Norsk
Gamereactor
anmeldelser
Singularity

Singularity

Førstepersons skytespill er ikke hva det en gang var. Det fine med det er at en gang i tiden dreide det seg om å tusle ned en korridor og skyte skurker som danset fra side til side, og selvfølgelig også få større og større våpen. Siden da har det knapt kommet et FPS uten massive ideologiske fordypninger, enten man opplever kapitalismen og elitismens mange sider i Bioshock, trykker på knappen eller ei i Tenpenny Tower, eller plaffe ned sivile på en flyplass i MW2. Uansett, Singularity bygger absolutt videre på denne trenden, og selv om vi har sett det meste før, er det masse å hente både av hjernefyll og blodlyst.

Abonner på vårt nyhetsbrev her!

* Påkrevd felt
HQ

Vi får servert en parallell verdenshistorie hvor Russland får panikk under våpenkappløpet etter 2. Verdenskrig, og utvinner et nytt stoff kalt E99. Stoffet har uante krefter, og selv om det kan brukes som en kraftig og tilsynelatende ren energikilde er det like stabilt som nitroglyserin i hendene på en pasient med Parkinsons. Det siste var ironi, bare så det er klart. Katastrofen var et faktum, men siden all forskningen utelukkende foregikk på øya Katorga-12 lykkes det Kreml å dekke over hele tragedien og nekte for øyas - og forskningens - eksistens. Geigertellere lyver likevel aldri, og USA sender et eliteteam strake veien inn i Russland etter å ha målt massiv stråling fra Katorga-12. Her begynner den lange og skumle ferden mot sannheten som Nate Renko, en fåmælt men likevel meget kompetent herre hvis histore er langt mer fassettert en man får inntrykk av, naturligvis.

Alt dette får vi servert gjennom en velregissert og engasjerende introsekvens, og selv om andre har kritisert både denne og de første timene i spillet for å være langdryge og kjedelige opplevde jeg tvert imot at innledningen fanget min interesse umiddelbart. Plottet er unikt og presentasjonen veldig bra, og jeg ble definitivt motivert til å spille videre. Man finner kjapt ut at Katorga-12 er et veldig lite hyggelig sted, og selv før man møter de muterte beistene som befolker øya kjenner man frykten for å gå rundt neste hjørne. Man blir raskt introdusert for de fleste grunnleggende mekanikkene i spillet, selv om de saftigste godbitene er jevnt fordelt utover de 8-10 timene med historie. Og godbiter er det mange av, alle våpnene har et friskt design og gir en god følelse å skyte med, særlig fordi Raven ikke har holdt igjen på de grafiske effektene av skyterne. Hoder og armer flagrer av fulgt av en tjukk kaskade med Unreal Engine-kroppsvæsker i all sin glans. Deilig blodsøl.

Det er likevel ikke dette som definerer Singularitys suksess. Som nevnt er plottet veldig dypt og forseggjort, noe man merker tydelig i et par sentrale gameplayelementer. Ganske tidlig i spillet blir man nemlig utstyrt med en herlig tidsmanipulasjonsdings, som treffende nok lar deg kontrollere tiden på en rekke forskjellige måter. Og variasjonen her er virkelig imponerende; du kan dra tilbake til 1950 når som helst, og endre noe slik at du merker effekten av det i nåtiden. Du kan bruke tidens tann på objekter, som en stålkasse som står i veien, slik at kassens tilstand endrer seg fra rusten til skinnende ny og omvendt. Alt fra enkel gåteløsning til sentrale plottvister dreier seg om manipulasjon av tiden, og det føles mye bedre enn andre titler som har prøvd seg på lignende. Tidsmanipulasjonsdingsen har pussig nok også evnen til å oppføre seg som både våpen, som kan ligne noe vi har sett i både Bioshock og Half-life. I all sin logiske tvilsomhet gjør dette likevel at spillet blir morsommere og mer variert.

