Cookie

Gamereactor bruker cookies slik at du kan browse nettsiden vår best mulig. Hvis du fortsetter antar vi at du er fornøyd med vår cookies policy.

Norsk
Gamereactor
film-anmeldelser

Solo: A Star Wars Story

Solo er ikke bare en herlig brus, det er også en sjarmerende smugler og slyngel i Star Wars-universet. Er solo-filmen om Han like sjarmerende som rollefiguren?

Abonner på vårt nyhetsbrev her!

* Påkrevd felt

En eufemisme som har dukket opp i Disney-kontekst de siste årene er «creative differences», eller kreative uenigheter. I praksis betyr dette som regel at noen av de involverte i en Disney-eid film, ofte på manusforfatter- eller regissørnivå, har hatt noen ambisjoner for filmen de har blitt satt til å lage som de ikke får lov til av Disney. Som familieselskap har Disney strenge retningslinjer for hva de vil tillate seg og ikke, og følger man ikke kontrakten slår de som regel ned på deg som en hauk over en intetanende kanin.

I den lange historien om Disneys eierskap av Star Wars-lisensen er filmen Solo: A Star Wars Story en film hvor ordet «creative differences» har vært brukt ganske ofte i produksjonsfasen. Regissørene Phil Lord og Christopher Miller havnet i klammeri med manusforfatteren Jonathan Kasdan og Lucasfilm om filmens eksakte natur, og Lord og Miller forlot filmen halvveis uti produksjonsfasen. Mannen som overtok regissørrollen var Ron Howard, kjent for TV-serien Arrested Development og filmer som A Beautiful Mind og Willow. Det ikke alle vet er at Ron Howard i sin tid ble spurt personlig av George Lucas om å regissere Star Wars Episode I: The Phantom Menace, men takket nei. Tjue år senere er han imidlertid klar til å entre galaksen langt, langt borte.

Solo: A Star Wars Story
I Solo: A Star Wars Story får vi blant annet se hvordan Han og Chewbacca møttes første gang.

Solo: A Star Wars Story er ikke en episodefilm i romsagaen slik som The Force Awakens og The Last Jedi, men en frittstående sidehistorie på linje med Rogue One fra 2016 og den antatt kommende Boba Fett-filmen. Som tittelen indikerer følger vi denne gangen bakgrunnshistorien til alles favorittslyngel, selveste Han Solo. Vi vet mye om Hans liv etter at han møtte Luke og Obi-Wan på Tatooine, men utover at han stammer fra planeten Corellia og har kjørt Kessel-ruten på under 12 parsec er det lite konkret vi har visst om ham (i det minste i den nye kanon). Det ønsker filmen å rette på.

Den unge Han (Alden Ehrenreich) er slettes ingen helt eller en som kommer fra et privilegert liv. Tvert imot vokser han opp under kummerlige kår under de gråe skyene på verftsplaneten Corellia sammen med kjæresten Qi'ra (Emilia Clarke). Han har ingen ambisjoner om å bli værende på Corellia, men ønsker tvert imot å ta til skyene og bli den beste piloten galaksen noensinne har sett. Veien fra den kriminelle underverdenen hvor syndikatene kontrollerer det meste Imperiet ikke har et direkte oppsyn med (og noen ganger også der) er derimot ikke så enkel. Han må dermed bruke sin sjarm, kløkt og vågale natur for å vinne sin frihet, hvor han underveis møter både serieveteraner som Chewbacca (Joonas Suotamo) og Lando Calrissian (Donald Glover) og nye rollefigurer som Beckett, Val (Thandie Newton) og Rio (Jon Favreau).

Dette er en annonse:

Som en relativt ukjent skuespiller har Alden Ehrenreich en tilnærmet umulig oppgave, nemlig å spille en av filmhistoriens mest ikoniske roller tidligere tolket av en av filmhistoriens største filmstjerner. Arkaiske uttrykk som «hoppe etter Wirkola» strekker ikke en gang til for den monumentale utfordringen 28-åringen står ovenfor, og som forventet er han heller ikke i nærheten av å gjøre det samme inntrykket på deg som det Harrison Ford har gjort tidligere. Han skal imidlertid ha for forsøket, og med tanke på den krevende oppgaven klarer han seg helt brukbart. Kjemien med de øvrige skuespillerne sitter derimot ikke alltid, og dette gjelder særlig scenene mellom Han og Qi'ra, et par spilt av dyktige skuespillere som dessverre aldri helt har dynamikken, karismaen eller gløden man skulle forvente. Den som derimot stjeler lerretet i hver bidige scene han deltar i er Donald Glover i rollen som Lando. Også her snakker vi om en ikonisk rollefigur spilt av en forbilledlig skuespiller, men Glover tar utfordringen på strak arm og sjarmerer i senk med hver eneste lille fakte og smil.

Solo: A Star Wars Story
Emilie Clarke inntar rollen som Qi'ra, Hans store kjærlighet før Leia kom inn i bildet.

