Slik bør Sega bringe klassikerne sine inn i en ny æra

Som vi vet, annonserte Sega for noen år siden at de hadde til hensikt å igjen bli den japanske giganten som så mange av oss vokste opp med. Siden den gang har vi sett dem levere spill av skyhøy kvalitet i et raskt tempo, samtidig som selskapets holdning sakte begynner å komme tilbake.

Jeg vokste opp med en blanding av frykt og respekt for Sega på ungdomsskolen og videregående, ettersom de leverte langt kulere spill enn jeg hadde til NES og senere Super Nintendo. Ironisk nok var det først med Dreamcast at jeg virkelig fikk sjansen til å fordype meg i Segas sprø ideer, unike spill og vilje til alltid å gå sine egne veier, alt marinert i en følelse av japanske arkader med gameplay i høysetet.

Spillene var ikke alltid de største, beste eller vakreste ... men de var de mest originale og skapte minner for livet. Siden den gang har jeg elsket Sega og forsøkt å få med meg historien deres, og jeg har hovedsakelig samlet på spill fra Mega Drive. Som vi vet, har de allerede gitt ut comebacket Shinobi Shinobi: Art of Vengeance , og de har gjort det helt riktig.

Men vil de gjøre det igjen neste gang? Jeg vet ikke, men her er hvordan jeg håper Sega vil takle noen av favorittseriene mine som er bekreftet å få et nytt liv.

Crazy Taxi

Dette er en av Segas største suksesser noensinne, og det innbrakte enorme summer i arkadehallene. Spillet Dreamcast solgte også veldig bra, og det føltes åpenbart at det ville være en av titlene som skulle vekkes til live igjen. Saken er at Crazy Taxi i utgangspunktet var et veldig enkelt arkadespill. Du kunne akselerere og bremse, utføre superstarter og drifte, og det var omtrent alt. I oppfølgerne prøvde Sega å legge til flere spillfinesser, noe som ødela formelen mer enn det tilførte den (jeg grøsser fortsatt av de hoppende taxiene).

Det er nettopp denne briljante loopen Sega må finne tilbake til. Det er ikke behov for flere gameplay-forbedringer, men færre om noe. Verden kan imidlertid med fordel være stor, åpen og levende. Der må du kjempe om kunder med andre sjåfører, og du kan tenke deg at det er viktig å være først på plass for viktige kunder. For å holde kappløpet i gang trengs det bonusvarer, kanskje muligheten til å levere mat og overraskelser av ulike slag. Så må man kunne få noe for å kjøre med kontanter, for eksempel muligheten til å kjøpe nye biler, unike grafiske dekorasjoner, nye førere, som kan få forskjellige skins, og så videre, slik at man hele tiden blir oppmuntret til å spille mer og bedre. Jeg synes også Sega har laget en herlig tittel som kan nytes i porsjoner, og som passer perfekt for dagens spillere som kanskje har 15-30 minutter å bruke på et spill en hverdagskveld.

Ecco the Dolphin

Det var flere ting som gjorde Ecco unikt på den tiden, ikke minst det faktum at det foregikk helt og holdent under vann, hadde en realistisk delfin i hovedrollen og var ganske fritt for hektisk action. Alt dette er noe Sega bør bygge videre på. Kort sagt, få Ecco til å se ut som en delfin - om enn i tre dimensjoner nå, selvfølgelig - la gåter og mystikk gjennomsyre atmosfæren, og inkluder et virkelig interessant hav for en god historie.

Vi skal kunne svømme fritt rundt i alle retninger, kommunisere med andre dyr og ha en fart som i de raskeste øyeblikkene kan minne om flylek. Selvsagt må det også være farlige dyr, kanskje med en og annen fluktscene. Det krever en levende havbunn med eldgamle mysterier å ta tak i, og det må også finnes spor etter menneskehetens ødeleggelser under overflaten.

Ecco the Dolphin for Mega Drive var fantastisk, og vi trenger selvsagt imponerende grafikk også her, med bioluminescerende grotter, dype kløfter og fargerike korallbyer som pulserer i takt med havstrømmene. Alt mens lyset brytes realistisk gjennom vannoverflaten, noe som gir en nesten åndelig tone. Det hadde også vært en god idé å tillate co-op, slik at to personer kan svømme gjennom dette mektige eventyret sammen.

Gulløks

Dette var et brutalt arkadespill med markedsledende grafikk på den tiden, og det er åpenbart noe fansen ønsker seg en direkte oppfølger til. Men et enkelt beat 'em up designet på denne måten ville ha vært uoverkommelig dyrt å utvikle. Sjangeren tillater ikke spesielt lange spill, og den er heller ikke altfor populær lenger.

