Sniper: Ghost Warrior 2

Det slippes ofte spill som opplever suksess til tross for at en felles presse gir det lunkne kritikker. Sniper var et slikt spill. Det solgte såpass godt at utviklerne så seg nødt til å lage en oppfølger. Det er jo lov å prøve seg.

Og det er ikke så aller verst til å begynne med. Sniper: Ghost Warrior 2 starter i en jungel av tunge, grønne planter. Sollyset bryter såvidt gjennom den tette vegetasjonen. Det er pent, og min første tanke var at dette var mye bedre enn jeg hadde våget å håpe på.

Etter ti sekunder får jeg beskjed om å trykke firkant for å klatre opp på en lav brygge. Jeg stusser litt, men gjør som jeg får beskjed om. Sammen med min datastyrte makker sniker vi oss frem i jungelen, og jeg kjenner pulsen stige i takt med spenningen. Det samme gjelder pulsen til snikskytteren min. Fra 60 slag i minuttet til 110 bare fordi jeg går fremover - han må være i dårlig form for tiden.

Heldigvis får han kontakt med hvilepulsen igjen så fort vi har lagt oss ned for å ta ut vaktene i strategisk rekkefølge. Dette er kult. 1526 meter unna ligger det en annen snikskytter. Han ser etter folk som oss. Det trekker fra venstre, så ikke bare må jeg sikte høyt, men jeg må også sikte til høyre for målet. Jeg får hjelp av en liten markør i kikkerten når jeg er i nærheten av hvor jeg bør sikte, så da er det bare å holde pusten og klemme inn avtrekkeren. I sakte film følger vi kula fra den forlater løpet til den borer seg inn gjennom fiendens kevlarhjelm. Deilig.

Disse oppgavene er kule, og jeg har det gøy der jeg tar dem av dage én etter én. Det er også morsomt å narre fienden ved å løsne et skudd som treffer noen meter bak dem, for så å klemme til når de går for å undersøke. Problemet er at dette stort sett er alt jeg skal gjøre, og det blir kjedelig i lengden.

Sniper: Ghost Warrior 2 kues av en veldig stram regi. Snik deg bort dit, legg deg ned og skyt de som står der. Prøver du å vike bort fra veien som er lagt, så vil de usynlig veggene sørge for å få deg på rett spor. Dette er forferdelig, og flere ganger ble jeg lys i stemmen fordi jeg var så frustrert og sint.

CI Games har også klemt inn en historie for å fylle tomrommene mellom skytingen, og det er nettopp slik det føles. Kjedelig. Selv om det samme kan sies om historien i bedre spill, så er dette en usedvanlig utvannet utgave. Makkeren min er alltid med meg, og vi er brødre for livet. Jeg er fornuftig, mens han er irrasjonell. Vi havner i trøbbel, vi løser det, men historien gjentar seg.

Som makker er han (Maddox) veldig lite til hjelp. Ok, så er han en brukbar spotter, men det er også alt han har å bidra med. Som regel pleier han å dytte meg ut i fiendens synsvinkel, og det er dyrt i et spill uten regenererende helse. Ellers bidrar han særdeles lite i kamp (selv om han ofte er den som vil lage et lite helvete ut av situasjonen) - som å ha en kompis som alltid ypper til bråk, men som trekker seg stille tilbake når det smeller.

Med en sånn makker så er det jaggu bra at fiendene er en gjeng med idioter. Hver gang helvetet bryter løs, virrer de rundt som en flokk med hodeløse høner. Når de først går i dekning, så stikker det likevel alltid opp et hode som gjør seg perfekt som blink. De er dessuten veldig enkle å narre. Står fienden i skjul bak noen høye kasser? Skyt på høyre side av kassene, og dra siktet over til den andre siden - vips, der står han og venter på ditt trekk.

Når motstanderne først får inn en treff, så betaler du dyrt. Ikke like dyrt som i det første spillet, men du kan ikke ta 20 kuler i brystet uten å dø. Skaden du påføres virker også mer riktig i forhold til hvilket våpen de benytter, avstanden mellom deg og dem og hvor åpent du står i terrenget.

Heldigvis er man ikke nødt til å skyte alle i hver eneste konfrontasjon. Det er nemlig lagt opp til at man kan snike se gjennom flere av områdene, og igjen kommer fiendens sviktende intelligens til syne. De kan se rett på deg, men det tar noen sekunder før de slår fast at du er en trussel. Dette er litt merkelig ettersom de stort sett alltid er på utkikk etter deg. I Hitman: Absolution fungerer dette på samme måte, men forskjellen er at der fatter de gradvis mistanke til Agent 47. Det fungerer ikke like greit i en situasjon hvor selv den minste observasjon burde sette i gang alarmen. Det føles unaturlig.

Det føles dessuten unaturlig at jeg ikke kan plukke opp maskingeværet til en fallen soldat. Det føltes også unaturlig i forkant, da jeg skjøt ham på 20 meters hold, traff hjelmen rett over øret og det eneste som skjedde var at han mistet kevlarlua. Alle vet jo at hjelmen ikke er til noen nytte under en skuddveksling. Siden vi likevel er inne på unaturlig, så er det også verdt å nevne at et skudd ned i vannet resulterte i en støvsky - kanskje mer overnaturlig?

Med tanke på at selve snikskytingen er godt gjennomført, så vil dette treffe blink hos alle som ikke er på utkikk etter noe annet enn nettopp det. Som et fullprisspill som skryter av en storslått enspiller, så blir det dessverre altfor tynt. Sniper: Ghost Warrior 2 fremstår som en haug med skyteøvelser, fetet opp med en kjedelig og intetsigende historie. Er det verdt pengene? Nei. Vil det selge? Utvilsomt.