Singularity

Vi får servert en parallell verdenshistorie hvor Russland får panikk under våpenkappløpet etter 2. Verdenskrig, og utvinner et nytt stoff kalt E99. Stoffet har uante krefter, og selv om det kan brukes som en kraftig og tilsynelatende ren energikilde er det like stabilt som nitroglyserin i hendene på en pasient med Parkinsons. Det siste var ironi, bare så det er klart. Katastrofen var et faktum, men siden all forskningen utelukkende foregikk på øya Katorga-12 lykkes det Kreml å dekke over hele tragedien og nekte for øyas - og forskningens - eksistens. Geigertellere lyver likevel aldri, og USA sender et eliteteam strake veien inn i Russland etter å ha målt massiv stråling fra Katorga-12. Her begynner den lange og skumle ferden mot sannheten som Nate Renko, en fåmælt men likevel meget kompetent herre hvis histore er langt mer fassettert en man får inntrykk av, naturligvis.

Alt dette får vi servert gjennom en velregissert og engasjerende introsekvens, og selv om andre har kritisert både denne og de første timene i spillet for å være langdryge og kjedelige opplevde jeg tvert imot at innledningen fanget min interesse umiddelbart. Plottet er unikt og presentasjonen veldig bra, og jeg ble definitivt motivert til å spille videre. Man finner kjapt ut at Katorga-12 er et veldig lite hyggelig sted, og selv før man møter de muterte beistene som befolker øya kjenner man frykten for å gå rundt neste hjørne. Man blir raskt introdusert for de fleste grunnleggende mekanikkene i spillet, selv om de saftigste godbitene er jevnt fordelt utover de 8-10 timene med historie. Og godbiter er det mange av, alle våpnene har et friskt design og gir en god følelse å skyte med, særlig fordi Raven ikke har holdt igjen på de grafiske effektene av skyterne. Hoder og armer flagrer av fulgt av en tjukk kaskade med Unreal Engine-kroppsvæsker i all sin glans. Deilig blodsøl.

Det er likevel ikke dette som definerer Singularitys suksess. Som nevnt er plottet veldig dypt og forseggjort, noe man merker tydelig i et par sentrale gameplayelementer. Ganske tidlig i spillet blir man nemlig utstyrt med en herlig tidsmanipulasjonsdings, som treffende nok lar deg kontrollere tiden på en rekke forskjellige måter. Og variasjonen her er virkelig imponerende; du kan dra tilbake til 1950 når som helst, og endre noe slik at du merker effekten av det i nåtiden. Du kan bruke tidens tann på objekter, som en stålkasse som står i veien, slik at kassens tilstand endrer seg fra rusten til skinnende ny og omvendt. Alt fra enkel gåteløsning til sentrale plottvister dreier seg om manipulasjon av tiden, og det føles mye bedre enn andre titler som har prøvd seg på lignende. Tidsmanipulasjonsdingsen har pussig nok også evnen til å oppføre seg som både våpen, som kan ligne noe vi har sett i både Bioshock og Half-life. I all sin logiske tvilsomhet gjør dette likevel at spillet blir morsommere og mer variert.

Opplevelsen i praksis blir preget av at spillet er dritskummelt, så hvis du ikke har nerver av stål er det bare å gjøre innkjøp av slike før du setter i gang. Berg og dalbaneturen gjennom hele følelsesspekteret kjenner man igjen fra de fleste lignende kvalitetstitler, det første F.E.A.R for eksempel, hvor du i det ene øyeblikket opplever hele skrekk-pakken med skriblerier på veggene, forstyrrende lydopptak, tilbakeblikk og annet skummelt dilldall, før du møter på en sterk lagkamerat og blir trygg og komfortabel, gjerne fulgt med noen minutter med fet action. Før kompisen dør og helvetet begynner om igjen. Raven har imidlertid vært flinke til å slenge inn noe nytt og spennende hver gang du føler at denne rytmen blir for forutsigbar, og det redder Singularity fra enda en klassisk felle.

Grafikken har du sett før i alle andre spill som også ligner på Gears of War, men designet hever Singularity fra overfloden av Unreal-trukne spill, akkurat som Bioshock bare et par hakk under, naturligvis. Ikke alle kan være art-deco-kunstutdannede genier heller. Katorga-12 er stedet hvor rust og råtne partikler møter prangende statuer av gale menn og futuristisk høyteknologi, og det er en sann fryd å oppleve den nydelige verdenen Raven har skrudd sammen. Det er masse å trykke på, propagandafilmer som får deg til å humre, notater og nevnte lydbånd som får deg til å grine. I alt det døde og råtne er det masse liv i Singularity. Lydene og stemmeskuespillet er også med på heve atmosfæren, og selv om de standariserte blåserne i bakgrunnen kanskje ikke er revolusjonerende, gjør de nytten sin. Våpenlyder, monsterbrøl og alt annet som lager lyd er veldig godt utført. Jeg skulle ønske at man hadde brukt sin egen grafikkteknologi, for selv om motoren Raven også har valgt å bruke gir masse spillerom for variert gameplay ser det unektelig nesten helt likt ut som de andre spillene som deler motoren.

flerspillerdelen er av mer standard kaliber, og uten den helt store deltakelsen helt enda. En grundigere titt er på sin plass senere, men Singularity bør nok uansett kjøpes først og fremst som en enkeltspiller-opplevelse.

Konklusjon:
Singularity er en veldig forseggjort tittel som også tjener på at ingen regnet med noe annet enn enda et Wolfenstein. Noen nye og mange klassikere innen FPS-krydder er med på heve opplevelsen mange hakk, med et solid kontroll og skytesystem som ryggrad. Jeg oppfordrer alle til å hive seg over godbiten, hvertfall alle over 18 og med høy frykttoleranse.