Silent Hill HD Collection

Det er vanskelig å snakke om skrekkspill uten å nevne den japanske giganten Silent Hill - en serie som i sine tidligere dager brukte psykologisk terror som virkemiddel fremfor alle de klassiske skrekklisjeene sjangeren er kjent for nå. I senere tid har disse virkemidlene fordunstet til fordel for øyeblikkelig skremmende momenter, hvilket har resultert i spillopplevelser som ikke føles like gjennomtenkte.

Derfor var jeg spent på å se om Silent Hill HD Collection klarte å levere samme følelse som for ti år siden. For Silent Hill-serien har alltid båret på en del tekniske problemer - spesielt det rotete kontrolloppsettet, merkelig kameravinkling og klønete kampsekvenser. Men i likhet med de tidligere Resident Evil-utgivelsene har også dette hatt et formål. Følelsen av å miste kontrollen og å være helt fortapt har aldri blitt bedre formidlet enn i Silent Hill 1-3. For meg har det aldri handlet om store, skumle monstre eller taktikker for å beseire dem - det er ferden til dem som er verst.

Silent Hill 2 introduserer oss for James Sunderland, som har fått et brev fra sin avdøde kone om å møtes på deres spesielle sted i Silent Hill. Men Silent Hill er som kjent ikke som enhver by, da du må nøste opp i fortidens problemer mens du samtidig bekjemper demoner og smerten som er ankret i dimensjonen Otherworld.

I Silent Hill 3 møter du Heather, som har uforklarte bånd med den uvanlige byen. Vi møter den forvirrede tenåringsjenta på et kjøpesenter, blottet for minnet om hvorfor hun er der eller hvor hun er. Familien hun kommer fra har nemlig tilknytning til kulten i Silent Hill, og det er opp til Heather å finne ut hva som egentlig har skjedd i den gudsforlatte byen.

Til forveksling fra nyere skrekkutgivelser er Silent Hills protagonister helt normale personer. De er ingen supermennesker - snarere to helt vanlige personer som faktisk blir slitne av å løpe lenge, og som ikke alltid treffer med pistolen. Det går på overlevelsesinstinkt og å holde hodet kaldt, og deres fremtoning gjør det lettere å identifisere seg med dem.

For min del er likevel Silent Hill 2 det desidert beste av de to. Viktigheten av de små detaljene står i sentrum, og deres symbolikk blir ikke avslørt før mot slutten. Fiendene vi møter er psykologiske avspeilinger av hans egne demoner, der du selv må tenke deg frem til hva som egentlig lurer bak fasaden. Byen representerer absolutt alle fasettene ved James, og det subtile designet knyttes til ham på en måte som gir det hele mer dybde. Ta dette, kombinert med Akira Yamaokas formidable lyddesign, så har du en spillopplevelse du ikke får maken til i 2012.

Blant de nye tilleggene er valget om å bruke originalt eller nytt stemmeskuespill. Jeg rynket på nesen av alternativet, men etter å ha tilbragt en stund i byen med James' nasale stemme må jeg innrømme at jeg foretrekker stemmeskuespillet á la 2012. 2012-versjonens stemmer er følsomme og har personlig preg, til forskjell fra de stille, nesten mekaniske stemmene fra originalen. Til syvende og sist kommer det helt an på hva du foretrekker, men jeg synes det var mer kvalitet over de nye stemmene.

Leppesynkroniseringen er imidlertid latterlig dårlig i filmsekvensene, da lyden og bevegelsene ofte skilles med flere sekunder.

Begge spillene har fått en grafisk overhaling som kler de begge godt. Det skal sies at verken Silent Hill 2 og 3 aldri var stygge spill, men den forbedrede grafikken gjør det enklere å se detaljer man aldri la merke til før. Spesielt forbedret er lyseffektene, som er dysset mer ut i hverandre enn i originalen. Det ser mer naturlig i HD Collection, og gjør det desto mer atmosfærisk.

Silent Hill 3 sliter dessverre med bildeoppdateringen, spesielt i områder der det er mye som skjer på en gang. Jeg opplevde flere ganger at bevegelsene gikk saktere enn de skal, og for å unngå det syntes jeg ofte det var bedre å løpe til et nytt hus eller områder som ikke var like åpne. Dette er naturligvis et større problem i Silent Hill 3, ettersom forgjengeren har færre åpne områder. Jeg merket samme bildeoppdateringsproblemer i Silent Hill 2, men da for det meste når jeg løp eller ble omringet av flere fiender.

Det største problemet jeg har med Silent Hill er styringen. Kameraet er som regel låst, mens du styrer figurene med den venstre analogstikken. Siden det ikke alltid er mulig å endre kameravinkel er det dermed fort gjort å miste retningssansen. En kan selvfølgelig nevne at dette også bidrar til å øke spenningen og følelsen av å ikke ha kontroll, men det blir fremdeles irriterende i lengden.

Ellers er dette et av de HD-relanseringene som har minst ekstrainnhold. Her er det ingen gallerier eller utviklingsnotater å finne. Samlingen er så godt som strippet for ekstrainnhold, og skiller seg bare ut fra originalene med det nye stemmeskuespillet, Trophies og de grafiske forbedringene. Noen vil også føle seg snytt over at Silent Hill 1 eller Silent Hill: The Room ikke er med i pakken, men om du klarer å la disse følelsene ligge vil du fremdeles få servert to av de beste skrekkopplevelsene til dags dato.

Om du fremdeles har til gode å besøke skrekkparadiset Silent Hill er HD-samlingen et obligatorisk kjøp. Silent Hill 2 og 3 er muligens de beste i sin sjanger, takket være atmosfærisk lyddesign og god fortellerteknikk. Dette er ikke spillene for deg som foretrekker lettbent skrekkaction og et effektivt kampsystem - dette er spillene for deg som vil ha skrekk som spiller på de psykologiske strengene.