Resten av skuespillergalleriet klarer seg helt fint, uten at vi får de helt store og minneverdige prestasjonene. Vi får både noen morsomme og triste scener underveis, men filmen makter aldri helt å stikke særlig dypt på det personlige plan. Vi blir kanskje bedre kjent med rollefigurene her enn det vi ble i Rogue One, men likevel tør jeg påstå Rogue One hadde et bedre rollefigurgalleri helhetlig sett (noe jeg i utgangspunktet trekker frem som Rogue Ones største svakhet). Filmens humoristiske bidrag er det droiden L3 som står for, men hennes iherdige kamp for droiders rettigheter kan bli noe slitsom til tider, selv om rollefiguren faktisk har en aldri så liten symbolsk betydning med sitt nærvær.

Det filmen kanskje gjør best er derimot å integrere Star Wars-elementer i filmenes kanon og gjøre dem tilgjengelig for et bredere publikum. For de av oss som har levd og åndet i Star Wars-universet de siste tjue årene er det en kjent sak at det finnes mye informasjon om Star Wars i bøker, tegneserier, spill og lignende, enten vi snakker om det gamle Star Wars Expanded Universe (nå kjent som Legends) eller det nye. Med Solo: A Star Wars Story er det flere elementer fra både den gamle og den nye kanon som blir integrert og introdusert for kinopublikummet på en lett og forståelig måte. Det mest konkrete eksemplet er hvordan filmen dreier seg rundt de kriminelle syndikatene, som har en betydelig rolle i Expanded Universe, men også andre små og store detaljer gjør filmen til en fin inngangsport til et større Star Wars-univers for dem som ønsker det (gamle PlayStation-fans vil for eksempel kunne glede seg litt ekstra over en referanse til kampsporten Teräs Käsi).

Dette er en annonse:

Referanser og integrasjon av et større univers er vel og bra, men noen ganger kan det imidlertid bli i det meste laget. Dette gjelder særlig når man forsøker å referere til Han og Lando slik vi kjenner dem i de gamle filmene. Det smøres tjukt på, og det får være grenser for hvor mange ganger Alden skal prøve seg på det ikoniske Han-smilet uten å helt få det til.

Filmen har overraskende nok noen uventede øyeblikk og elementer over seg, hvor den fremste av dem er at Solo: A Star Wars Story tar Star Wars-sagaen over i en skikkelig space western-retning. Det skulle egentlig bare mangle, med tanke på at filmen følger en historie smuglere, gunslingers og andre lyssky skikkelser i verdensrommet, men det er likevel moro å se hvor godt det fungerer. Fans av serier som Firefly, Cowboy Bebop og Trigun vil muligens kose seg ekstra, og personlig håper jeg dette er noe vi kan se mer av. Dette er med på å veie opp for den til tider kronglete progresjonen i filmen, og særlig filmens første del mangler noe mål og retning.

Solo: A Star Wars Story
Å spille mot en wookie er for risikosport å regne. De kan tross alt røske armene av deg hvis de blir sinte.

Visuelt sett er filmen god kinounderholdning, med action, romskip og fartsfylte scener om hverandre. I forhold til øvrig Star Wars-materialet kan det til tider føles litt under par, men en av scenens definitive høydepunkt leverer til gjengjeld så til de grader. Her er det ikke minst ekstremt mange detaljer å finne i det musikalske arbeidet til John Powell, hvor han smelter sammen flere klassiske Star Wars-tema til en mesterlig ny enhet.

Dette er en annonse:

Solo: A Star Wars Story er unektelig den svakeste av de nyeste Star Wars-filmene, og har absolutt noen problematiske sider ved seg. Samtidig er det en film det er svært lett å bli sjarmert og underholdt av, noe som gjør at den tross alt lander med beina på jorda. Med tanke på de store skoene man skulle fylle og den trøblete produksjonsfasen filmen hadde, er dette slettes ikke et ille resultat. Langt ifra perfekt, men fortsatt god Star Wars-moro.

07 Gamereactor Norge
7 / 10
+
En fin måte å introdusere materiale fra Expanded Universe for kinopublikum, Donald Glover briljerer i rollen som Lando, detaljrik film, moro å se elementer av space western i Star Wars-setting, noen herlige scener.
-
Lever aldri helt opp til potensialet, første del av filmen er temmelig svak, manglende kjemi mellom enkelte av skuespillerne, til tider slitsom kameraføring.
overall score
er vår karakter på tvers av Gamereactor-nettverket. Hva er din? Dette er gjennomsnittskarakteren i alle Gamereactor-landene

Relaterte tekster

2
Solo: A Star Wars Story

Solo: A Star Wars Story

FILM-ANMELDELSE. Skrevet av Ingar Takanobu Hauge

Solo er ikke bare en herlig brus, det er også en sjarmerende smugler og slyngel i Star Wars-universet. Er solo-filmen om Han like sjarmerende som rollefiguren?



Loading next content