Det Sega burde gjøre i stedet, er å se på Castle Crashers spesielt, men også Towerborne, og lage et litt mer rollespillinspirert beat 'em up. Når det er sagt, synes jeg ikke de skal gå for en tegneserieaktig stil; mange spill i sjangeren i dag føles litt for Flash-designet, noe som ofte oppleves som billig. Jeg tror den autentiske 80-tallsinspirerte råskapen fra Golden Axe kommer best frem med et mer påkostet utseende, som kan zoomes litt ut slik at fire personer kan spille samtidig, samtidig som man sparer litt penger på grafikken (om man kan se porene på huden eller ikke spiller ingen rolle om man flytter kameraet bakover). Så er det bare å legge inn fantasimonstre å drepe, morsomme mounts og spektakulære sjefer, og kontinuerlig utvide med DLC.

Legg til muligheten til å designe krigeren din og ha rustninger og andre gjenstander som faktisk er synlige mens du spiller, og vi har en åndelig etterfølger til både Golden Axe og Castle Crashers som garantert kommer til å bli en umiddelbar moderne klassiker.

Jet Set Radio

Denne er litt vanskeligere, men kanskje ikke av den grunnen du tror. Jet Set Radio var forut for sin tid på så mange måter, ikke minst muligheten til å lage egne tagger og til og med laste ned andres. I tillegg hadde spillet en herlig stressende spillsløyfe og spillhistoriens kanskje mest særegne lydspor (jeg har fortsatt flere sanger på spillelisten min). Men det var ikke bare fred og glede. Spillkontrollene var rett og slett ikke slik de burde ha vært. Dette var før Halo, og konseptet med å styre kameraet med den høyre analoge spaken var ikke standard, og ble gjort enda vanskeligere av det faktum at Dreamcast ikke hadde en.

Det som trengs i tilfellet Jet Set Radio er på mange måter mye enklere enn for andre Sega-spill. Det trenger nemlig en skikkelig nyinnspilling. Alt som gjør det til et virkelig godt spill er der allerede, bortsett fra kontrollene. Det er rett og slett på tide med cel-shading 2.0 (Jet Set Radio får vanligvis æren for å ha gjort dette populært) og så levere en kraftig oppdatert versjon av originalen, kanskje supplert med en ny figur og noen få baner, lagt til et par nyskrevne låter fra Hideki Naganuma, og så vil Sega ha fullt hus å skjemme oss bort med.

Panzer Dragoon

Et av mine favorittspill gjennom tidene er Panzer Dragoon Orta. Jeg elsket de episke actionsekvensene, den vanvittig vakre grafikken, alt det herlige spirituelle hokuspokuset og det japanske fantasy-premisset. Og det er få ting jeg drømmer om mer enn å gjenoppleve noe sånt i dag.

Men... Jeg håper Sega ikke gjør det. Det ville vært gøy, men det ville også vært døden for Panzer Dragoon. Serien har aldri solgt godt før og ville ikke gjort det i dag heller. Rail shooters er rett og slett for nisjepreget. Og jeg synes ikke vi skal kunne fly fritt eller noe sånt heller. I stedet er oppskriften å ta utgangspunkt i spin-offen Panzer Dragoon Saga. Japanske rollespill er hetere i dag enn de har vært på 25 år, kanskje til og med hetere enn noen gang før, og de har en helt herlig fantasyverden med masse historie til rådighet, fylt med drager og brutalitet. Dette er begynnelsen på noe stort, så lag et påkostet og stilig rollespill i tradisjonell japansk stil, gjerne med ekspertise fra Ryu Ga Gotoku Studio. Stor suksess!

Streets of Rage

Jeg ble litt overrasket da Sega annonserte at Streets of Rage var blant spillene som skulle få nytt liv. Faktum er at et nytt Streets of Rage ble utgitt så sent som i 2020 fra Lizardcube (som nylig laget Shinobi: Art of Vengeance). Men... kanskje det også er en pekepinn på hva Sega har i tankene? Streets of Rage 4 var et litt billigere prosjekt, og siden de ønsker å gjenopplive serien, tolker jeg det som at de ønsker å gjøre noe nytt med merkevaren.

Det er alltid gøy å banke opp folk sammen med andre, og kanskje denne Sega-klassikeren kan ha samme oppsett som Yakuza -serien hadde før Ichiban Kasuga gjorde det til et turbasert eventyr. Selv om jeg foretrekker sistnevnte, vet jeg at mange savner actiondelen, og det å ha en stor verden å utforske med en velskrevet historie og folk å banke opp på klassiske Yakuza premisser sammen med Axel Stone og Blaze Fielding hadde vært gull verdt. Selvsagt med co-op-støtte slik at du og minst én annen person (men helst tre) kan besøke samme by og kjempe dere gjennom.