Skully-anmeldelse

Har du noen gang lurt på hvordan livet ville vært dersom det eneste som var igjen av kroppen din var en hodeskalle som skylles i land på en øy, og hvor hodeskallen din blir gjenopplivet av en lokal gud for å hjelpe med krangelen han har med sine tre søsken? I så fall er du heldig, for det er akkurat dette man får oppleve i Skully, et tredimensjonalt plattformspill fra Finish Line Games med klare assosiasjoner til lignende spill fra årtusenskiftet.

Skully er også navnet på hodeskallen som får en ny sjanse i livet ved å bli gjenopplivet av den litt eksentriske guden Terry, og som takk ber han deg om hjelp til å ta seg frem gjennom øyas mange hindre og farer slik at han kan skvære opp med søsknene sine, som er inne i en århundrelang krangel. Du merker raskt at dennee guddommelige søskenflokken er en gjeng utenom det vanlige, men ettersom det er bedre å være en levende, rullende hodeskalle enn en livløs hodeskalle kaster du deg løs på eventyret med liv og lyst.

Det blir imidlertid fort tydelig at eventyret verken er livlig eller lystig. Riktignok har spillet en lun humor og en munter tone som kan falle i smak, og da særlig blant den yngre garde. Likevel tar det ikke langt tid før du merker at dette spillet har lite å by på av verken kreativitet, variasjon eller utfordringer av den gode sorten. Historien er heller ikke noe å skrive hjem om, og den tidligere nevnte lune humoren blir fort gjentakende, masete og slitsom. Selv musikken som gir et lystig preg til å begynne med går på fort over på autopilot.

Som Skully tar du deg frem ved å rulle og hoppe. Dette er i seg selv en festlig nok måte å ta seg frem på i dette plattformspillet, men du verden så ivrig Skully er til å rulle bortover! Normalt når jeg har noe å utsette på kontrollsystemet handler det om treg eller lite følsom respons, men Skully havner faktisk i den andre enden av skalaen. Av og til har man knapt rørt borti styrespaken før hodeskallen suser av gårde fortere enn Bippe Stankelbein og Speedy Gonzales til sammen. Her skulle jeg gjerne hatt en sensitivitetsjustering i innstillingene, men det har man altså ikke i konsollversjonen i hvert fall (og jeg tviler på at PC-versjonen har noe tilsvarende).

Dette medfører at kontrollsystemet veksler mellom å være nokså samarbeidsvillig til å bli helt uregjerlig. Her skal det lite til før man vipper styrespaken et lite hakk for mye før man ruller rett inn i en fiende, ned i vannet (som Skully ikke tåler siden han i praksis er laget av leire) eller utfor et stup. Det som ellers kunne vært en helt grei plattformopplevelse blir redusert til en emosjonell berg-og-dalbane der skjellsordene kommer fortere enn jeg liker (passende nok har ordet «balle» blitt brukt mye under testingen når døden har banket på litt for mange ganger). Utfordringer er en god ting i spill, men ikke når de skyldes et kranglete kontrollsystem eller et kamera man ikke alltid har full kontroll over.

Etter hvert kan Skully imidlertid få en kropp i form av tre varianter: En stor og sterk kropp bygget for knusing og slåssing, en liten og kjapp kropp for å løpe eller dytte gjenstander horisontalt, og en lang og slank kropp for høye hopp eller dytte ting vertikalt. Disse åpner for noen tilfeller av gåteløsning, men de skaper ikke nok variasjon til å gjøre dette spillet særlig underholdende. Tvert imot kan noen av gåtene bli ekstremt frustrerende, og særlig når man kommer til mørke grottebaner hvor det er umulig å se noe som helst. Sistnevnte vitner om et så lite gjennomtenkt design at jeg er overrasket over at spillet gikk gjennom kvalitetskontrollen.

Med unntak av gåteløsning og noen helt generiske fiender har ikke spillet stort annet å by på enn å ta seg frem gjennom landskapet. Spillet er som nevnt et tredimensjonalt plattformspill, men det er samtidig lineært og åpner dermed for lite utforsking. Spillet har noen blomster man kan samle på for hver bane, men disse har null innvirkning på spillet i seg selv og åpner bare opp konseptkunst og lignende i menyene. Den slags integrasjon av meningsløse samleobjekter vitner om at man har plassert noe i spillet bare fordi det er forventet, noe som føles fornærmende når man først begynner å tenke over det.

Grafisk sett har spillet også et nokså billig preg, og selv om det er lite å rapportere av bugs eller ødeleggende feil er det ikke et spill som blåser deg over ende med sin audiovisuelle presentasjon. Det er ikke direkte dårlig, særlig med tanke på produksjonsnivå og aldersgruppen spillet hovedsakelig er ment for, men det er heller ikke imponerende.

Det beste jeg kan si om Skully er at det er et spill som føles som ordbokdefinisjonen av «meh». Det fungerer helt greit som et generisk plattformspill og har en tone og stil som kan falle i smak hos enkelte, men det er samtidig ingenting ved spillet som skaper engasjement eller lyst til å spille mer. Både spillsommeren og sjangeren har langt bedre opplevelser enn dette å by på, og da er det vanskelig å bli begeistret for Skully.