvikleren har først og fremst satset på god motorlyd. Det gjør opplevelsen i cockpiten til en fornøyelse.

Kjedelig karrieremodus
Men disse elementene setter også fokuset på det største problemet med Shift 2. Spillet er nemlig mye bedre når du utelukker karrieremodusen, som er både slavisk og kjedelig. Dette problemet blir tydeliggjort av at absolutt ingenting er låst opp til å begynne med, som vil si at du kun får kjøre med biler du har kjøpt i karrieredelen. Det betyr at du må høste erfaringspoeng og penger i bøtter og spann, og minner mer om grinding enn kjøring.

Man trenger ikke gå langt tilbake for å se hvor kritiske folk stilte seg til EA. De ble beskyldt for å lage lite kreative kopiprodukter, selv om titlene var finpolert og pusset i alle ledd. Shift 2 følger motsatt tankegang, siden flere av områdene ser ut til å bli holdt sammen av gaffatape. Karrieremodusen er kjedelig, Vaught Gittin Jr. er irriterende og menyene er tungvinte. PC-versjonen vi fikk er latterlig dårlig, siden programmeringen er så forferdelig at selv den kraftigste maskinvare har problemer med å takle spillet. Av den grunn anbefaler jeg at dere holder dere til konsollversjonene frem til en patch kommer.

Konklusjon:
De fleste problemene fordunster heldigvis når banen og bilen er valgt. Idet du klemmer gassen i bånn og øyner nærmeste sving viskes alle komplikasjoner vekk i nattens mulm og mørke. Shift 2: Unleashed egner seg ikke for alle, men om du har nok tålmodighet venter en vanvittig fartsopplevelse med løp som lever opp til sjangerens beste.