
Lastebilsjåfør Travis Grady er på veien ikke langt fra Silent Hill. Noe kommer ut i kjørebanen foran ham. Travis stopper for å undersøke, og oppdager et brennende hus langs veien. Han løper bort, og rekker å redde en ung jente fra bygningen, før det blir mørkt. Travis kommer til seg selv på Alchemilla sykehus i Silent Hill. Han spør Dr. Kaufmann etter jenta fra det brennende huset, men legen sier at sykehuset ikke har fått inn en slik pasient det siste døgnet. Ikke overbevist av legens forklaring, begynner Travis å snuse rundt på sykehuset. Han finner et undersøkelsesrom med et stort speil. Plutselig dukker jenta opp i speilet, og idet Travis tar på speilet, befinner han seg i en mørk og fordervet verden der farlige monstre vandrer rundt.
De som har spilt det første Silent Hill-spillet vet hvem Dr. Kaufmann og den forbrente jenta er. Silent Hill Origins er satt til tiden like før det første spillet, noe som i utgangspunktet burde være interessant og by på noen kule skrekkøyeblikk.
Men historien i Silent Hill Origins gir lite informasjon om hva som egentlig skjedde før Harry Mason i Silent Hill 1 kom til byen. Vi får heller ikke vite noe særlig mer om spillfigurene, eller deres motivasjoner. Utallige scener virker ikke bare kjent fra tidligere spill, men er også kopiert i dårligere utgaver.
For eksempel ble speil brukt til fantastisk effekt i scenen på lagerrommet i Silent Hill 3. I Origins er et rom med speil brukt igjen, men uten den slående effekten det hadde i Silent Hill 3. Her er speil bare en snedig måte å reise mellom mørkeverdenen og den virkelige verden.
Gode gamle Pyramid Head er heller ikke glemt i resirkuleringen. Her er han spillets slakter, og er tvunget til å repetere visse scener fra Silent Hill 2. Gjesp.
Silent Hill Origins går fra den ene oppgulpete og dårlig kopierte scenen til den andre. Det hadde kanskje ikke ha gjort noe, om det faktisk hadde vært gøy å spille. Men også oppgavene og gåtene skuffer, og det er bare én ordentlig gåte i hver hoveddel i spillet. Oppgavene er som vanlig skrekkinspirerte og handler om ulike grader av blod og gørr. Men her er de uinspirerte. Man kan vel si at de har lykkes på et visst plan: det er mye blod, og det er gørr kjedelig...
Mens du løper frem og tilbake for å løse gåtene, blir du selvsagt avbrutt av diverse sinte uhyrer. Disse er av sykesøster-, tvangstrøye- og pasientvariantene vi kjenner fra tidlige Silent Hill-spill. Ikke noe nytt der heller, bare dårligere animert og med styggere grafikk enn vi er vant til.
Som i Silent Hill 4 ødelegges våpnene ved bruk. Her forsvinner de etter bare noen få slag. Antakeligvis tenkte utviklerne at om spilleren plutselig blir stående med bare nevene i en kamp og må fikle med menyen for å finne et nytt våpen, blir det mye mer spennende. Det stemmer ikke. Det blir bare frustrerende.
Grafikken er overraskende primitiv. Kornfilteret kan ikke skjule at det er få detaljer i bildene og at fargene er kjedelige og flate. Kameravinklene er vonde og animasjonene er slurvete. Silent Hill 2, som kom ut i 2001, hadde sprekere grafikk enn dette.
Tilbake står komponist Akira Yamaokas musikk og de styggvakre miljøene i byen. De har vært tydelige kjennetegn på de tidligere Silent Hill-spillene. Musikken er fortsatt flott, men er mindre variert og ikke så interessant som i de tidligere spillene.
Interiørene er raserte og dystre. Her vises ingenting nytenkende eller spesielt interessant, men heller ikke noe som er direkte dårlig. De styggvakre omgivelsene var den eneste grunnen til at jeg ønsket å spille meg forbi det første kapittelet i historien.
Silent Hill Origins resirkulerer alt som var bra med de andre Silent Hill-spillene og gjør dem om til en mindre spennende og mindre kreativ utgave av seg selv. Spillet fornyer eller forbedrer ingenting til serien. I stedet drøvtygges alt så hardt at det bare er kukake og illeluktende gass tilbake.