Sly Cooper: Thieves in Time

Sly Cooper er godt vant med trøbbel, men den siste tiden har vært noe verre enn vanlig. Som om han ikke hadde nok med å holde tyvestrekene sine skjult fra kjæresten, så har flere av bragdene til Cooper-slekten på mystisk vis blitt slettet fra historien. Heldigvis vet vennene hans råd, og med sin trofaste tyvebande reiser han tilbake i tid for å redde sine forfedre.

I tillegg til å markere Sly-seriens første forsøk på tidsreiser er Sly Cooper: Thieves in Time det første Sly-spillet som er laget utelukkende til denne konsollgenerasjonen. Sucker Punch, utvikleren bak de tre første Sly-spillene, har vært opptatt med sin nye kjæledegge Infamous, og det er i stedet Sanzaru Games, utvikleren bak Sly Collection, som skal bestemme Sly sin skjebne. Skeptisk til endring? Frykt ikke.

Sly er den samme tyvaktige vaskebjørnen han alltid har vært. Snikingen og plattformhoppingen serien er kjent for er tilbake, og det hele føles svært kjent. Kontrollsystemet er mer eller mindre identisk. Man bruker fortsatt tyvesansen til å snike seg langs vegger, kravle under bord og balansere på liner. Man kan fremdeles stjele smykker og juveler fra lommene til uoppmerksomme vakter. Selv de ulike knepene som kan låses opp på spillets tyvenett ser ut til å være de samme. Et nytt utviklerstudio og ny maskinvare til tross, Sly Cooper: Thieves in Time er svært gjenkjennelig. Kanskje litt for gjenkjennelig.

La oss allikevel først få på plass hva som er nytt. Den mest slående oppdateringen er utvilsomt grafikken. Brettene er proppet med små detaljer og effekter. Spesielt det føydale Japan er en lekse i hvordan man designer levende omgivelser. Uten å være den som lar meg vippe av pinnen av pen grafikk må jeg innrømme at jeg ved flere anledninger stoppet opp noen øyeblikk for å trekke inn de nydelige, tegnede omgivelsene.

Den andre merkbare nyheten er selvfølgelig tidsreising. Foruten at man får muligheten til å besøke ulike tidsperioder, får man muligheten til å spille som Slys forfedre. De har for det meste de samme ferdighetene som Sly, men har alle noen egne triks i ermet. Ta for eksempel Slys japanske forfader, Riochi Cooper. Riochi er en ninja som kan gjøre store, lydløse byks gjennom luften og dermed nå områder Sly ikke rekker. Noen revolusjon er det kanskje ikke, men det er et underholdende gameplay-element, og det er vel til syvende og sist det som teller.

Det er lagt større vekt på at man benytte seg av kostymer. Det er på ingen måte første gang man kan kle seg ut i Sly-serien, men nå har man et par kostymer tilgjengelig til enhver tid. Disse kostymene har ulike egenskaper. Samuraikostymet man får i Japan beskytter for eksempel mot flammer, noe som fungerer som et taktisk element både i plattformdelen og i slåsskamper.

Skilpadden Bentley og flodhesten Murray er tilbake som spillbare karakterer, men jeg setter pris på at mesteparten av spilletiden er dedikert til Sly og forfedrene hans. Selv om Bentley og Murray begge er høyst spillbare karakterer virker Sly som en mer komplett karakter, og jeg hadde det mest moro som vaskebjørn. Sly har fått mindre og mindre spilletid i forhold til resten av gjengen utover i serien og det er fint å se at Sanzaru games anerkjenner at han hører hjemme i førersetet.

Spillet er dog på ingen måte ranet for distraksjoner. Foruten Bentley, Murray og andre spillbare karakterer, er det mange minispill å ta fatt på. Enten man hacker seg gjennom sikkerhetssystemer, kjører radiostyrt bil eller spiller bordtennis med Bentley er noen avbrekk fra sniking og hopping ikke til å unngå. Det er det heller ingen grunn til å gjøre. Minispillene er like morsomme og varierte som alltid, og er gode pauser fra å smyge seg i skyggene. Nevnte jeg at flere av minispillene kan spilles med en venn?

Det viktigste er uansett historiemodusen, og det er godt å se at Sanzaru har gjort en solid innsats med selve historien. Etter noen timer med Sly Cooper: Thieves in Time gleder jeg meg faktisk til å se hvor veien går videre for Sly og banden hans, og det er spennende å fundere på hvem hovedskurken kan være. Tidsreiser fungerer ikke for alle spill og filmer, men Sly ser ut til å ha en fornuftig tilnærming til temaet. Sly 3 hintet så vidt til at neste spill i serien ville inneholde en tidsmaskin, så det føles ikke som noe brudd med serien at Cooper-banden besøker historiske epoker.

Finnes det en strek i regningen til det kommende Sly spillet, så er det at det er for likt det vi har sett tidligere. Sanzaru ser ut til å ha gjort en god jobb med å ivareta seriens personlighet. Humoren er på plass sammen med lydeffektene og musikken. Det er vel og bra, men det betyr også at vi får den samme humoren, de samme lydeffektene og den samme musikken. Når vi i tillegg får mer av gameplayet fra de tre foregående spillene er det ikke alltid at serien føles like ny og frisk. Jeg skulle gjerne sett at Sanzaru tok noen større sjanser og prøvde å løfte serien til nye høyder, men vi får i alle fall et strøkent Sly-spill av samme kaliber som forgjengerne.

Både tilhengere av serien og nykommere burde glede seg til det nyeste kapitlet i Sly-serien. Fansen kan føle seg trygg på at serien er i gode hender, mens nykommere får en utmerket sjanse til å prøve et tilgjengelig og innbydende plattformspill. Sly Cooper: Thieves in Time blir ikke å se i butikkvinduer før til nyåret. Den som bare hadde en tidsmaskin.