Skumle saker - Del 1

Nettene har blitt lengre og mørkere, dagene kortere. Regnet hamrer løs mot tak og vinduer, oversvømmer gatene og drar papirbåter og smågutter med seg ned i kloakken til ventende kannibalklovner. Vinden hyler rundt hushjørnene, får greiner til å skrape mot vegger og vinduer som enorme skjelettfingre.

Dette er den tiden på året hvor vi kan sitte inne i varme hjem, med en kopp te i hendene, trygg og beskyttet i en liten teppekokong. Dette er den tiden på året det er lov å kose seg og slappe av mens været utenfor herjer og er ufyselig. Vi er trygge og glade.

Eller, vi ville vært det hvis mennesker hadde vært rasjonelle og fornuftige skapninger på noe som helst vis. Men neida, i vår uendelige visdom har vi valgt den mørkeste og skumleste tiden på året til å være den tiden hvor det å lese grøssere, se skrekkfilmer og spille skrekkspill gir mest mening!

Faktum er at vi liker å bli skremt, det er en merkelig, dyrisk drivkraft som stammer helt tilbake fra urtiden.

Som Orvar Säfström, en av Sveriges mest kjente eksperter innenfor popkultur, sier:

"It has always lurked in the shadows. Horror is one of man's oldest and most primal sensations, as strongly connected to our genetically programmed survival instinct as our reproductive desires. Ever since we sat huddled by the fire in a cave we've been fascinated by the horrid, ghastly and grotesque. Horror helped us understand the unexplainable: thunder, disease, suffering and death. From the first oral traditions, by the way of classical art and literature, horror today holds an irrefutable place in popular culture. We love movies, books and games that horrify us. What's interesting is how desperately we desire to be frightened. Horror that does not scare us is as pointless as unsexy erotica."

Så vi tenkte at vi skulle være så (u)hyggelige og dele noen minner og anbefalinger av ting som vi synes er skumle. Les videre hvis du tør, kjære leser.

Martin Solliens skumle saker:

Five Nights at Freddy's 4

Jeg kunne valgt ut hvilken som helst av Five Nights at Freddy's-spillene. Resultatet ville uansett vært en nær-døden opplevelse, brukne ben fra å falle ut av stolen, eller en ødelagt TV som resultat av å kaste datamusen i skjermen. Vinneren av denne kategorien er for meg likevel fireren. Ikke bare har dette spillet egenskapet til å gi et barn traumer, det har også egenskapen til å holde voksne mennesker våkne om natten. Dette spillet tar konseptet om monsteret under senga et godt stykke lenger, og til tross for sin barnlige estetikk, har den evnen til å få voksne menn til å hyle. Bare husk å sette opp nabovarsel før du begynner å spille.

It Follows (2014)

Jeg tenkte egentlig å dedikere denne plassen til en helt annen film, men den er så fordervet og syk at jeg følte for å kaste opp etter å ha sett den, og det er ikke noe jeg anser som forsvarlig å anbefale noen. Derfor går jeg for It Follows. Jeg blir vanligvis ikke særlig påvirket av skrekkfilmer, så for min del er atmosfære og det psykologiske knyttet til skrekk mye viktigere. Ikke bare er It Follows spekket med ulmende 80-talls estetikk som peker til klassiske skrekkfilmer, den rokker også ved den ubehagelige følelsen av å aldri føle seg trygg. For meg som elsker komfortsonen og trygghet i livet, er det noe urovekkende med tanken på at man fysisk må flykte fra mannen fra ljåen, eller gå en brutal og sikker død i møte.

Slik talte Zarathustra av Friedrich Nietzsche

Ja, jeg vet. Er jeg 19 år og har nettopp oppdaget filosofi, eller? Og hvordan kan en bok som handler om en fyr ved navn Zarathustra som vandrer rundt og belærer folk om eksistensielle ting være skummelt? Slik talte Zarathustra har på ingen måte en skrekkelig atmosfære, monstre, eller noe annet. Noen ganger er det likevel ikke monstre som skaper frykt, men heller det dypdykket man gjør inn i seg selv. Zarathustra er en bok som har formet verdenssynet mitt på mange måter, både positivt og negativt. Det at en bok har så mye makt er ganske skummelt å tenke på. Kun verdens mektigste bok, Bibelen, kunne tronet denne plassen, hadde jeg bare lest den.

Ruben Jones' skumle saker

Amnesia: The Dark Descent

Hva enn skalaen var innenfor skrekksjangeren da denne perlen ble lansert, så ble den sprengt i fillebiter. Tittelen var på alles lepper, og utallige reaksjonsvideoer av stakkars sjeler som trodde de var modige nok til å utforske den mørke, dystre borgen og dens hemmeligheter ødela nesten internettet. Slå av lyset, og ta på hodetelefonene. Kommer du deg gjennom den beryktede «vann-delen» uten å tisse i buksa, så er du en modigere mann enn meg.

John Carpenter`s The Thing

Jeg husker godt hvor spennende det var da jeg og noen kompiser hadde prestert å skaffe oss tilgang på en film de unge og uskyldige øynene våre slettes ikke burde ha blitt utsatt for. Der satt vi, tre syv år gamle snørrunger og holdt hverandre i hendene i ren frykt mens Kurt Russel prøvde å kjempe seg ut av et nervepirrende mareritt i snøen. I flere uker i etterkant våknet jeg fullstendig dekket av kaldsvette idet jeg brølte «DET ER IKKE EN BIKKJE!».

The Shining

Skrekksjangerens største problem uavhengig av medium er tempo. For mange BØ-øyeblikk, og atmosfæren er tapt. Stemningen må bygges opp litt etter litt etter litt, slik at når tiden er inne så treffer det som et hammerslag i gulvet. I boka tar King oss med på en lang berg-og-dalbane som beveger seg sakte oppover den lengste og bratteste stigningen, før vi langsomt bikker over kanten og deretter druser ned mot avgrunnen i nærmest fritt fall med skrikende ansikt.

For flere anbefalinger hold utkikk etter del 2.

Den dukker PLUTSELIG opp...mvahahahaha!