Opplevelsen i praksis blir preget av at spillet er dritskummelt, så hvis du ikke har nerver av stål er det bare å gjøre innkjøp av slike før du setter i gang. Berg og dalbaneturen gjennom hele følelsesspekteret kjenner man igjen fra de fleste lignende kvalitetstitler, det første F.E.A.R for eksempel, hvor du i det ene øyeblikket opplever hele skrekk-pakken med skriblerier på veggene, forstyrrende lydopptak, tilbakeblikk og annet skummelt dilldall, før du møter på en sterk lagkamerat og blir trygg og komfortabel, gjerne fulgt med noen minutter med fet action. Før kompisen dør og helvetet begynner om igjen. Raven har imidlertid vært flinke til å slenge inn noe nytt og spennende hver gang du føler at denne rytmen blir for forutsigbar, og det redder Singularity fra enda en klassisk felle.

Dette er en annonse:

Grafikken har du sett før i alle andre spill som også ligner på Gears of War, men designet hever Singularity fra overfloden av Unreal-trukne spill, akkurat som Bioshock bare et par hakk under, naturligvis. Ikke alle kan være art-deco-kunstutdannede genier heller. Katorga-12 er stedet hvor rust og råtne partikler møter prangende statuer av gale menn og futuristisk høyteknologi, og det er en sann fryd å oppleve den nydelige verdenen Raven har skrudd sammen. Det er masse å trykke på, propagandafilmer som får deg til å humre, notater og nevnte lydbånd som får deg til å grine. I alt det døde og råtne er det masse liv i Singularity. Lydene og stemmeskuespillet er også med på heve atmosfæren, og selv om de standariserte blåserne i bakgrunnen kanskje ikke er revolusjonerende, gjør de nytten sin. Våpenlyder, monsterbrøl og alt annet som lager lyd er veldig godt utført. Jeg skulle ønske at man hadde brukt sin egen grafikkteknologi, for selv om motoren Raven også har valgt å bruke gir masse spillerom for variert gameplay ser det unektelig nesten helt likt ut som de andre spillene som deler motoren.

flerspillerdelen er av mer standard kaliber, og uten den helt store deltakelsen helt enda. En grundigere titt er på sin plass senere, men Singularity bør nok uansett kjøpes først og fremst som en enkeltspiller-opplevelse.

Konklusjon:
Singularity er en veldig forseggjort tittel som også tjener på at ingen regnet med noe annet enn enda et Wolfenstein. Noen nye og mange klassikere innen FPS-krydder er med på heve opplevelsen mange hakk, med et solid kontroll og skytesystem som ryggrad. Jeg oppfordrer alle til å hive seg over godbiten, hvertfall alle over 18 og med høy frykttoleranse.

Singularity
Dette er en annonse:
Singularity
Singularity
Singularity
Singularity
Singularity
Singularity
Singularity
Singularity
Singularity
Singularity
Singularity
Singularity
Singularity
Singularity
Singularity
Singularity
Singularity
Singularity
Singularity
Singularity
Singularity
Singularity
Singularity
Singularity
Singularity
Singularity
Singularity
Singularity
Singularity
Singularity
Singularity
Singularity
Singularity
Singularity
Singularity
09 Gamereactor Norge
9 / 10
+
Knallsterk historie og atmosfære, knirkefritt, variert og innovativt gameplay, nydelig design
-
Nok engang Unreal Engine
overall score
er vår karakter på tvers av Gamereactor-nettverket. Hva er din? Dette er gjennomsnittskarakteren i alle Gamereactor-landene

Medlemsanmeldelser

  • A to the H
    Da 2K Games kom med braksuksessen Bioshock i 2007 ble kritikere verden over skutt bakover av den idylliske og skremmende atmosfæren. Etter at... 9/10
  • fantomena
    Da jeg i fjor prøvde et skytespill med navn «Wolfenstein» fra utvikleren Raven Software ble øynene mine lammet av utdatert grafikk, en kjedelig... 7/10
  • Kakashi sensei
    Tidsreiser, mutanter og verdens dominerende kommunister. En god blanding eller tidenes største bom? Jeg har besøkt Kartoga 12 for å gi dere... 8/10

Relaterte tekster

SingularityScore

Singularity

ANMELDELSE. Skrevet av Marius Kvitberg Evjenth

Marius har fått testet de frynsete nervene sine i Ravens Makabre skrekk-spill. For alle som ikke har noen negler igjen, her er dommen...



Loading next content