Søndagens spillkuriositeter #8: Sjokkrosa, motorsager og en konsoll-TV

Det har gått noen uker siden forrige artikkel i serien om kuriositeter fra spillenes verden. Spillhøsten har for alvor begynt, og med det har fokuset de siste ukene vært rettet mot nye titler som Splatoon 3 og Return to Monkey Island. At denne artikkelserien har blitt nedprioritert skyldes dermed ikke mangelen på merkelige ting og rare fakta fra spillenes verden, for med mer enn 50 år med historie å ta av skorter det heldigvis ikke på innhold.

Denne søndagen skal vi ta en kikk på et sjokkrosa innslag i konsollenes verden på 80-tallet, en GameCube-håndkontroll mildt sagt utenom det vanlige, og en temmelig kreativ løsning på å imøtekomme en høyere etterspørsel etter konsoller enn tilbudet.

Super Lady Cassette Vision

Da det vestlige konsollmarkedet kollapset på begynnelsen av 80-tallet kunne spillhistorien slik vi kjenner den ha sluttet der, men i Japan så selskapet Nintendo sitt snitt til å lansere konsollen Famicom i 1983. Med et bredt utvalg av spill, streng kvalitetskontroll og en gunstig pris ble konsollen en hit i hjemlandet, og da konsollen ble lansert i USA i 1985 under navnet Nintendo Entertainment System var suksessen et ubestridt faktum. En renessanse i dataspillhistorien var dermed i gang.

En slik kake vil selvfølgelig tiltrekke seg andre som gjerne vil ha en bit av den, og ett av selskapene som prøvde seg på det samme markedet i Japan var Epoch med konsollen Super Cassette Vision i 1984. Epochs forsøk på å skape et større publikum inkluderte et lite frieri til den kvinnelige delen av den japanske befolkningen, og i kjønnsstereotypisk stil måtte man da selvfølgelig lansere et rosa produkt. Resultatet var Super Lady Cassette Vision, en variant av konsollen der rosafargen i praksis skriker mot deg. For å understreke at konsollen var rettet mot kvinnelige spillere kom konsollen sammen med spillet Milky Princess. Det er vel tross alt ingenting kvinnelige spillere vil ha mer enn kombinasjonen av sjokkrosa og prinsesser?

Verken konsollvarianten eller konsollen som helhet ble imidlertid noen suksess. Med bare 30 spill lansert gjennom sitt livsløp klarte Super Cassette Vision aldri å få samme blest rundt seg som verken Nintendos Famicom eller Sega SG-1000, noe som førte til at Epoch kastet inn håndkleet og forlot konsollmarkedet i 1987.

Spill Resident Evil 4, nå med motorsag-kontroll!

I den andre enden av skalaen finner vi NubyTech, et selskap som riktignok ikke lanserte en hel konsoll rettet mot et bestemt kundesegment, men som lanserte en håndkontroll som strengt tatt er både unødvendig stor, veldig gimmick-y og en av de tingene i spillbransjen som får deg til å lure på hvem som egentlig er målgruppen for dette produktet utenom samlere og parodisk maskuline mannemenn.

GameCube klarte aldri å komme i nærheten av salgstallene til PlayStation 2, men ett av gullkornene den kunne skimte med i biblioteket sitt var Resident Evil 4, et spill som både revolusjonerte serien, sjangeren og spillbransjen generelt. Spillet har senere blitt relansert til nærmest alt som kan krype og gå av konsoller og plattformer, men for mange som var aktive spillere på begynnelsen av 2000-tallet er GameCube-versjonen fortsatt den man gjerne tenker på. Med tanke på Nintendos ellers familievennlige stempel på den tiden blir dermed denne kuriositeten ekstra bisarr.

NubyTech er et selskap som gjennom årenes løp har utmerket seg for å lage merkelige håndkontrollere som er mer samleobjekter enn praktiske redskaper, og det gjelder definitivt for motorsag-håndkontrolleren de lanserte for GameCube- og PlayStation 2-versjonene av Resident Evil 4. Med en gul motorsag til GameCube og en rød til PlayStation 2 er denne motorsag-kontrolleren stor, tung og en totalt upraktisk måte å spille et spill hvor hurtighet, presisjon og rask reaksjonstid er nødvendig for å overleve. Det rareste med hele håndkontrolleren er at det er fiendene som benytter motorsag i Resident Evil 4, ikke hovedpersonen Leon S. Kennedy selv, så hvorfor du som spiller trenger en motorsag i nevene kan vel egentlig bare Capcom og NubyTech svare på.

Sharp SF1

YouTube-kanalen Gaming Historian kommer stadig vekk med spennende innhold om pussige fakta og merkelige gjenstander fra spillenes verden, og er en kanal som kan anbefales til deg som leser disse artiklene. En av kanalens nyeste videoer minnet meg på en av de mest spesielle variantene av Super Nintendo.

Da Super Famicom (Super Nintendo) ble lansert i Japan i 1990 var etterspørselen større enn tilbudet, selv om prisen på konsollen var relativt høy for sin tid - 25.000 japanske yen, som tilsvarer rundt 1800 kroner etter dagens kurs uten medregnet inflasjon. Hvis du derimot var på jakt etter en Super Famicom, hadde en fet lommebok og behov for en ny TV i samme slengen fantes det et tilbud for deg: Sharp SF1.

Sharp SF1 var en 21-tommers TV der Super Famicom var innebygd i selve TV-en. På toppen av TV-en var det et skrått panel der man kunne mate inn spillkassettene og skru spillene av og på, mens selve kontrollerne (som fulgte med TV-en og dermed hadde Sharp SF1-logoen i stedet for Super Famicom-logoen) kunne plugges inn på fremsiden av TV-en. Formfaktoren ser litt merkelig og spesiell ut, men har samtidig en fascinerende look som minner oss om en tid i spillhistorien hvor terskelen for slike merkelige satsninger var litt lavere enn i dag.

Du måtte riktignok grave dypt ned i lommeboka om dette var noe for deg, for 21-tommersutgaven av Sharp SF1 kostet hele 133.000 yen ved lansering (rundt 9300 kr med dagens kurs uten medregnet inflasjon). Til gjengjeld fikk du det som angivelig skal være en skarp og klar måte å spille Super Famicom-spill på takket være TV-ens interne S-videokobling. Den største svakheten er at modellen kun spiller av lyden i mono, men det hindrer ikke noen (les: meg) fra å sikle litt etter å inkludere en slik kloss i samlingen.

Det må legges til at dette var langt ifra første gang Sharp og Nintendo samarbeidet på denne måten. I 1983 ga Sharp nemlig ut Famicom TV, en 14-tommers TV der Famicom (NES) var innebygd i selve TV-en. Selv om man kan forstå hvorfor denne trenden ikke fortsatte skulle man nesten ønske at den hadde gjort det, for med tanke på dagens mangel på PlayStation 5 kunne nok Sharp tjent noen kroner på et tilsvarende konsept selv i dag.