Shrek: Forever After

Jeg kan med trygghet si at jeg ikke forventet noe særlig fra Shrek: Forever After. Selv har jeg blitt svært glad i Shrek, til tross for en dalende kvalitet i filmene. For min del har den dalt så kraftig at jeg ikke har noen ambisjoner om å se det siste tilskuddet i filmserien. Det forbauset meg at utvikleren ville lage et spill ut av noe som mest sannsynlig ikke holdt mål på lerretet, og derfor ble jeg ikke iøynefallende ekstatisk da jeg fikk spillet i hånda. Sukk, tenkte jeg. Nok et dødfødt prosjekt.

Jeg tok feil. Veldig, veldig feil. For allerede i starten av spillet får jeg se Shrek som jeg kjente han. Den Shrek som var ute på et oppdrag, som uten å ha nevneverdig lyst likevel gjorde det riktige. Denne gangen er det en kamp mellom trollene og menneskene som står i sentrum, og det er mye som skal skje på Shreks front.

I løpet av de første minuttene får vi velge mellom de fire hovedfigurene, nemlig Shrek, Fiona, Puss in Boots og selvfølgelig Donkey. Du bestemmer selv om du vil spille alene eller med noen andre, og gjennom spillet kan du veksle mellom de ulike figurene når det passer seg. Mekanikken er lagt opp til å bruke skapningenes spesialiteter for å løse oppdrag, og du kan ikke spille gjennom Shrek Forever After uten å bruke hver eneste en. Donkey sparker, Fiona setter fyr på ting, Shrek dytter og letter gjenstander mens Puss in Boots klatrer og utløser feller og katapulter. Hvert oppdrag krever samarbeid, og det gjør det morsommere å løse problemene som oppstår.

I det hele tatt er det mye morsomt som skjer i Shrek Forever After. Jeg spilte gjennom spillet med en venn, og det resulterte i flere timer med latterbrøl og mindre pene gloser. Det er nemlig fritt frem for å sparke og slå hverandre, og ingen av oss hadde noe imot å slå den andre til skjærsilden. Selv om vi etter all sannsynlighet ikke burde bli underholdt så lett var det virkelig ikke mer som skulle til; en skal aldri undervurdere kraften som ligger i det å denge løs på en medspiller. Min kjære samarbeidspartner valgte å spille som Donkey gjennom store deler av spillet, og han syntes det var ustyrtelig morsomt å gi meg et sleivspark i hofta med jevne mellomrom. Greit, tenkte jeg. Det endte med at jeg sperret eseltrynet hans inne bak en haug med kasser.

Kontrollsystemet er i overkant enkelt. Men det er jo snakk om et familiespill, så noe annet kan man kanskje ikke regne med. Du angriper med A, og utfører et figurspesifisert trekk med B. Ofte er det best å bruke sistnevnte som en avledningsmanøver før du angriper, da dine fiender blir stående som åpne mål mens du denger løs med et spesialangrep til slutt. Puss in Boots bruker for eksempel dådyrblikket i tide og utide, og det kan ikke engang sortkledde hekser motstå.

Lydsporet er intet annet enn fantastisk. Om du er Shrek-fan husker du kanskje slåsscenen med Lord Farquads menn i Shrek 1, da Halfcockeds versjon av Joan Jett-hiten Bad Reputation gjallet over høyttalerne. Samme typen sanger kommer hver gang du befinner deg på en slåssarena, og jeg trakk umiddelbart paralleller til den scenen fra første film. Det er jo som kjent noen sanger som gir deg ekstra giv og som pusher deg litt lengre, og det gjør definitivt lydsporet i Shrek Forever After. Det er som Eye of the Tiger når du står på tredemølla - selv om du er svett fortsetter du å løpe.

Noe av det som gjør Shrek ekstra holdbart er figurprogresjonen. Gjennom spillet befinner du deg nemlig ofte på samme område, og i første omgang er ikke alle objekter og skatter tilgjengelige. Du kan for eksempel ikke åpne de gigantiske skattekistene før du har spilt en stund, ettersom Shrek ikke er sterk nok til å åpne dem ennå. Skattene kommer i form av mynter du kan veksle inn i nye angrep, objekter eller hint. Hver gang du står ovenfor et mer krevende gåte står The Three Blind Mice parate for å tilby deg hjelp, og de går ikke av veien for å kreve inn penger.

Figurene er i det hele tatt svært godt gjennomførte. De er helt i tråd med hvordan vi er vant til å se dem, og de viktigste personlighetstrekkene er godt bevart. Donkey er som kjent av den mer pratsomme typen, og slenger ut et titalls frekkheter i løpet av spillets gang. Som regel er det gode utsagn han kommer med også, som får deg til å dra på smilebåndet selv om du har hørt det flere ganger før. De passer ofte godt inn med situasjonen, og får ekstra slagkraft på grunn av den gode stemmegjengivelsen. Det samme gjelder for øvrig de andre figurene, som alle kommer med passende kommentarer som understreker deres personlighet.

En kommer likevel ikke unna det faktum at spillet er en smule ensformig. På grunn av de få variasjonene i kampsystemet er det ikke akkurat store utfordringen å vinne en kamp, og de nye fiendene som introduseres gjennom spillet er ikke vanskelige å feie av banen. Utfordringene kommer i form av gåter, og de holder som oftest mål. En kan ta drikkblandingen som eksempel. For å komme deg frem blant ruinene må du blande en magisk drikk av forskjellige ingredienser, som avhengig av fargevalg har forskjellige funksjoner. Deretter må drikken tennes på, for så å stråles mot en kule gjennom å speile den i blanke overflater. Her må du flytte rundt på speil og blande farger hele tiden for å få ønsket resultat, og det er ofte tidkrevende.

Et annet problem er kamerastyringen. Vi var som sagt to personer, og hadde ofte problemer med å innfinne oss med vinklingene. Kameraet følger nemlig den raskeste figuren, og er du treg blir du rett og slett bare stående og kope uten evne til å bevege deg. Fokuset på din skikkelse uteblir til din medspiller kommer tilbake, og da har du kanskje allerede mistet et hjerte eller to siden du ikke visste at du stod alene med fem-seks gigantiske edderkopper. Jeg fikk ikke mulighet til å prøve spillet med fire personer, men jeg ser for meg at det ikke akkurat forenkler kamerastyringen.

Likevel er Shrek: Forever After et godt eksempel på hvordan lisensierte titler bør gjennomføres. Til tross for enkel mekanikk og noen kameraproblemer kommer jeg til å sette meg ned og denge løs på medspilleren min neste gang, og det stopper meg ikke fra å ville sette skrekken i noen bondetamper fra indre Duloc. Det er godt å se et barnespill fungere på et voksent publikum, og hvis du vil ha et spill der du slipper å utføre hjernelammende oppdrag er det ingenting som bør skremme deg fra å gå til innkjøp av Shrek: Forever After. I alle fall ikke hvis du er achievement-jeger.