Norsk
Gamereactor
anmeldelser
Song of Horror

Song of Horror

Klisjeer er helt innafor så lenge det er ment å hylle klassikere, ikke sant? Næh.

Abonner på vårt nyhetsbrev her!

* Påkrevd felt
HQ

Etter seks måneder er Protocol Games' skrekkodysse omsider ved veis ende. Song of Horror, som slapp sin første episode i oktober 2019, avsluttet nylig sin femte og siste episode, som undertegnede har fått muligheten å anmelde i sin helhet. Jeg føler det er på sin plass å si at jeg ikke har all verdens erfaring innen skrekksjangeren, ei heller noen formening om hva som er god eller dårlig skrekk. Jeg vet hva jeg ikke liker og det er jumpscares, klisjeer og forvirret rot, og der innfrir Song of Horror, om ikke annet.

Song of Horror

For alt er ikke bare velstand hvor enn i den franske delen av britiske Tyskland vi er ment å befinne oss. Fortellingen følger egentlig Daniel Noyer, på jakt etter den eksentriske forfatteren Sebastian Husher, som forsvant på let etter opphavet til en mystisk spilledåse. Plott, utgangspunkt og beliggenhet er litt opp i lufta, som kommer av at fortellingen følger Daniel mens spillet lar deg ta styring over totalt tretten karakterer som en del av permadeath-funksjonen. Hver episode stiller med et bestemt antall figurer og når Daniel og supervennene er brukt opp må du begynne episoden på nytt.

Man kan jo spørre seg selv hvorfor man skal spille som Daniel i det hele tatt, og der er det vel en slags løsning i form av «stats.» .Ikke at man tar sjansen på å bare spille som Daniel når man ikke kjenner spillet, men hva er det som er så skummelt? Vel, det varierer. Spilledåsen jeg nevnte har den effekten av å sende skrikende grusomheter inn gjennom vegger og dører; er man skikket til sniking angripes man ikke like ofte og er man sterk blir ikke knappeknuse-sekvensene like krevende. Noen forhåndsregler kan man jo ta. Ikke løp, og legg alltid øret inn til døra før du går inn. Hvis det høres ut som Satans kebabmage i et boblebad på den andre siden går du ikke inn.

Dette er en annonse:
Song of HorrorSong of Horror

Disse angrepene forekommer helt tilfeldig, som en del av spillets høyt ansette kunstige intelligens. Det eneste med dette som blir rutinepreget er introduksjonen av en ny type trussel, men hvordan arter disse angrepene seg? Ved jumpscares selvsagt. Dette leder ofte inn i intense knappetrykksekvenser hvor kontroll, presisjon og utholdenhet på din side er avgjørende, og det kan jeg like, som et ledd i å få meg på samme hjerterytme som karakteren. Her viser Protocol Games hvor kyndig de er på stemning, som vises gjennom et konstant bevegende kamera, som gir følelsen av å bli iakttatt.

Med det sagt, så ble jeg grusomt irritert over jumpscares i lengden. For å holde nervene unna tok jeg til å banne høyt og på engelsk, og til min forferdelse oppdaget jeg at vinduet sto på gløtt etter å ha ropt «shit on my fathers balls» til TVen. Hadde vært greit det, men så sto jo huseieren ute og kostet innkjørselen med ungene, så kanskje går jeg ikke inn i dette med rett innstilling.

Song of HorrorSong of Horror
Dette er en annonse:

Song of Horror gjør deg ganske utsatt, da i form av pek og klikk-eventyrspills gjenstandsanking, men mer tidkrevende og uten peking og klikking. Disse tingene skal gjennom homeopatiens kraft kombineres for å lage nye ting, og deretter brukes i spillets ofte urimelig vanskelige gåtesekvenser; en oppgave skal ha deg til å kombinere kjemikalier med sykepleiermatte, en annen skal ha deg til å koke opp løsemiddel via alkymi, med instrukser fra et møllspist ark datert 1920. Det er dårlig belyst, forklart eller basert på ren gjetting, og det orket jeg ikke i lengden, spesielt etter å ha gjort det for ørtende gang fordi jeg døde til den psykotiske nøkkeljakta som er episode fire. Takk Gud for guider. Man har tross alt deadline å overholde.

Så, vi har altså med et tredjepersons-roguelite-skrekk-pusle-eventyr å gjøre. Er det nok sjangere, eller? Vi slenger på et par til: opera-drama-elveblest. Song of Horror klorer for harde livet etter en identitet, og skulle du komme til å skifte vanskelighetsgrad vil du bli vitne til navlebeskuende selvhøytidelighet som OL-gren.

Song of Horror
Jepp...

For alle sine pretensjoner om å være hyllest til klassikere, så drukner Song of Horror i klisjeer, og det må være ille hvis noen som ikke lefler med skrekkspill klarer å legge merke til dette. Hva slags nivåer stiller episodene med? Hjemsøkt hus, hjemsøkt antikksjappe, hjemsøkt bibliotek, hjemsøkt mentalsykehus. Hvem er Daniel? Tørrlagt alkoholiker, forfatter eller kaptein Archibald Haddock, og plottets nød har det til at han er på randen av søvnløst nervesammenbrudd. Cthulwho, eller hva?

Men, vet du, dette hadde jeg faktisk kunne unnvært hadde det ikke vært for at fortellingen er blitt ofret på ambisjonens alter.

Song of HorrorSong of Horror

Bortsett fra Daniel så er det tolv pokkers karakterer som tar plass i denne fortellingen og ikke en eneste av dem blir karakterisert eller anerkjent. Alarmene hyler enda høyere når folk begynner å dø uten at noen i det hele tatt enser det, eller som verre er, entrer fortellingens siste stadier og snakker som om de vet hva som foregår. For meg blir det helt klin umulig å ta spillet alvorlig, ikke for at det er særlig vanskelig når spillets allerede krøkkete animasjoner er fisket fra den kleine overgangen til PS3.

Jeg må virkelig lure; hva var det nøyaktig som sto mellom utviklerne og permadeath, men med begrenset lagring og én karakter, som i Resident Evil? Vi bader jo allerede i klisjeer - sorry, HYLLESTER TIL KLASSIKERE - så hvorfor var fortelling og sammenheng verdt å ofre for et ''unikt'' konsept?

Song of Horror ikler seg pretensjoner, men bakom står et fungerende og middelmådig spill på bakkeplan og drømmer om et hjørnekontor. Hvis vi skraper bort geriljaangrepene fra Ghostface Guevara, har vi med et uforståelig og tidkrevende ork å gjøre. Spillets roguelite fakterier er en løsning som leter etter et problem, og resulterer i en rollebesetning som robber spillet for personlighet. De prisverdige øyeblikkene er få og langt imellom, men la det likevel ikke være noen tvil; dette er et spill som kan stemning og som kan denge deg i veggen etter skjortekragen. Jeg skulle bare ønske at det betydde noe.

Song of HorrorSong of Horror
05 Gamereactor Norge
5 / 10
+
Stemning, iakttagende kameraarbeid, spennende knappetrykksekvenser.
-
Svært langsomt og tidkrevende, urimelig vanskelige gåter, krøkkete animasjoner, unødvendige ideer på bekostning av kontinuitet
overall score
er vår karakter på tvers av Gamereactor-nettverket. Hva er din? Dette er gjennomsnittskarakteren i alle Gamereactor-landene

Relaterte tekster



Loading next content